Bare gjør det. Trofast rebell for Siv og Erna. Av Robert Eriksson. Moshonistas biografilesesirkel Juni -17

Jeg lever. Kategorien i Moshonistas biografilesesirkel i juni er Jeg lever. Å finne en biografi om en levende person er ganske lett. Det finnes mange. Utfordringen kan være å bestemme seg. Som vanlig har jeg latt hyllebøkene stå for valgte mitt. Jeg hadde flere mulige, Robert Plant, Robert Eriksson, Samuel Massige, Gerd Liv Valla, Vladimir Putin, Toralf Maurstad, Frid Ingulstad, Mick Jagger, Neil Young,  pluss noen til. Ganske raskt innsnevret jeg valgte til Robert eller Robert. Rockeren eller politikerrebellen? Langt eller kort hår/nesten ikke hår ? Trønder eller brite?  Valget endte på verdalingen og politikeren. Rockern har fortsatt langt hår og kan vente til desemberkategorien som er Hårete. Eriksson passer ikke inn der, det er i alle fall sikkert. Robert Eriksson har i sin selvbiografiske Bare gjør det, med undertittel: Trofast rebell for Siv og Erna, skrevet om sitt liv som politiker  fra sin spede ungdom i FrPu til sin tid som stortingsrepresentant og statsråd i Høyre/FrP-regeringen. Boka kom ut  i 2016 på Kagge forlag. Interessant lesing om sosialpolitikk og politisk spill, og veien til toppen i politikken, fra en "liten gutt fra bygda", som han selv har titulert seg i boka.

Biografilesing i hjembygda til Robert Eriksson.  Verdal Hotell skimtes gjennom vinduet. Her ble 15-årige Robert Eriksson "kastet ut" av Carl I Hagen.  Best å holde seg på lang avstand fra "ondskapens hotell" .(foto: Anita Ness)



Vel. Min mor jobbet på Verdal Hotell som kokk fra 1974 og langt inn i pensjonsalderen. Hun ler når jeg forteller om Erikssons opplevelser på hotellet som han benevnte som Ondskapens hotell, i sin galgenhumoristiske tone som preger deler av selvbiografien. I dag kan navnet gi mening, sier hun. Det har gått nedenom og hjem med det velrennomerte hotellet siden et lederskifte for noen måneder siden.
Om det samme har skjedd med Robert Eriksson, tror jeg ikke, skjønt det gikk rykter om han selv måtte gå på NAV etter å ha fått avskjed i nåde som NAVs minister.

Når det gjelder Eriksson var hans inntreden i politikken på Verdal Hotell sentral. Det var i 1989 og han gikk siste året på ungdomsskolen, 15 år gammel. FrP med Carl I Hagen skulle stifte styre i Verdal FrP. Robert meldte seg til tjeneste for partiet. Han har så lenge han kan huske vært samfunnsengasjert og politisk interessert. Hagen spurte hvor gammel han var. Robert kunne ikke lyve. - 15 år. Hvor da partilederen ser stramt på ham og ber ham forlate lokalet.

"Jeg har lyst til å svare frekt tilbake. Det er urettferdig, jeg er klar for å stille opp for partiet , og så vil ikke Carl ha meg med, tenker jeg før jeg stormer ut." ( s. 10)

Den andre episoden han skildrer fra Verdal Hotell er fra 2013. Eriksson befinner seg på valgvake 9. september sammen med partikolleger fra Nord-Trøndelag. Eriksson har sittet i Stortingets arbeids- og sosialkomite i åtte år, og er mer enn klar for å fortsette i rikspolitikken. Dette var en kveld preget av stor spenning. Eriksson var plutselig inne, så ute.  Da den 9. ble til den 10. var han ikke med . Det føltes tungt. I taxien hjem tenkte han dette:

" I taxien på vei hjem den natten lurte jeg på hva det var med Robert Eriksson og Verdal Hotell. Jeg startet FrP-karrieren min der med å bli vist døra av partiets store høvding, og nå hadde det norske folk tuppet meg ut av rikspolitikken. Var det ondskapens hotell? 
  Det føltes godt å le litt av seg selv. " (s. 35)

Verdal Hotell på andre siden av jernbanen, der mesteparten av sentrums servicefunksjoner og butikker nå befinner seg. En grå og regnfull lørdag i juni.  (foto: Anita Ness)

Robert Eriksson ble født i 1974 på Levanger (det er der sykehuset er). Hans foreldre var arbeidere. Faren var yrkessjåfør og bergverkssarbeider, moren sekretær i en bedrift og en del år i skranken i Fokus bank. Ifølge wikipedia skal han ha vokst opp i Lysthaugen i Verdal, men ifølge andre kilder har han vokst opp i Inndalen. I boka sier han ikke akkurat hvor, bare at han har bodd på Stiklestad (i sitt voksne liv) og har slekstforbindelser til Vera, ei fjellbygd i Verdal.
Verdal har sterke AP-tradisjoner. Aker Verdal, hjørnsteinsbedriften, ble etablert i 1973. Fra før var Verdal ei rik jordbruksbygd. I dag er Verdal i tillegg kjent for Lottomillinærer, Spelet om Heilag Olav på Stiklestad, et rikt kulturliv innenfor teater og musikk; Paul-Ottar Haga, Hildegunn Eggen, Anitra Therese Eriksen, Ståle Bjørnhaug, Gjermund Larsen, Nord-Trøndelag Teaterhøgskole, LasseLom med instagramberømmelse, fotballstjerna Tina Svendsen, alt som gikk galt på 90-tallet; rusmisbruk, overdoser, selvmord, ulykker på topp i landsstatistikken, villmannskjøring, råning, Marte Hallem og I Skyggen av oljeeventyret. med mer..

Robert Eriksson er Verdals første statsråd. Han er i godt selskap med partikamerat Per Sandberg fra Skogn i samme fylke. Eriksson var også ung på 90-tallet og mistet mange han kjente i rusmisbruk.

Når det gjaldt valg av parti, følte han seg ikke hjemme i AP, heller ikke Høyre. Han leste partienes programmer opp og ned. Han var inspirert av Jens Bjørneboe, og synes Bjørneboes forakt mot formyndermennesker. var fascinerende (kred!) Han landet på FrP som det partiet som han følte seg mest hjemme i. Han kaller seg en hverdagsliberalist.
Etter nedturen med Carl I på Verdal Hotell, satte han seg på mopeden og kjørte hjem og engasjerte seg enda mer i idretten. Ifølge seg selv var han god i fotball og var aktiv også i andre idretter i oppveksten; hopprenn, skirenn, kombinert og skiskyting. Han var en kreativ og aktiv gutt, sier han.
Eriksson skjønte fort at politikk ikke var for sarte sjeler. Han merket som unggutt stigmatiseringen FrP ble utsatt for. Han fikk høre mye sjokkerende av voksne folk når han sto på stand med partiet og delte ut løpesedler, som at han ikke måte dele ut løpesedler for det rasistpartiet etc.  Det var ikke lett å være FrPer i AP-kommunen Verdal. Men han ville noe, og kom langt. På tross av dysleksi og skjellsord.

Verdaln.  Øragatan. Kor e råneran ? (foto: Anita Ness)

Han forteller om mange år som aktiv i et parti som har måttet tåle mye både av ytre press og indre konflikter. Fra lokal- og fylkespolitikk ble han innvalgt på Stortinget i åtte år, og deretter var han som nevnt statsråd i ca to år i Erna Solbergs regjering til hun skiftet ut en del i regjeringen høsten 2015. Bergunnelsen var en hestehandel. Justisdepartmentet var for stort, og det skulle opprettes et eget innvandringsdepartement, som Sylvi Listhaug skulle lede. Da ville Høyre ha tilbake Sosial- og arbeidsdepartmentet. FrP kunne ikke si nei til et eget innvandringsdepartement, het det. Så da måtte Eriksson ofres. Det kom som et sjokk på Robert Eriksson. Han var i gang med politiske prosjekter som han gjerne ville gjennomføre. I den tiden han var sosial- og arbeidsminister var han støtt og stadig ut i media i forbindelse med NAV- arbeidsplikten, få unge ut i arbeid, Uførereformen, Pleiepengesaken, Nordsjødykkerne, med mer. I boka fremstår han som en politiker med hjerte og stort engasjement for de vanskeligstilte i samfunnet og mot urettferdige ordninger. Det gjelder både barn, voksne og eldre.

Det var spesielt interessant å lese om å være politiker på regjeringsnivå, hvordan samarbeidet med de andre i regjeringen var, samt med embetsverket som han mener er et veldig tungt system, som han til tider følte seg sterkt motarbeidet av. Det er ikke rart det tar tid å få gjennom endringer når saker treneres, slik han opplevde det. Angående de politiske samarbeidspartnerne sier han rett ut hva han mener.  Både på godt og vondt. Erna får ros for å være rettskaffen og en god leder, også Siv. Per Sandberg dolket han i ryggen ved en anledning, men de er likevel gode venner. Trine Skei Grande er trivelig, men alt for godtroende. Knut Hareide er også veldig trivelig, men prater for mye uten handling, og er mer sosialdemokrat enn kristenkonservativ. Jonas Gahr Støre har han ikke så mye til overs for, han er Tåkefyrsten, og som ventet levner han ikke SV noe særlig kred. LO følte han seg også svært motarbeidet av. Media er på godt og vondt. Grafsende og grådige ulver ute etter sensasjoner, men også viktige som vaktbikkjer.

Når det gjelder det politiske innholdet synes jeg det var mest interessant å lese om sosial- og arbeidspolitikken, da det ligger meg nærmest. Innvandringspolitikken skriver han også en del om, selv om det ikke var hans department, men det er et viktig område for FrP. Jeg synes han skriver mye vettugt og bra om sine tanker og planer i på velferd- og sosialpolitikk, mye mer enn det vi får inntrykk av gjennom å lese avisene og hvordan ting slås opp og blir vridd. Men når det gjelder innvandringspolitikken til FrP rygger jeg mer.
(Jeg presiserer at jeg ikke er noen FrP-tilhenger partipolitisk, ei heller SVer, og jeg har egentlig prøvd å lese boka uten å være farget av partipolitiske synspunkter -sympatier/antipatier) 

Det som kom frem i media ved lanseringen av boka høsten 2016, var ryktene om forholdet Robert Eriksson skal ha hatt til sin politiske rådgiver, Ulrikke Holmøy, som han har skrevet en del om i boka. Han hevder selv at de ikke hadde et forhold selv om mange ville tro det. Sladder var det nok av i regjeringen og departementet, og media hengte seg på. Hva som er sant eller ikke, vet bare de to, og jeg har ikke tenkt å mene noe som helst om det. Jeg kjenner heller ikke Robert Eriksson personlig, selv om jeg har truffet ham et par ganger i familiære sammenkomster. Han var samboer med min kusine Elin som bor på Verdal.

For meg er boka først og fremst ei politisk bok hvor Robert Eriksson beskriver sin vei inn i politikken, hva som har motivert ham, hvorfor han valgte som han gjorde, og hans redegjørelser for sine hjertesaker og arbeidet med dem i samarbeid med andre. Om motbakker og motbør, om trump og seier. Om sitt privatliv skriver han ikke så mye, annet enn noen oppvekstskildringer og forholdet til familien, om en bror som døde så alt for ung og om sine to brutte forhold med Aashild og Elin, med to barn fra hvert  av dem og om forholdet til sine barn i et liv som pendlerpolitiker.
Man kan tenke seg at han kanskje forherliger seg selv, at det er et forsvarsskrift fordi han måtte gå av, men jeg tenker ikke slik. Jeg tenker mer at det er et slags manifest over hva han tenker politisk og hva som skal til for å få til de nødvendige endringer når det gjelder å bevare en fremtidig velferdsstat for de som trenger det, blant annet. Jeg har ikke lest så mange andre politikerbiografier, faktisk kun to andre også  de om FrP-ere, en om Carl I Hagen og en om Per Sandberg. At jeg har valgt dem, jeg som ikke sympatiserer med det partiet i det hele tatt, handler nok mest om at fenomenet FrP er interessant i norsk politikk, det inneholder mye konflikt og har flere sterke markante medlemmer.
Jeg har også lest en bok om Gerd Liv Valla og en om Reiulf Steen (AP), men det er lenge siden. Jeg tror jaggu meg jeg må lese en bio fra et annet partis ståsted også, snart.

Boka er forøvrig ganske lettlest, men en bør være interessert i politikk og i velferdsstaten for å få noe ut av den, tenker jeg. Den er skrevet av en mann som tydelig har satt seg inn i tingene, noe han også sier har vært viktig for ham som politiker. I tillegg er han rett på sak og har et friskt språk. (Itj verdaling ferr itjnå. )

Innlegg om Per Sandberg og Carl I Hagen

Status etter biografien:
Robert Eriksson har nylig tiltrådt som toppleder i Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL) med hovedkontor i Trondheim. Før dette var han manager i Manager i MSLGROUP Norway.
Han forlovet seg med Ulrikke Holmøy i februar d.å.  De bor i en leilighet på Grunerløkka i Oslo. Eriksson har også hus i Verdal, Stiklestad.
Han sitter fortsatt i FrPs sentralstyre.

Du kan lese om andre biografier i Moshonistabloggen her

Robert Eriksson: Bare gjør det Trofast rebell for Siv og Erna, 381 s
Kagge forlag 2016
Kilde: Leseeksemplar