Leo av Bror Hagemann - en særdeles emosjonelt sterk roman

Når jeg leser korte bøker så kan innleggene hagle på løpende bånd. Vurderte en samleomtale, men da blir noe av det ferske, nære borte. Såfremt det ikke skrives fortløpende i kladd. Men det får bli en annen gang.
Nå skal det handle om Bror Hagemanns siste roman; Leo. Om syttenåringen , outsideren, som blir utsatt for så mye svik. Det ble en veldig sterk leseopplevelse for meg, la meg si det med en gang. Om handling og andre meninger, les videre etter bildet.

Leo er sytten år, en ungdom, men ikke som alle andre ungdommer. Han har sitt å slite med fysisk og psykisk. Han virker å være det vi kaller en enkel sjel. At han har vært utsatt for omsorgssvikt i oppveksten kan vi ane, at han er en sårbar ungdom som er lett å ta, lett å lure, skjønner vi også. Leo er en roman om hvordan et lite samfunn, her manifestert i Gjøvik, håndterer og behandler en gutt som han.
Leo går ikke på vanlig skole eller har noen vanlig jobb. Han hjelper kordirigenten med småjobber og får litt betalt for det. Han har også noe annet praktisk arbeid på stedet, litt her og der, når han får. Han har vært avisbud, men mistet jobben etter omorganisering. Mest så går han og slenger og besøker Yvonne, en alenemor som han er ganske betatt av. Han passer ofte det lille barnet hennes. Yvonne har ei venninne; Margret som han treffer et par ganger. Hun er den som viser bekymring for ham på en omsorgsfull måte, kanskje den eneste.

Kordirigenten, Rodney er høyt ansett i grenda. Guttekoret synger så vakkert, alle liker å høre på det. Leo ser noe som andre ikke ser, han ser at små gutter deler noe vanskelig med ham, han kaller dem fugleguttene.  Leo blir utsatt for grove overgrep fra korlederen, det ene er så stygt og vondt beskrevet at det gjør vondt langt inn i sjela. Leo kan ikke si nei, han kan ikke fortelle noen om det,  ingen vil vel tro på en sånn som han. En dag får han nok, siden han mener at andre mindre gutter opplever det samme. Han vil ha med seg Yvonne, fortelle det til noen som kan gjøre noe med det. Men det er bare det at Yvonne har mer enn nok med seg selv. Hun er en av de få Leo kan snakke med, men akkurat nå er hun ikke tilgjengelig for ham. Når det sprekker for Leo, sprekker det til gangs.

Det er et par overgrepscener i romanen som er helt forferdelige, men de må kanskje til for at vi skal forstå. Å bli utsatt for overgrep, avvisninger over tid, bli beskyldt for selv å gjøre noe med andre, sladderen som spres og Leo er helt maktesløs- hva skjer med et slikt menneske?

Bror Hagemann skriver om en av dem, det finnes mange som Leo, men vil vi se? Hvem vil vi høre på? Hva ligger bak en ungdoms fortvilelse? Hvorfor hadde han ikke noen som kunne gå i bresjen for han?

Hagemann skriver godt. I denne romanen bruker han det spesielle språket til en ungdom som Leo, dialekt og slang, et enkelt språk. Det kan ta litt tid å komme inn i det, men så blir det veldig riktig. Det er slik vi kan leve oss i en som Leo, gjennom språket.
Gjennom skjønnlitteraturen får vi også slike viktige historier som kan gi oss en helt annen innsikt, innlevelse, enn det faglitteraturen kan.
Bror Hagemann har visstnok skrevet flere romaner med utgangspunkt i sosiale forskjeller og de sårbare som havner utafor samfunnet, han er en forfatter som målbærer de sårbares stemmer og er en av våre viktige forfattere som fortjener mange lesere.

Ja, Leo er i sannelighet en sterk roman som slår hardt inn i følelsessystemet, det kjennes fysisk.  Jeg drømte til og med om Leo i natt.


BBP-nomineres? : Helt klart.

Andre bloggere:
Beathe, Silje/Så rart


Min omtale av Syng meg vekk, hans forrige roman som jeg likte så godt at jeg nominerte den til BBP

Boktrailer om Leo

Bror Hagemann: Leo, 140 s
Tiden norsk forlag 2017
Leseeksemplar