Rød selvbiografi av Anne Carson. Sterk og sanselig lyrisk roman.

 Rød selvbiografi er Anne Carson gjennombrudd som forfatter. Hun har kalt den en versroman. Vi kan også kalle boka lyrisk prosa. Jeg har ikke lest noe av henne før, og så veldig fram til å lese denne. Til å begynne med synes jeg starten var litt rar med sine bruddstykker av gresk mytologi, og vers om Geryon av den greske poeten Stesikhoros. Etter å ha lest hele boka leste jeg starten på nytt, og da ga den en helhetlig mening. Jeg ble både rørt, begeistret, fascinert og tankefull av den lille verseromanen om barnet- tenåringen- den voksne Geryon og hans opplevelse av sin plass i verden og kjærligheten. Carson kaller den delen av boka som handler om den moderne Geryon for en romanse. Dette er en liten perle som absolutt godt kan leses flere ganger.

Boka starter med sitater og utdrag av myten om det greske monsteret Geryon som ble drept av Herakles. Herakles var en helt ifølge mytologien. Han stjal Geryons røde kveg og drepte ham samtidig. Så kom den greske poeten Stesikholos som ble født på Sicilia 650 år f.Kr. En periode etter Homer og før Gertrude Stein som var vanskelig for en poet, ifølge Carson. 

Stesikholos skrev en annen historie om Geryon og Herakles, en som tok Geryons, monstrets perspektiv. Det er funnet rester av diktet, men ikke alt. Han skrev også noe fornærmende om Helena fra Troj, som gjorde at hun blindet ham. Han skrev noe pent om henne etter dette, og fikk synet tilbake.

Når denne delen, pluss fortalen til Carson er ferdig, så starter historien om den moderne Geryon og hans kjærlighet til den noe eldre Herakles. Det er en rørende fortelling om annerledes-barnet Geryon, med røde vinger som han skjuler, om forholdet hans til sin mor, sin bror- som også forgriper seg på han- og Geryons indre verden som er livlig, skremmende, annerledes, han føler seg ikke som de andre, han tenker mye og etterhvert studerer han filosofi. Han starter med å skrive sin egen røde selvbiografi når han er fem år. Han elsker også å fotografere og bruker fotografiene i selvbiografien sin. 

Geryon som tenåring forelsker seg i Herakles, en tøff type, og jeg er usikker på om han i starten blir mer eller mindre presset til å gjøre noe han egentlig ikke vil, men det utvikler seg til et forhold og når det tar slutt, så lider Geryon skikkelig. Herakles mener Geryon må få være fri etter at det åpenbarte seg i en drøm for han, men Geryon blir bare så trist, og går inn i en skikkelig mørk tid med smerte og trasig kjærlighetssorg. 

Så reiser Geryon til Argentina, Buenos Aires for å delta på et seminar (tror jeg). Han sitter mye på kafe hvor han møter en filosofiprofessor som skal holde foredrag og han blir med ham på det. De drar også på tangobar hvor G møter en psykoanalytiker som også synger på tangobaren, det er noen artige samtaler de har de to.  Jeg har vært i Buenos Aires, bodde der i tre uker i 2013, og dette er fornøyelig lesing.

En dag treffer G Herakles igjen, i Buenos Aires. Herakles er der sammen med en gutt fra Peru. G blir sjalu og har det så vondt, de to er jo kjærester. Han fra Peru snakker om en spesiell vulkan der mora hans er fra, i Huarez i Andesfjellene, de må dra dit, leie en bil. G har virkelig ikke lyst til å bli med, men plutselig er han det likevel, og et blir litt av en tur. De bor på taket der mora bor i Lima og leier en bil og drar opp i fjellene en dag. G hater Lima.

Denne historien er så sanselig, så smertelig å lese, men også fornøyelig til tider. Så billedlig, men også så dyp, reflekterende med innsmett av poeter og filosofer. Jeg fikk umiddelbart et varmt hjerte for Geryon og håper det skal gå bra med ham og var engstelig flere steder, hva ville skje? Hva ville Herakles og kameraten gjøre med han der i Andesfjellene?

Slutten er åpen, men jeg skjønner at den ikke ender som i den greske myten, heldigvis. 

Vulkaner går igjen i boka, det er en fascinasjon de har, som de snaker mye om, men jeg tenker også at vulkaner og lava er et meget sterkt symbol, som også blir brukt for å beskrive de følelsene Geryon har.

Boka kan tolkes på mange vis, det er mange lag her. Har nå lest meg opp på noen anmeldelser. Ingen er bastante på noe som helst. Boka er en opplevelse, mye foregår på det sanselige og sjelelige plan, og det er vanskelig å beskrive. Carson gjør det, på en måte slik at det går rett inn hos meg, det er vel det beste jeg kan si om dette. Og så liker jeg den måten hun sildrer mellom drøm og virkelighet, skildringer der Geryon er i en tilstand mellom drøm, søvn og våkenhet, hypnagoge drømmer, lucid dreams, o.l., noe som har interessert meg så lenge jeg kan huske. Mye kunne jeg ha skrevet om dette, men lar det bli med det.

Dette er ikke en roman man bare rusher gjennom i full fart, til det er den for poetisk, fortettet av mening, referanser, vakkert språk, og skrevet på en måte som gjør at man må stoppe opp og gjerne lese setninger og vers om igjen. Likevel er det en bok jeg hadde litt vanskelig for å legge fra meg, den har et driv, men jeg delte opp lesingen over to dager slik at jeg kunne fordøye før jeg leste videre en ny økt.

Jeg måtte også venne meg til å lese setninger uten vanlig tegnsetning. Her må man finne stopp-punktene og pausene i språket selv, med unntak av luft mellom avsnitt  og kapitler. Det gikk ganske fort å gjøre det, jeg fant raskt rytmen. Noen ganger måtte jeg lese flere ganger for å skjønne om det var Geryon eller den andre som snakket, men gjennomgående var ikke det noe problem.

Augusta har også blogget begeistret om denne

Forlaget om boka, med snutter av gode anmeldelser her Du kan også lese utdrag av boka der.

Anne Carson: Rød selvbiografi, gjendiktet av Tone Hodnebø, 157 s

Kolon forlag 2021 (original 1998)

Leseeksemplar fått av forlaget