Fremmedkrigerne av Erlend Ofte Arntsen- en knallgod dokumentarbok om norske Syriafarere, om "brødrene" til To søstre

Etter å nettopp ha blitt ferdig med å lese Erlend Ofte Arntsens bok Fremmedkrigerne, synes jeg det er merkelig at den ikke har fått mer oppmerksomhet. Denne boka står ikke tilbake for Åsne Seierstads bok To Søstre i innhold, den er grundig og godt dokumentert, men Seierstads bok er kanskje mer lettlest , mer sømløs og i tillegg har hun et kjent navn. Fremmedkrigerne er den fjerde boka jeg har lest om Syria, fremmedkrigere, radikalisering og/eller flukt det siste halve året, og alle utfyller hverandre. Jeg begynner å få god oversikt over opprørsgruppene i Syria, historikken til IS, Assasregimet etc nå, og forstår mer av hvordan og hvorfor unge mennesker ofrer seg for å reise for å bli med i jihad i Syria.

Undertittel:
Fra en norsk småby til den islamske staten (IS)

Vi befinner oss i Fredrikstad, i den gamle arbeiderklassebydelen Lisleby. Vi følger de tre kameratene Sammimulla Khan, Torleif Angel Sanchez Hammer og Abo Edelbiejev, alle født i 1991, gjennom deres oppvekst, ungdomstid og reisen for å hjelpe sine muslimske brødre i krigen i Syria.

Sammiulla er sønnen til norskpakistaneren Zafrullah Khan som har sittet i fengsel i Norge. Sammiulla er født i Norge og har vokst opp i Lislebyveien i Fredrikstad. Sammiulla var en periode på kostskole i Pakistan. Han tok senere navnet Ishaq Ahmed.

Abo Edelbiejev kom som flyktning fra Tsjetjenia i 2002. Flyttet med familien til Tysvær utenfor Haugesund og litt senere til Lisleby i Fredrikstad. Han tok aliaset Idris al- Shishani i Syria og giftet seg med Diana Ramazanova. (f. 1996)- som drepte seg selv og barnet deres i magen i et terrorangrep på en politistasjon i Istanbul, etter at Abo mistet livet i kamp.
Foreldrene til Abo hadde gode jobber, og var opptatt av at ungene skulle få en god utdanning. Abos søsken fikk det, men Abo fikk det ikke helt til på skolen. Han jobbet litt og gikk byggfag, men kom ikke inn i militæret som han så sterkt ønsket pga dårlig syn på et øye.
Han var aktiv i vektløfting og kampsport i Haugesund og vant NM-tittel i juniorklassen. Han var veldig god venn med Geir Kåre som han trente mye med. Han hadde også kontakt med Geir Kåre på WhatsUp etter at han reiste til Syria. Geir Kåre prøvde å få ham hjem igjen.
Abo reiste til Syria sammen med Sammiulla i september 2013.

Torleif Sanchez Hammer er også født og oppvokst i Norge. Faren var norsk, moren filippinsk. Faren slet med alkohol og arbeidsledighet og hadde en brokete oppvekst. Moren flyktet fra ham da sønnen var noen måneder. Faren døde året etter. Han etterlot seg en annen sønn, den eldre halvbroren til Thorleif; Roger, som også bodde i Fredrikstad. Torleif gikk i paralellklassen til Sammiulla på Cicignon ungdomsskole, og i klassen til Abo Edelbiejev på byggfag på Greåker videregående skole. Han konverterte til islam i 2012 (mora var katolikk), og reiste inn i Syria i januar 2014.

Boka omtaler mange flere sentrale skikkelser som både reiste og som var aktive i radikale miljøer i Norge, som feks Mohyeldeen Mohammed, Bastian Alexis Vasquez, Aisha Shedazi Kausar (sentral i To søstre), paret Nordbotn og Weie og Michelsen fra Levanger, folk som reiste fra Vadsø, Thom Alexander Karlsen fra Halden som mistet livet i Syria, Ubaydullah Hussain, Arfhan Batti, de to søstrene i Seierstads bok, og mange flere, også sentrale folk i Syria.  Men mest av alt folk fra Oslo og Fredrikstad. (Det finnes en oversiktlig liste over personer og deres rolle, samt en liste over grupperingene i Syria først i boka. Pluss pluss.)

For at dette ikke skal bli for langt (det er jo så mye man vil skrive om, men jeg anbefaler dere å lese boka selv)- må jeg ta en kortversjon her før jeg går mer inn på tanker, følelser og meninger:

Veien til radikalisering er forsøkt forstått og forsket på og Arntsen kommer inn på det underveis og senere i boka. Det er nok sammensatt. Felles for disse ungdommene er at de på et tidspunkt i ungdomsårene følte på en mangel på mening som de fant i islam, og de søkte stadig mer info som de fikk via internett og mer radikale miljøer i Oslo- Islamnet og Profeten Ummah.
At det er sosioøkonomiske faktorer som spiller inn, kan man ikke se bort fra, men det alene forklarer ikke radikaliseringen. Svært mange unge befinner seg i denne kategorien uten at dette skjer med dem. Arnsten mener at en viktig faktor er de relasjonelle. I Fredrikstad/Lisleby var de noen kamerater som begynte å tenke i de baner og det forsterket deres søken og de påvirket hverandre. Deres søken kom fra dem selv og de ble ikke rekruttert utenfra, mener forfatteren. En annen viktig  faktor er sannsynligvis deres interesse for konspirasjonsteorier, hvor de stadig leste om at islam var truet, at Vesten var ute etter å utrydde muslimene, de så på konspirasjonsvideor om 11.september og tvillingtårnene hvor det ble påstått at USA selv iscenesatte dette for å få anledning til å kjøre krigen mot terror/en krig mot muslimer i Midt-Østen. Blant annet..

Religiøst svermeri, idealisme, trangen og kallet til å ville hjelpe sine brødre og søstre i Syria ble stadig sterkere. Da Sammiulla og Abo reiste hadde ikke IS dannet kalifatet, det kom i 2014.
Sammiulla ble skutt i foten etter noen måneder og dro hjem til Norge. Han ble varetektfengslet, slapp ut , men ble overvåket av PST en god stund og pågrepet igjen da de oppdaget at han sannsynligvis planla å reise nedover igjen. Norge hadde innført en ny terrorparagraf i Straffeloven, og den ble han etterhvert dømt etter, samt etter en annen paragraf- om deltagelse eller planlegging av å delta i terrorgrupper med mer
Sammiullah nektet seg skyldig. Han hevdet at han kun drev med hjelpearbeid for Røde Halvmåne og kjørte ambulanse sammen med Abo Saad. De brakte mat, drikke, og helsehjelp til skadde og sårede. Loggene fra facebookchatter, WhatsApp og andre kanaler, fortalte noe annet. Blant annet at han deltok/planla å delta både i IS og Jabhat al-Nusra.

(Det var ganske spesielt å lese om dette etter å ha lest Demian Vitanzas dokuroman "I dette livet eller det neste". Det er lett å kjenne igjen personer og handlinger i romanen når man leser denne boka.  Og jeg blir jo litt stuss. Det som tross alt er loggført av hva han- Sammiualla/Tariq- skal ha sagt og snakket om med sine brødre kan jo ikke bare ha vært tull, tvert i mot. Så hvorfor er hans fortelling til Vitanza så mye annerledes ift til egen rolle? Er det en bevisst fordreining av sannheten, en formildende fortrengning og en egen opplevelse av sin betydning og hensikt som helliger midlet? Jeg har ingen grunn til å tvile på at han opplevde at han var der for å hjelpe- men på hvilken måte var han aktiv?)

Det er også to historier i denne boka som griper meg spesielt og det er historien om Abo og Thorleif. Forfatteren har fått intervjuer med familien til Abo og vi får derfor vite mer om ham. Han har ikke fått kontakt med moren til Thorleif, men har snakket med halvbroren Roger og mange av kameratene hans.  Sammiulla har ikke villet la seg intervjue, ei heller Ubaydullah Hussain, som beskrives som å inneha en sentral rolle i ungdommenes valg av å reise til Syria.
Forfatteren gjør grundig greie for sine valg og metoder bakerst i boka.
Som mor selv til sønner i denne alderen (født 1990-92) så har jeg ingen problemer med å identifisere meg med fortvilelsen til foreldrene som beskrives i denne boka. Man kjenner jo også igjen flere ting i tidsbildet til denne generasjonen; utstrakt bruk av internett, sosiale medier, konspirasjonsteorier, stor drop-out fra videregående skolen, arbeidsledighet, stor press om å bli til noe.

Ellers er boka kronologisk bygd opp med kapitler inndelt i årstall feks Lisleby 1991-2011 (om oppveksten i Fredrikstad), Avreise 2012-13, Kalifatet 2014, Martyrenes by 2014- 15 (handler om kampen om Kobani- der Abo ble drept), Herjer 2015- 2016. (Geir Kåre får drømmen sin oppfylt om å åpne et MMA-senter i Haugesund, en drøm han hadde sammen med Abo i sin tid. Logo og navn er tilegnet hans beste venn Abo. Dette var så gripende å lese om.)

Vi får også et godt innblikk i hvordan PST har jobbet med disse sakene, og det virker som de har hatt god oversikt over miljøet. Det som imidlertid gikk under radaren deres en stund er at de unge brukte WhatsApp (en kryptert chatteApp) for å kommunisere, derfor kom ikke all info om  planlegging etc  da PST i hende da de startet overvåkingen).
De to første returnerte Syriafarerne PST bestemte seg for å straffeforfølge var Djibril Abdi Bashir (f. 1984)  og Valon Avdyli (f. 1986) etter den nye terrorparagrafen som ble innført i juni 2013. Det skjedde i januar 2014. De ble dømt for deltakelse i IS. Utover 2013 stoppet returene opp, mens utreisene økte. 6. februar startet etterforskningen mot Sammiulla Khan.
Boka nevner diskusjonene som gikk om forslaget til den nye terrorparagrafen, men den gikk gjennom temmelig ubemerket her hjemme.  Man kan diskutere i ettertid om den gjorde det mye vanskeligere for de som hadde reist ut, å komme hjem igjen, siden de etterhvert visste at de ble straffeforfulgt og sannsynligvis havnet i fengsel.  Hvem vil vel det hvis de mener de har kjempet for en sak de tror på?

Ellers omhandler boka mye av det jeg har lest før om Syria og IS; den ekstreme måten å krige på, kalifatet og sharia, om kvinner som reiste, om kvinner mennene søkte etter for å gifte seg med, om interne konflikter opprørsstyrkene imellom osv.

Forfatteren sier i etterordet har det vært viktig for ham å forsøke å forstå hvorfor de ble radikalisert og reiste. Hvem var de? Hvorfor var det så mange fra Lisleby og Østfold? Hva hadde de til felles? Hvordan skjedde det?
Han skriver noe om faren for å gjøre de unge mennene for sympatiske, noe han har prøvd å unngå. Men han mener de fortjener å bli beskrevet som de hele menneskene de er/var, de er sønner, brødre, venner, de har gode sider, de har ressurser, talenter - de er ikke bare terrorister, eller gale på noen måte. Det er også sensitivt for deres familier og nære venner,  og de fortjener også at ungdommene beskrives med respekt.
For å kunne gjør noe med problemet, må man prøve å forstå, få kunnskap. Jeg mener at Arntsen har gitt oss et viktig bidrag på området.

Jeg har ikke så mange innvendinger mot boka, men jeg synes feks at en sekvens med kategorisering av forskjellige typologier, for å forklare deres roller kanskje var litt unødvendig. Og det å skrive at Levanger er ei bygd, et jordbrukstettsted på Innherred er vel ikke helt korrekt. Levanger er en by, sier hun som har vokst opp hele ungdomstiden på Verdal. Men dette er småpirk, alt i alt er dette en meget god bok for å forstå hvorfor radikalisering av unge nordmenn skjer.

Et pluss er også noen sider med bilder av de tre sentrale personene i boka, samt noen andre. Abo  er avbildet som barn på tur i marka, som ungdom med NM-medaljen og pokalen, sammen med Geir Kåre på trening, som ektemann med Diana i Syria, som kriger . Thorleif som en søt liten gutt, en pen ungdom med myke trekk omkranset av sine kvinnelige medelever på Design og Håndtverk, og som kriger i Syria. Sammiulla med noen portretter og et par bilder hvor han poserer med våpen i hver sin hånd.

Andre Syriabøker som jeg har blogget om:
Flukten av Fredrik Græsvik
To søstre av Åsne Seierstad
I dette livet eller det neste av Demian Vitanza

Elise- Cathrin har også blogget om Fremmedkrigere

Her en omtale og drøfting av Fremmedkrigere og To Søstre i Manifest Tidsskrift, som  er verdt å lese.
Her en artikkel i VG som omtaler hendelser som kommer frem i boka, med bilder. Syria-farere finansierte jihad med norske kredittpenger.
En artikkel om Abos død og Dianas selvmordsaksjon i Istanbul.
En artikkel om Thorleif. Og om Sammiulla som ble dømt. Enda en om rettsaken til Sammiulla
Om dommene til Djibril, Valon og Sammiulla og de to terrorparagrafene.

Jeg finner ingen anmeldelser- hvor er de?


Erlend Ofte Arntsen: Fremmedkrigerne, 454 s
Kagge forlag 2016
Kilde: Leseeksemplar