Orlando av Virginia Woolf. Bok og film. 1001-bok.

Jeg har valgt Orlando som junis kategori i Elidas 1001- lesesirkel , forfatter fra Europa.

Tirsdag sist uke deltok jeg på en støttemarkering for Pride, etter terrorangrepet på Pride i Oslo lørdag 26.juni. Jeg hadde bestemt meg for å lese en bok i anledningen. På biblioteket hadde de ikke noe som fristet, så jeg dro på Ark for å kjøpe Orlando. Heldigvis hadde de et eksemplar på Trondheim Torg. Jeg tenkte at dette kunne være en fin bok å lese i anledning Pride. At den ble gitt ut for 95 år siden sier noe om hvor langt vi som samfunn har kommet, mens angrepet i Oslo sier hvor lett det er å miste tilkjempede rettigheter og hvor utsatte skeive mennesker er. Virginia Woolf hadde i noen år et forhold til poeten Vita Sacliffe-West, og Woolf skal ha skrevet boka som en en spøk, en slags hyllest til henne. Den er også  inspirert av henne og hennes adelige slektstre.  I går så jeg også filmen fra 1993, noen ord om den  lenger ned i innlegget.

Orlando skal være Virginia Woolf mest sprudlende og overdådig muntre roman. Jeg har tidligere lest Til fyret og Mrs. Dalloway av henne. Til fyret var ikke spesiell munter, og helt annerledes enn Orlando. 

Vi møter først Orlando som en aristokratisk unggutt i slutten av 1500-tallet på familiens gods. Dronning Elisabeth er på besøk. Vi følger Orlando fremover 300 år i tid.

Han er vakker, feminim, har lange vakre bein, liker å skrive, og har alltid den boka han skriver på tett inntil brystet. Det er et langdikt, Eiketreet, som han stadig endrer på, og er hans kjæreste skatt.

Orlando blir forsøkt knyttet til flere kvinner, men ingen av dem passer for han. Han forlover seg til slutt med en han egentlig ikke elsker, men forlovelsen blir brutt da han treffer russiske Sasja under en periode med ekstrem kulde som legger London og Themsen under is. Sasja og mannskapet på den russiske båten må være i London til isen smelter og de kommer seg ut av havna. En dag våkner Orlando til isflak på elva og båten med Sasha er borte. Han er totalt knust av kjærlighetssorg og sover i syv dager. 

Etter den lange søvnen, han har sovet som om han er død eller har ligget i koma, reiser han til Istanbul for å jobbe/leve som ambassadør. Etter en periode her med en del om og men, blir han med en gruppe sigøynere i ørkenen. Han blir en del av dem og liker dette livet, men de blir lei av ham og vil drepe han. Orlando får akutt hjemlengsel og vips er han i England igjen. En ny søvnperiode på 7 dager har han også.

Han har nå skiftet kjønn og blitt kvinne. Han er på mange måter den samme Orlando, men likevel ikke, da omgivelsenes holdninger til hans kjønn påvirker ham, samt klærne han går i. 

Dette reflekterer han over, eller forfatteren.  Hva er egentlig kjønn? Det er her et begynner å bli interessant, når Woolf smetter inn med refleksjoner om kjønnets betydning og hva kjønn er. Tidligere i boka reflekteres det også over kvinnens stilling vs mannens- og tidspennet i romanen viser utviklingen fremover til 1928, interessant.  Virginia Woolf var feminist og det gjenspeiles helt klart.

Tilbake til Orlando og kjønnskifte, det frister å legge ved et par sitater. 

" Det kvitret og bruste, og hun husket den ubeskrivelige, frydefulle følelsen da hun så Sasja for første gang, for hundrevis av år siden. Den gang var hun jeger; nå var hun bytte. Hvilken fryd er størst? Mannens eller kvinnens? Er fryden kanskje den største?" (s. 104) 

" Hun husket hvordan hun som ung mann hadde krevd at kvinne skulle være lydige, dydige, parfymerte og utsøkt kledd. " Nå må jeg selv betale prisen for disse kravene", tenkte hun; "for kvinner er ikke (etter min korte erfaring med dette kjønn å dømme) lydige, dydige, parfymerte og utsøkt kledd fra naturens hånd. De kan kun vinne disse dydene, som de ikke kan være foruten dersom de vil ha noen glede av livet, ved den mest kjedsommelige disiplin. En må frisere seg", tenkte hun, "det alene vil kreve en time av min tid hver morgen; en må se seg i speilet, nok en time; en må korsetteres og snøres; en må vaskes og pudres; en må skifte fra silke til kniplinger og fra kniplinger til silke; en skal være kysk år ut og inn..." " (s. 105/6)

"En viss tvetydighet i uttrykket kunne tyde på at hun rettet sin kritikk mot begge kjønn, som om hun ikke tilhørte noen av dem; og faktum er at hun ennå lot til å vingle; hun var mann; hun var kvinne; hun kjente begge kjønns hemmeligheter og hadde del i dens svakheter. Hun følte seg både forvirret og fortumlet." (s.107)

Det er flere passasjer som reflekterer tematikken, og det er her jeg synes hun glir rett inn i dagens debatt om transeproblematikk, født i feil kropp, flytende kjønn, transe, gender, queer, skeiv. Interessant. Virginia Woolf var på mange måter før sin tid sa hun satt ord på dette, slik jeg ser der. Hun var feminist for 100 år siden, men hennes tanker og ord rakk mye lenger enn det..

Forordet i boka ble skrevet i 1993. Hadde det vært skrevet med et mer utvidet blikk på LBTH+ tematikk hvis det hadde vært skrevet i dag? Rart om ikke, tenker jeg... På 90-tallet ( og 80-tallet) var det mer vanlig å snakke om androgyne mennesker, om maskuline og feminine sider, men jeg husker vi også diskuterte kjønn, flytende kjønn mer som at man i seg rommer både det maskuline og feminine i forskjellig grad, at de fleste kanskje var bifile innerst inne, men at det var hvem vi traff som var det styrende for hvem vi valgte å være/bli. Mulig det var bare i min snevre krets vi diskuterte sånn. Hva vet jeg.. Men når det gjelder det utviklingen mot det androgyne mennesket, var det et samtidstema. Innen popkulturen kunne man se det, innenfor mote; kvinner med dress og slips var mer vanlig. Mer sjelden den andre veien; menn med kjoler var som regel en av de få transene som turde stå frem.  I går etter at jeg så filmen Orlando begynte jeg å tenke på dette og kikket på musikkvideoer fra 80- tallet. David Bowie og Annie Lennox, feks,  var typisk androgyne mennesker. 

Virginia Woolf skriver: 

" Hadde de vært iført like klær, er det mulig at deres syn på tilværelsen ville vært det samme. Enkelte filosofer og vise hevder dette. ... Forskjellen mellom kjønnene er heldigvis mer dyptgående. Det var en endring i Orlando selv som dikterte hennes valg av kvinnelige klær og kvinnelig kjønn. Og med dette uttrykte hun kanskje bare mer åpent enn det som er vanlig - åpenhet var jo selve kjernen i hennes natur- noe som skjer med de fleste mennesker selv om det ikke kommer så klart til uttrykk. For her er vi igjen ved et dilemma. Skjønt kjønnene er ulike, så lar de seg blande.  I alle mennesker foregår det en vingling fra det ene kjønnet til det andre, og ofte er det bare klærne som opprettholder et mannlig eller kvinnelig utseende, mens de skjuler et kjønn som er nøyaktig motsatt av det ytre. Alle har erfart den forvirring og komplikasjoner dette kan føre til." (s. 127) (om alle har erfart det, er jeg i tvil om, selv om "biografen" mente det)

Tilbake til boka, så havner Orlando som kvinne til slutt i det 19. århundre og historien avsluttes i 1928, da boka kom ut. Orlando kjører bil og har fått et barn. 

Jeg likte å lese denne boka, historien er morsom, selv om noen passasjer kan være litt vel detaljrike. Jeg liker refleksjonene fra "biografen" som er fortellerstemmen. Noen har kalt dette en fantasybok. Jeg vil ikke kalle den det, med tanke på andre fantasybøker jeg har lest. Ikke akkurat som Tolkien, LeGuin, Rowling, etc dette. Men at det er en fantasifull og litt eventyraktig historie som leker seg med både kjønn, tid og en del fabel-aktige virkemidler, ja, det er det. Man må la seg flyte med og godta premissene for det "urealistiske". Jeg synes ikke det var noe problem, med et kan være greit å nevne det for andre potensielle lesere (selv om det står bakpå omslaget at Orlando lever i over 300 år).

Filmen Orlando (1993).  

Tilda Swinton leverer en nydelig rollefortolkning som Orlando. Filmen som jeg så på HBO, preges av 90-tallgrafikk, dvs dårlig, sammenlignet med i dag. Det filmen har valgt å vise er sånn nogenlunde korrekt sammenlignet med boka, men den mangler de viktige refleksjonene, og mange scener. Boka er svært handlingsrik, og det  sier seg vel selv at en film på 1, 5 time må kutte mye. Jeg synes det var morsomt å se, men er usikker på hva filmen egentlig forteller hvis man ikke har lest boka.  Slutten har en litt romantisk 70-tallsgreie med en engel som synger i lufta over Orlando og sønnen , om kjønn og å være en, likestilt, e.l. Husker ikke helt. Var litt pussig slutt i grunn, selv om jeg tror meningen var å få frem noe av budskapet til Woolf i romanen. 

Mer om filmen her (inkl.trailer)

Annet jeg har lest av Virginia Woolf: 

Mrs. Dalloway

Til fyret

Kleppanrova  og Hedda (Boktanker) har også blogget om Orlando

Morsomt å lese en teateranmeldelse fra 2016, det kunne jeg tenkt meg å ha sett.

Flere smakebiter på søndag her

 

Virginia Woolf: Orlando, 224 s 

Pax forlag 2021 (pocket) /original 1928

Kjøpt selv