Ansikter i vannet og Lagunen og andre fortellinger av Janet Frame . 1001-bok lesesirkel

Nå har jeg endelig kommet meg gjennom Janet Frames Ansikter i vannet, en 1001-bok som jeg har lest i forbindelse med Elidas 1001-bok-lesesirkel. Den er satt opp i november-kategorien; forfatter fra Oseania, men siden jeg lånte den på biblioteket, så ble den lest nå. Rekkefølgen er ikke så viktig. Jeg lånte og leste også Lagunen og andre fortellinger, hennes debutbok, en samling noveller og korte tekster fra da hun var innlagt på psykiatrisk sykehus. Lagunen står ikke på 1001-lista, men er interessant for å forstå hennes forfatterskap, antar jeg.

Om Lagunen er det ikke så mye annet å si at tekstene/novellene er skrevet på en enkel måte. En del er oppvekstskildringer, øyeblikk, og noe er fra psykiatrisk. Jeg var litt nysgjerrig på hvordan hun skrev mens hun var innlagt med en psykisk lidelse, men det er intet som tyder på at hun var spesielt ustabil eller usammenhengende på noe vis. Tekstene er stødige. Frame ble diagnostisert med schizofreni, men det kom frem senere at hun ble feildiagnostisert. Jeg hadde håpet at Ansikter i vannet kunne gi en forklaring på hvorfor, men det synes jeg ikke.

Ansikter i vannet bærer preg av en helt annen stil, en forfatter som har modnet og utfolder seg mye mer.
Romanen handler om Istina Mavet som er innlagt på et sinnsykehus- som det het den gangen. Romanen skrives i jeg-form, og har en dokumentarisk form, men forfatteren sier at den ikke handler om henne eller er dokumentarisk. Likevel vet vi at det er hennes erfaringer som pasient i åtte år som har gitt inpirasjon til boka. Istina var ca 20 år da hun ble innlagt. Hun skildrer årene på forskjellige avdelinger, sin angst, miljøet, andre karakterer; medpasienter, pleiepersonale, leger, assistenter, en tante og foreldrene sine (noe perifert). Det er- sett i dagens lys- ganske rystende skildringer av hvordan pasientene ble behandlet, på de sterkeste avdelingene, omtrent som dyr, pasienter satt gale i kroker uten undertøy, skitne, uttisset, rallende.. mens de på de mildeste avdelingene, der det enda var håp om bedring, fikk de bedre pleie. Skjønt det skulle lite til før de måtte til behandling med elektrosjokk, eller måtte over på isolat og strengere regime- da særlig hvis de oppførte seg trassige, ble sinte etc.
Skildringene av hvordan de gruet seg til elektrosjokk, hvordan pasienter hylte og skrek i smerte, hvordan de var da de kom derfra, er sterke. Det samme da lobotomien ble innført, som en lovende behandlingsform, overtalelsene fra pleiere og leger, mens medpasienter erfarte at en del av de lobotomerte ikke ble bedre og noen døde. Istinia så med skrekk på dette, men også hun skulle komme dit en dag. Takket være en mer våken og menneskelig lege, unnslapp hun i siste liten. Han så henne og ga henne også ansvar/oppgave i forbindelse men bøker som skulle plukkes ut til sykehusets bibliotek- noe som strengt tatt var forbudt for pasienter. Et strengt hierarki styrte dagsorden og det var mye pasientene ikke fikk lov til. De ble sett ned på av mange.

Jeg har lest en del romaner fra psykiatriske sykehus, både eldre og nyere romaner; av bl.a. Beate Grimsrud, Karin Fossum (De gales hus), Hanna Green (Jeg lovte deg aldri en rosenhage ), Gjøkeredet (Ken Hesey) og sett en del filmer om tematikken. Det er alltid grusomt å lese eller se om de gamle asylenes behandling av syke pasienter med elektrosjokk og lobotomi, insulinbehandling, uverdighet, med mer.
I så måte ga ikke Ansikter i vannet noen ny innsikt, og jeg slet med å komme meg gjennom og lurer litt på hvorfor. Forfatteren skriver bra, språket er veldig blomstrende, kan det være noe med at det blir for distansert? Eller fordi jeg har lest mye om dette før? Eller er det den berømte timingen? Ikke vet jeg.
For ikke lenge siden leste jeg Gøril Hellens roman Porterboligen, og den gjorde sterkt inntrykk på meg, så det kan ikke være at temaet i seg er oppbrukt for meg. Den forfatteren vinklet historien fra flere perspektiv; den unge pasienten , men også foreldre og pleiere, kan hende har det noe med det å gjøre. Vinklingen.
Mange ganger synes jeg at filmer om dette temaet er mer gripende enn noen av romanene, som Gjøkeredet, Et vakkert sinn, Aviator, Birdy, Frances . En film har kanskje mer å spille på, men skuespillet har også alt å si for at det skal være mulig å leve seg inn i den sykes sinn.

Vel, vel.. Boka er i alle fall lest. Og det er imponerende å skrive en roman som skildrer så godt hvordan det var å være pasient med psykiske lidelser fra denne tiden. Heldigvis er psykisk helsevern i dag noe annet og lobotomi og insulinbehandling er avskaffet. Moderne elektrosjokkbehandling er tilgjengelig og tatt i bruk, men skal være mindre smertefull. Det håper jeg inderlig, selv om jeg er skeptisk. Men jeg har lest at noen har hatt nytte av det, som bla.a. Jakob Margido Esp. (han har også skrevet en selvbiografisk bok om dette)

Ang Janet Frame, så har hun også skrevet selvbiografien Engel ved mitt bord, som skal være filmet. Den kan jeg tenke meg å se.
Mer om Janet Frame her

Janet Frame: Ansikter i vannet, 232 s
Pax 1993 (original 1961)
Lånt på bib

Janet Frame: Lagunen og andre fortellinger, 133 s
Pax 1994 (original 1951/1991)
Lånt på bib