Norsk Pop-Poesi av Mona B. Riise

Forleden tikket det inn en e-post med nyhet om at Mona B. Riise har samlet sine favoritt-poptekster i en bok som nå  er gitt ut. Det synes jeg virket interessant.
Bok kom og bok er lest. Bladd i, knadd i, diskutert med sønnen som kan mye om særlig hiphop-tekster og deretter lest fra perm til perm.
Pop-poesi er en koselig bok som vekker musikalske minner .

Å lese sangtekster gir ofte ikke det samme inntrykket som å høre hele sangen. Ikke alt fungerer som ren tekst, siden det er skrevet for å bli en sang med musikk og som skal passe sammen. Likevel er det forbausende mye som fungerer også som tekst i denne samlingen. Kanskje fordi det er skrevet i den rammen som Mona B. har valgt å gjøre.

Hun har delt inn boka i emner, som feks Karpedammen hvor det handler om bydelen hun vokste opp i, og mest om tekstene til hip-hop-gruppa Carpe Diem. Deretter handler det om Mot byen, Men størst av alt er kjærligheten , Livet og alt det der, med mer..

Mona B. ha vokst opp i Oslo i en drabantby, i en blokk, på Hovseter. Hun ble tidlig veldig glad i musikk og vi kjenner henne i dag best som musikkjournalist og en i juryen i Stjernekamp.
Tekstsamlingen er hennes utvalgte låter, tekster som har betydd noe for henne, og hun skriver en innledning til hvert kapittel om hvorfor.

Hun intervjuer også en del av tekstforfatterne for å få deres ord om hvorfor de skriver og hvordan de skriver og hva de enkelte tekstene har kommet fra.  Blant annet har hun snakket med Lillebjørn Nilsen, Odd Nordstoga, Lars Vaular, Kari Bremnes, Kjartan Kristiansen og Kaja Gunnufsen.

Fells for de fleste er at de startet å skrive tidlig. Noen begynte å skrive fordi bandet de spilte de trengte en låtskriver, eller at musikken de lagde trengte tekster. For noen begynte det med skrivingen av dikt og tekster. Noen mener skrivingen ikke er selvterapeutisk- som Kjartan Kristiansen. Han synes det er pain å sitte alene og skrive, da han egentlig er veldig sosial. Andre føler at skrivingen gir utløp for det de har inne i seg og at det er mye egenterapi det, som Kaja Gunnefsen.

Lars Vaular mener det er skille på lyrikk og sangtekster og jobber for å ikke blande det, siden han også skriver dikt, og likså godt kunne ha skrevet lyrikk, men synes han må bestemme seg for det ene eller det andre. Sangtekster i kombinasjon med musikk skal kommunisere med publikum, mener han.
Stein Torleif Bjella mener at sangtekster bryter med poesien fordi det er trommisen som definerer rytmen. I poesi kan man legge fra seg boka etter et par setninger og tygge på dem, slik er det ikke med musikk. Han sier at det er trommisen i bandet hans som avgjør hvordan teksten skal bli.

Interessante tanker fra mange etablerte låtskrivere. Men hva med tekstene som presenteres? I mine øye er det en del her som også fungerer som poesi for meg; som Tyven Tyven av Kjartan Kristiansen /Dum Dum Boys, noen av låtene til Kari Bremnes, en del av strofene til rappere som Cezinando og Pål Tøyen/OnkelP,  og ikke glem Alf Prøysen, Lillebjørn Nilsen, Åge Aleksandersen med flere.

Det slår meg at det er en stor andel hip-hop-tekster i boka. Og ved nærmere ettertanke er ikke det så rart. Rapperne er opptatt av tekst. På mange måter har de kanskje overtatt for de gamle visesangerene våre? Skjønt lyden , uttrykket og intensiteten i en rappelåt er helt annerledes enn i en visesang.
I rocken er det også mye god tekst, som hos Åge Aleksandersens med band sine tekster (i en særklasse, spør du meg), samt hos Dum Dum Boys, De Lillos, Jokke og Valentinerne.

Ikke alle tekstene fungerer løsrevet uten musikken, synes jeg. Mange sanger kan man jo helt eller delvis og da dukker musikken opp inne i hodet mitt når jeg leser. Da er det ok. Jeg er forøvrig slik at jeg ofte ikke får med meg tekstene når jeg hører musikk. Jeg får med meg bruddstykker, refreng, og det er det jeg som regel husker . Jeg hadde stor nytte av å sitte med tekstene foran meg den gang jeg kjøpte LP-plater og CDr med teksthefter.  Nå har streaming og digitale kjøp overtatt, og jeg må lete frem teksten på nett. Det går det også, men jeg savner de gamle tekstheftene, faktisk.

Man kan alltids savne sine egne favoritter i en slik bok, men siden det er Mona B. sitt prosjekt får man bare godta det.

Alt i alt er dette en koselig samling som man godt kan ta frem flere ganger alene eller sammen med andre og mimre. Jeg synes også det er et pluss at vi får presentert samtaler med en del av låtskriverne og deres tanker om skriving, musikk, tekst, poesi.

Til slutt vil jeg avslutte med en tekst av unge Cezinando, som har gjort suksess som rapper. Den synes jeg var fin:


Botanisk hage

Her blir det ikke noe bedre eller verre
Vi legger fra oss alt foran gjerdet
Bærer ingenting i brystet eller hjernen
Ingen kan ta på seg skyld
Det er`ke noen helt du kan spørre
Hvis du mot sannsynlighet skulle tørre
Og med nettene blir toppene større
Resten mister all idyll

Der er alle kloner som blir klona ifra kloner
Alle plenene klippes i pene formasjoner
Oppå takene ligger det engler og demoner
Og de speiler seg i speilinger av egot til personer
Kom og se tilbake på nåtid
Eller vi kan grave opp et måltid
Løpe ut igjen med grønske på henda
Før de røttene forsvinner med en årstid

Kristoffer Cezinando Karlsen/Cezinando



Mer om Mona B her

Foto: Kristin Svarte/ Pax forlag

Mona B. Riise: Pop-poesi, 175 s
Pax 2018
Leseeksemplar