Velkommen til Amerika Myrkongens datter. Levende og døde Om våren. Wunderkammer.

Noen ganger hoper det seg opp med leste bøker jeg ikke får blogget om der og da. Jeg liker imidlertid å ha skrevet noen ord om bøkene jeg har lest. Så husker jeg dem bedre og har et slags kartotek for meg selv. Om det kan gi andre noen tips er det også veldig fint. Nå har jeg lest fem bøker som alle har fått veldig gode kritikker. Sto de til forventningene? Både og. Det som blir et tydelig skille er språket, men også om historien er godt fortalt og om det fenger meg. Denne gangen gir jeg terningkast selv om det er sjelden jeg gjør det.

Myrkongens datter av Karen Dionne, 316 s.
Juritzen thriller 2017
Kilde: Leseeksemplar

Myrkongens datter ble utgitt før planlagt lansering på grunn av de gode anmeldelsene den fikk i hjemlandet, USA, nylig. Kjente forfattere blurber boka med "sensasjonell", "jeg elsker denne boka" etc. VGs Tom Egeland ga den terningkast fem og mener den kommer til å bli sommerens snakkis.

Klart man får forventinger. Jeg synes dessuten boka virket interessant og spennende ut fra hva den skulle handle om:

En ung pike blir kidnappet og lever mange år i skogen i Upper Peninsula med en mann av indianeravstamning.  Hun blir voldtatt og gravid. De får datteren Helena som bor  12 år i skogen med dem. Mor og datter greier å rømme og faren blir satt i et høyrisikofengsel. Han  erk jent som Myrkongen. En dag greier han å stikke av, og den eneste som kan få tak i ham er datteren Helena.  Hun kjenner faren sin veldig godt, skogen og myrlandskapet ut og inn.

Romanen som blir karakterisert som en thriller, har en interessant historie, men for meg blir den for treg og språket er haltende. Noen ganger flyter det bra, og vi får fine naturskildringer. Andre ganger halter det og det blir, ja, for enkelt? Boka fortelles gjennom Helena i jeg-person, og det er lange tilbakeblikk til tiden i fangenskapet.  Om vold, om å lære naturen å kjenne, om jakt, om et spesielt far-datter-forhold. Selv om faren tukter henne og plager moren, elsker Helena ham. 

For meg blir tilbakeblikkene for lange. de dreper drivet i historien. Det er mest på slutten jeg føler det er en thriller.

For det meste er dette en oppvekstskildring om en spesiell familie, en spesiell livssituasjon, om jakt, leve enkelt utenfor samfunnet, om hvordan et menneske formes av en sær og utrygg oppvekst, om hvor sterke familiebånd kan være på tross av vold. Og om psykologien mellom en sterk far og en like sterk datter. 

Jeg tenkte også på Natascha Kampusch da jeg leste boka. Situasjonen er ikke helt lik mellom henne og Helena, eller moren, men for begge handler det om bli kidnappet av en overgriper. Om hva som da kan skje med en.

Jeg føler når jeg skriver at det kan virke som jeg likte boka ganske godt. Men eh, det vet jeg ikke om jeg gjorde. Jeg kan forstå at den kan bli en snakkis, temaet tatt i betraktning. Men jeg syntes som sagt den var i tregeste laget og den kjedet meg dessverre enn del. Antagelig er det pga mangel på driv, de lange tilbakeblikkene og språket som jeg ikke likte spesielt godt, og for mye detaljer kanskje? Jeg ville så gjerne likt den bedre.  Myrkongens datter kunne blitt så mye bedre med strammere redigering, bedre språk og større fremdrift.

Bjørn og Ann-Christin har også blogget om boka.

Terningkast: 3 +

Levende og døde av Han Kang, 343 s

Pax forlag 2017

Kilde: Leseeksemplar

Han Kang vant Man Booker-prisen for The vegetarian (kommer på norsk i 2018).

Levende og døde handler om folkeopprøret i Sør-Korea i 1980 som ble brutalt slått ned av hæren. 

14 år gamle Dong-Ho leter etter sin beste venn blant de døde. 

Historien blir fortalt fra flere synsvinkler. Det skifter mellom tider og år, mellom levende og døde.

Forfatteren legger ikke noe imellom når hun skildre den grusomme massakrens konsekvenser. Skjendete lik, tortur, blodig vold på sitt grusomste.

Forfatterens styrke er språket. Det er vakkert, selv om det er brutalt rett på sak. For meg ble det tungt å lese fordi det var så enormt grusomt og massivt voldelig. Jeg leste boka i porsjoner, la den fra meg en stund, leste litt. På den måten mister jeg en del av flyten, men jeg fant aldri tidspunktet til å lese om all den volden mer sammenhengende. Det ble for tøfft rett og slett. Det er ikke alt man orker, eller trenger å ta inn så direkte.

Mange har blogget om boka, bl.a:

Tine, Rose-Marie

Terningkast: 4 +

Om våren av Karl Ove Knausgård, 187 s
Forlaget Oktober 2016
Kilde: Kjøpt sjæl

Nydelig bok fra Knausgård som jeg leste ferdig på toget på vei mot Lillehammer litteraturfestival.
Jeg har ventet litt med å lese disse årstidsbøkene til Knausern etter Min Kamp-epidemien. Jeg var også usikker på om jeg var såå begeistret for årstidsprosjektet om å skrive brev til sin ufødte og etterhvert fødte datter, selv om jeg liker Knausgård som forfatter veldig godt.
Da Munchboka; Så mye lengsel på en liten flate,  kom i vår, så jeg et intervju med ham og Ole Torp hvor han snakket en del om Om våren, og han også skriver om denne kornåkeren av Munch som han er så begeistret for. Han skriver også om kona Linda, hennes sykdom/bipolare lidelse, om hvor mye hun lå og ikke gjorde noe fordi hun var så deprimert, og om hvor lei han ble av at hun ikke greide å ta seg sammen. Knausgårds styrke er at han er så ærlig og at han vil bruke det litterært, hvordan det er å være menneske med alt slitet det kan innebære. Han beskriver hvordan han som far må ta så mye ansvar for barna og hvor vanskelig det er å være mannen til en periodevis svært syk kone.  Og så skriver han så godt og har et meget høyt refleksjonsnivå og en dybde som jeg liker.

Om våren er en roman som berørte meg på mange måter og som jeg tenkte mye på etterpå, en bok jeg måtte snakke om da jeg var på Lillehammer.
Boka er nydelig illustrert av Anna Bjerger.
Anbefales!

Andre bloggere:
Rose-Marie

Terningkast: 5+

Velkommen til Amerika av Linda Bostrøm Knausgård, 93 s

Forlaget Oktober 2017

Kilde: Leseeksemplar

Dette er den første boka jeg leser av Linda Bostrøm Knausgård, nå eks-kona til Karl Ove.

Wow, som hun også kan skrive!

Romanen er ikke lang, kun 93 sider, men den er knapp og konsis og rommer så mye. Skulle jeg savne noe, så er det noen sider til for mer utdyping, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig. Kanskje er det slik Linda må skrive for i det hele tatt å få skrevet? Fire barn, en berømt forfattermann, periodevis syk og innlagt, når skal man rekke seg selv?

Romanen er mørk. Den handler om en liten familie. Mor, far avdød, datter og bror. Jeg-forteller som  er datteren, her som i Myrkongens datter. Også her skildres et far-og-datterforhold som er vanskelig. Ellen var redd sin far. Han kunne være voldelig, han var uforutsigbar, han drakk, han var syk, han var høyt opp, dypt nede. Han godtok ikke at moren kastet ham ut. Ellen tenkte at hun ville drepe ham, hun ønsket ham død, så døde han. Han oppsøker henne på sengekanten.

Ellen slutter å snakke. Broren spikrer igjen døra til rommet sitt , pisser i flasker og lever i musikken sin. Moren er skuespiller og sier ofte at de er en lys familie. En lys familie. Mens Ellen lever i mørket.

Ser hun ungene? Er det morens måte å overleve på? Ellen vil bare at moren skal være glad. Men snakke vil hun ikke.

Når jeg leser en så god roman som dette etter Myrkongens datter som jeg leste ferdig i natt, ser jeg veldig tydelig hvor mye språket har å si for leseopplevelsen. Hvor tydelig skillet mellom godt og mindre godt- dårlig er.

Selv om jeg ikke er helt i lesemodus for tiden, så leste jeg ut denne i et jafs i dag med unntak av nødvendige pauser. Det sier ganske mye. 

Anbefales!

Terningkast: 6

Andre bloggere:

Rose-Marie, Åslaug (medbokogpalett)

Wunderkammer (27 kataloger) av Nils Chr. Moe-Repstad, 748 s

Flamme forlag 2016

Kilde: Kjøpt sjæl

Jeg leste en knallgod og fristende anmeldelse i Adresseavisen i fjor av Wunderkammer. Forfatteren hadde jeg knapt hørt om, selv om dette ikke er hans første diktsamling. Tematikken virket å være mørk, om døden, om livet, om universet m.m. Jeg måtte bare lese denne boka. Flere gode anmeldelser kom. Nominert til Brageprisen. I mai også debattert på Litteraturfestivalen i posten Kritisk ettertanke som en av fjorårets mest kritikerroste bøker.

Jeg har lest diktene i etapper. Wunderkammer er et massivt verk, et svært ambisiøst verk. Diktene består av tre linjer på hver side, organisert i 27 kataloger. Verket rommer det meste; fysikk, genier, oppfinnelser, metafysikk, krigene, reiser, døden, sykdom, smerte, kjærlighet, universet, religion.

Repstad spenner opp et bredt og svimlende lerret gjennom århundrer, landegrenser, fra det innerste i kroppen til det personlige og det store universet. Ambiøst. ja. Begripelig. Både og.

Dette er en bok man godt kan lese i flere ganger. Repstad skriver vakkert, godt. Gir noe å tenke på. Jeg liker det. Jeg liker formen, språket, selv om jeg ikke forstår alt. Jeg mener man godt kan lese dikt uten å forstå alt , man fornemmer likevel noe. Det er fornemmelsene, stemningen, hvordan ord settes sammen, som er det unike med poesi. Noe taler til sjelen, selv om man ikke kan forklare helt hva det er. Som musikk kan gjøre, som billedkunst, som natur.

Noe som går igjen i boka er kroppen, sykdommen, lidelsen. Repstad ble selv lam etter en stupeulykke i ung alder. Han skriver også om dette i Svalestupkatalogen for viderekommende (18). Som jeg har skjønt er dette noe av det mest personlige/selvbiografiske i diktsamlingen. 

Det er vanskelig å plukke ut noen dikt, fordi de best leses i en helhet, en sammenheng, men her er et par smakebiter:

Jeg lå lydig i sengen det første året, men det er ikke vanskelig å si at Gud

har tatt årstider fra meg, og ønsker meg død i flere tilfeller; jeg forurenser

tilværelsen for biene og englene, tar hverken på meg skyld eller arveskyld (s.511, Svalestupkatalogen)

Jeg senker deg ned i et skogsvann som ligner øyet: når solen

står høyt, ser jeg hele kroppen din gjennom et filter av alger

ingenting annet levende ser deg  (s.392, Venusbergkatalogen)

Anbefales hvis du ønsker å lese en fascinerende og ambisiøs diktsamling med åpent sinn. Ta deg god tid, denne raser man ikke gjennom. Kan med fordel leses om igjen, kanskje ta en katalog og noen dikt nå og da. 

Jeg finner ingen blogger om diktsamlingen, men her er noen anmeldelser fra andre media:

Dagsavisen, Klassekampen,  Aftenposten, Morgenbladet

Intervju med Repstad  i Dagbladet. Han måtte ha hjelp fra legen til å fullføre samlingen.

Terningkast: 5+

Foto, snapshot: Anita Ness