Så mye hadde jeg er romanen om Monika, født 1960, som vi følger fra hun er 13 år gjennom puberteten og tenårene til hun er i sitt 58-nde år. Monika er yngst av tre søstre; Elise og Kristin. Elise er sykepleier, giftet seg tidlig med tannlegen Jan Olav, tre sønner. Kristin er jurist, gift, to sønner. Og mor og far levde sammen til døden skilte dem ad. Tante Liv og hennes sønn Håvard- ca jevngammel med Monika- er også sentrale i livet hennes. Samt vennene, kollegaene og kjærestene/samboerne.
Monika har et ufullendt hovedfagstudie i litteraturvitenskap, oppgaven som aldri ble ferdig skulle handle om Vanskelige kvinner i litteraturen. (et aldri så lite metatema her?)
Hun jobbet som freelance-journalist, reklame-tekstforfatter og lærer.
I tidlig tenår hadde hun sin seksuelle debut med hestetreneren Gard, tyve år eldre enn henne. Monikas beskrivelse av hans edlere deler skal jeg ikke sitere, men de glemmes ikke. Forøvrig virker det ikke som episoden med Gard er noe tenker tilbake på med spesiell glede. Ikke forholdet til kjæresten Frank heller. Hun var stormforelsket, trodde de skulle flytte sammen, leve sammen, men han sviktet henne. Han mente han var for ung til å binde seg og forlot henne i dyp kjærlighetssorg. Så smertefull som bare en ungdoms-kjærlighetssorg kan være.
Var det her noe brant seg fast for Monika?
Brent barn osv.. i forhold til å tro på varig kjærlighet, å tro på det å kunne binde seg, eller kanskje det ikke har noe med det å gjøre. Hva vet jeg. Man kan spekulere på så mye, uansett. Noen er opptatt av tidsånden.
60-og 70-talet var en brytningstid. Monikas foreldre og søstre valgte å leve på en tradisjonell måte, med stabile ekteskap, tilsynelatende harmoniske liv, faste jobber, hus, heim og hytter, feriested på Gran Canaria, opptatt av interiør, huslige ting, som veldig mange andre.
Monika ville noe annet. Monika ble ikke tilfreds med det som resten av familien forventet av henne. Monika var redd for å stivne i et forhold der man visste alt om den andre, hva den andre ville si, gjøre, der man sluttet å snakke med hverandre eller snakket på repeat. Der man ikke ga hverandre nok rom, frihet. Monika ville ha ha frihet, men visste ikke helt hva hun skulle bruke den til. Hun ville heller ikke ha barn.
Monika hadde mange kjærester og samboere gjennom årene. Øystein, Tollef, Roar, Bob, Geir, Trond Henrik, Terje, Lars. Det håpløse forholdet til den eldre og gifte Roar, som hun alltid vender tilbake til, som hun er evig svak for.
Geir er faren til Maiken som de har i lag, og som hun lengst sammen med. Akkurat det forholdet skjønner jeg ikke at hun brøt ut av. Det var trist. Jeg ville det skulle vare. Hvorfor? Hun mente de ble for like i lengden, at de passet best som venner.
Monika følte seg alltid underlegen i familien, at de ikke respekterte hennes valg, hennes måte å leve på. Moren ga henne sjelden anerkjennelse, Monika savnet det, moren ga stadig negative stikk. Monika reflekterer over at moren aldri virket lykkelig. At det også for faren var vanskelig å leve med henne. Tante Liv var den som ga Monika det hun trengte i oppveksten.
Så mye hadde jeg er en innholdsmettet roman som jeg brukte ganske lang tid på å lese. Lesehastigheten var på det halve av normalt. Riktignok har jeg også vært syk mens jeg har lest, men likevel. Jeg følte romanen krevde pauser, at jeg satte ned tempoet. Det er mye som skjer på det indre planet når jeg leser en sånn roman som dette. Det er også så mye detaljer man må ha med seg for å få med hele bildet, alle refleksjonene, tilbakeblikkene. Dette er en roman som jeg tror, i alle fall gjorde den det med meg, man ikke kan lese uten at man også ser på seg selv, sitt eget liv, og det kan gjøre det ekstra krevende å lese av denne grunn, uansett på hvilken måte den berører.
Det kan være forholdet til partner, ekspartnere, foreldre, søsken.
Det er også en vemodig grunntone gjennom romanen. Monika er ikke så veldig fornøyd, om enn hun er lykkelig innimellom.
Jeg synes det er vanskelig å sette helt fingeren på hva det er Marstein gjør i denne romanen til forskjell fra andre lignende romaner (hvis de finnes?) som gjør at det blir så sabla vellykket. Hun borrer. Hun sirkler og borrer, gjentar, går fremover, bakover, borrer.. går dypere og dypere.
Velykket er det i alle fall.
Så mye hadde jeg er en roman jeg uten en eneste innvendig gjerne anbefaler videre!
Andre bloggere:
Tine , Beathe , Beritbok , MedBokogPalett , Hedvigs bokhjønre , Kleppanrova , Pervolato , Bjørg-mellomlinjene , BokelskerJane
De fleste likte boka godt.
Aviser og nrk er stort sett veldig begeistret, med unntak av et par litt mer lunkne kritikker. (bare google)
Her er min omtale av hennes forrige roman: Hjem til meg
Foto: Gyldendal/Rolf M. Aagård
Trude Marstein: Så mye hadde jeg, 432 s
Gyldendal 2018
Leseeks
Enig med deg, en bra tankevekkende bok som jeg også brukte langt tid på, selv om jeg hørte den på lydbok. Det finnes mange slike mennesker der ute, som ikke føler seg forstått, egosentriske og samtidig usikre på mye her i livet.
SvarSlettDet moderne mennesket viser seg, som vill så alt for mye, har så store krav til hva lykke er, kanskje det er det!
Takk for link og ha en fin helg!
Kravet og/eller forventingene til lykke er nok et sentralt aspekt i vårt samfunn..
SlettTakk selv og god helg til deg også Ingun:)
Jeg er så glad for at du har lest og ikke minst LIKT!Jeg hev meg over papirboken etter at jeg hadde hørt lydboken for jeg savnet å være med henne, ta del i det hun gikk gjennom. Jeg tenker at det er mye å kjenne seg igjen i her selv om man kanskje ikke er fullt så egosentriske som det Monika virker å være. Jeg likte Geir jeg også og syntes det var dumt at det ble slutt, og den perioden er vel den hvor hun har levd et tilnærmet a4 liv noe som egentlig ikke var henne så det var kanskje overraskende at det forholdet holdt så pass lenge(uten at jeg husker hvor lenge det var)
SvarSlettRomanen er definitivt helt oppe i der blant de beste norske jeg leste i fjor! :-)
Tusen takk for link :-)
Ja, dette var en veldig god roman, det synes jeg absolutt.
SlettGeir og Monika var sammen i ti år. Rekord!
Rart hvordan man kan leve seg inn i en roman. Slik at man synes det er trist når det blir slutt med Geir feks. Men det er jo det som også er deilig med romaner, nettopp det å kunne leve seg sånn til grader inn i noe.
Vet ikke om jeg synes Monika var noe særlig mer egosentrisk enn veldig mange i dagens samfunn. Bortsett fra hvordan hun noen ganger prioriterte seg selv foran datteren. (den overnattinga med Terjedusten- da Maiken ville at hun skulle være hjemme/komme hjem) Hun lot seg overtale siden hun vinglet sånn, det var ikke noe pent trekk...
Hyggelig å kunne linke.:)
Syntes heller ikke at hun fremstår så veldig egosentrisk kanskje med unntak av det eksempelet som du viser til. Og ikke i forhold til mange unge i dag,da tenker jeg på de man kan se på Bloggerne, realityserier(av typen drikk og ligg) for der snakker vi ego der,bare meg,meg,meg.
SlettBlir spennende å se om dere stemmer frem denne, jeg følger litt med fra sidelinjen når den tid kommer :-)
Hun er jo like gammel som meg, så sammenligningen med de unge, vel----hehe,,,
SlettMen det er en trend i tiden generelt også blant voksne damer at man fortjener alt mulig, da. "fordi jeg fortjener det;:"- Vet ikke om dette er symptomatisk for Monika, det ligger vel heller i hennes personlighet at hun er rastløs og stadig jager videre og lar begjæret og øyeblikkets nytelse komme foran andre ting.
Men enig i deg ang dagens unge nytelsessyke, der alt legges opp til meg, meg, meg...narsissisismens øye.
Tipper denne blir stemt fram. Ser at så mange til og med har blogget om den. Denne og Kinderwhore. Elers tror jeg det blir jamt spredt..
Ja,hun higer jo etter noe annet enn det hun har og trives sikkert ikke med å være alene. Jeg mente ikke å sammenligne henne med de unge, ser deler av kommentaren er borte. Slet med å kommentere i sted.
SlettSkjønte det..
SlettVirket ikke som hun likte så godt å være alene, skjønt hun prøvde det en kort stund også.
Ellers var hun jo også modig på en måte også, synes jeg, som turde å gå inn i nye forhold og samboerskap gang på gang..
Alle liker jo denne.
SvarSlettHar sagt før at det er umulig å gå utenom, men er ganske trygg på at den blir nominert så føler egentlig ikke noe stress om jeg ikke får lest i uka som kommer. Har lyst da. Ingenting er bedre enn en god leseropplevelse - helt til siste side.
Tror det jeg også, men man har jo tatt feil, før..Håper du får lest den likevel.:)
SlettBejublet ja, men ikke av meg. Skjønner ikke hva det er med meg av og til, det er noe med hverdagsskildringer som ikke fenger i det hele tatt. Sikkert ikke tilfeldig at det er Trude Marstein som har oversatt Helle Helle sin nye bok de. God helg Anita!
SvarSlettTrude Marstein er fast oversetter for Helle Helle sine bøker. Nå består vel livet av mest hverdager for de aller fleste i det minste og jeg tenker at det er så mye mer å hente her enn at det skildres en hverdag, her går vi gjennom en kvinnes liv,på godt og vondt, en som kunne vært oss selv eller en venninne. Personlig må jeg si at det er et kunststykke av en forfatter å skildre et liv med alt det som hører med, inkludert disse hverdagene og gjøre det lavmælt og interessant for leseren.Og akkurat der er vel både Helle Helle og Trude Marstein( i hvert fall med denne boken) i en særklasse.
SlettJeg synes ikke denne boka bærer spesielt preg av mer hverdagsskildringer enn nødvendig for å illustrere livet til Monika, det er ikke dvelende og unødig detaljert- det skjer så mye annet, masse drama med menn, (så mye sex? kan bli kjedelig det da;))) så godt skildret relasjoner til familie/venner, etc. Marstein er så god til å skildre vanlige liv, noe som også er målet hennes, uten at det blir kjedelig, synes jeg.
SlettHun er god på å bruke få ord for å sette en scene.
Men det er en helt kurant sak at du ikke likte boka, det er da lov det Tine.:)
Ja, hun oversetter Helle Helle as Beathe says.
God helg til deg også Tine.:)
Enig Beathe.:) Ang Marstein. Denne boka. (Helle Hele har jeg bare lest en bok av og den falt ikke helt i smak, men prøver igjen med den siste - de)
SlettJeg leste den forrige boken hennes når den kom på norsk og likte den sånn passe jeg også. Men ga henne en ny sjanse og det jeg glad for nå har jeg lest alt av henne. Men selvfølgelig er det ikke et 'must'å like bøkene til verken Marstein eller Helle
SlettSamme her. Jeg er glad hver gang jeg liker en bok godt.:)
Slett