Diktsirkel september-oktober: Nytt norsk talent. Øyvind Rangøy, Vibeke Rosenberg og Marianne Teie

 September har gått over i oktober og mer enn halvveis gått også. Innlegg fra meg kommer på etterskudd denne gangen, men innlegg fra dere aktive deltagere har kommet jevnt og trutt og takk for det.:) Jeg leste en diktsamling (Vibeke Rosenberg)  i slutten av august, startet på en annen (Øyvind Rangøy)  i slutten av september- ferdig nå. Jeg lånte også noen samlinger på biblioteket før jeg dro på ferie, blant annet Marianne Teies andre diktsamling som også passer til denne kategorien.

Så om jeg ble litt treg på å skrive innlegg, tar jeg igjen med antall diktsamlinger .

Litt om forfattere og bøkene:

den som bor ved et juv av Vibeke Rosenberg , 56 s

Tiden forlag 2021, boka fikk jeg av medblogger Beathe

Rosenberg er debutant, en godt voksen debutant som ble født i 1955. Bare det synes jeg er spennende, at en såpass voksen forfatter får debutere på anerkjent forlag.

Diktsamlingen er preget av naturbilder, dramatisk natur (bor ved et juv), vinter, kulde, dyr. Hun som sitter ved vinduet og blir så fraværende at selv hunden flytter til et annet rom. (s 16)

Det er fine stemningsfulle bilder. Siden det er en en stund siden jeg leste denne, måtte jeg skumme gjennom på nytt, det er alltid lurt med flere gjennomlesninger. 

Likte å lese denne, vakkert språk.

Mørket står i ruten. Forskrekket

oppdager jeg skikkelsen min

i kjøkkenvinduet (s 11)

sirklet inn av skyld og nye engstelser

det er natt, jeg finner ingen veier ut

dagen tripper frem med det tynne lyset sitt

dinglende fra kjeften

legger det prøvende på trappa (s 19)

katten holder sitt rolige blikk over natten

lett aprilsnø dekket enga i dg tidlig

svelen kan komme når som helst

gjennom tåka (s 29)

Dødsbu av Øyvind Rangøy, 79 s

Aschehoug 2021, boka lånte jeg på Bookbites

Øyvind Rangøy er født i 1979.

"er omsetjar, translatør og universitetslektor, utdanna estiskfilolog og master i nynorsk skriftkultur. I ti år var han kvalitetsleiar ved eit lakseslakteri.

I 2019 debuterte han med diktsamlinga Sisikond (innvolar) på estisk. For debuten fekk han Betti Alver-prisen, tilsvarande Tarjei Vesaas' debutantpris her i Noreg.

Dødsbu er Rangøys første bok på norsk." (forlaget)

Jeg ble kjent med Øyvind Rangøys poesi første gang på Litterær hagefest i Adrianstua i Trondheim, som i år gikk digitalt.  Jeg ble nysgjerrig på poeten da jeg hørte han snakke om bøkene sine fra Estland og Norge og fra diktene han leste. Jeg var kjapp til å låne den norske fra Bookbites.

Forlaget om boka:

Han reiste frå ei levande bygd på norskekysten, med sjarkar og fisk og bilete på veggene av båtar og menn. Eit halvt liv seinare vender han tilbake fordi nokon er død. Bygda er ikkje som før - eller er det han som ikkje er det? Kva gjer tida med
menneske og stader, landskap og næringsvegar? Kva blir borte? Kva held stand? Og kva går over i noko anna?

Dødsbu er ei bok om det ein arvar og dei ein arvar det frå, det ein var og det ein er - og om kvifor ting ikkje berre få kan vere slik dei aldri har vore.

Kan hende eg såg deg frå sida
den dagen - såg deg sjå opp
utan å sjå heile biletet.

Jeg likte å lese diktene. Rangøy har et vakkert språk med tydelige bilder som gir en stemning av tristhet, sorg, melankoli, tap, hardt liv ved sjøen, fiske, været. Tid og forgjengelighet. Jeg likte å lese denne boka også. 

Når nokon døyr, har dei

sagt sitt.

Kanskje ha ringen høyrt

dei. 

Eg kjem fra ein stad der

vinden seier seg sjølv.

...

Eg kjem fra ein stad der

båtar går ut i grålyse

timar, der grå mus raslar

i gulgammalt gras.

...

Han lukta fisk, ho fjøs:

begge sveitte.

Hender hadde dei,

kveldar

av talglys og netter.

...

Ta meg heim med 

vinden. Eg er støvet

i lyskjegla. Ta meg heim

med anden

som er din. Lev meg 

i mjuke åkrar,

fulle av hav og tomme

for kvile.

...

Og vi er støvet frå

stjerner.

Når vi har lagt oss

hersker freden

over stormane

...

Ein gong skal eg sjå

tilbake

og tenkje: dette livet har 

eg levd.

Då skal eg gråte elvar.

Då skal eg le fuglar.

Då skal eg sleppe

hammen og

flyge over hava som ein

tanke og

lande melllom duvande

tareblad

som ei stor kjensle av

sona vanvit

og trutna kjærleik-

og der, i vatn og sollys

skal det framkallast,

endeleg frigjort

frå alt som aldri vart.

( på slutten av samlingen)

Virkelige fine dikt dette. 

Jeg lar det være slik av Marianne Teie, 109 s 

Cappelen Damm 2020, lånt på biblioteket

Marianne Teie, født 1978 bor i Oslo. Hun har gitt ut en diktsamling tidligere som jeg har lest og likt; Du bestemmer deg for at dette er et minne (2017).

Forlaget om boka:

Omtale Jeg lar det være slik

Marianne Teies andre diktsamling tar for seg livet til den jødiske fiolinisten Joseph Schechter (1892-1943). Schechter ble ett av seks millioner ofre for Holocaust. Han ble arrestert i Bergen, og hans historie fortelles gjennom en kvinne i Norge i dag. Hun griper til Josephs skjebne nærmest for å distrahere seg fra sitt eget liv. Hun skriver fram livet hans - slik hun vil at det skal ha vært.

Det jeg synes er interessant med denne boka er at hun skriver en slags biografisk diktsamling. Jeg har enda ikke lest denne, så jeg kommer tilbake med omtale når det er gjort.

Oppdatert 27.10: Lest ferdig, og kort omtalt på instagram. Dette skrev jeg der: Spesiell og gripende diktsamling om Joseph, som var jøde under 1. og 2. verdenskrig , om hans familie og musikerkarriere . Om jødenes situasjon under krigen, flukt , fangenskap , Berlin, Dresden, Bergen, Auschwitz. Boka er delvis dokumentarisk , delvis diktet , med tydelige spor av forfatterens jeg og søken etter Josephs liv. Interessant , både innhold og form . Blir gradvis sugd inn i historien og lar meg berøre.

Spesielle stil, fortellerteknikk, hvor Teie lar seg selv være tilstede i teksten ved å synliggjøre hvordan hun leter, hva hun trenger i historien, hva hun dikter, finner av fakta, tenker, hvor hun reiser, går i Josephs fotspor..

Les mer om diktsirkelen og se andres innlegg her.

I november kjører vi ny klassikerrunde.:) Håper mange blir med og leser en god gammel klassiker!