søndag 22. januar 2023

Fra far av Lene Berg . Velskrevet og fascinerende dokumentarroman om filmregissør Arnljot Berg.

For knapt et par uker siden kom det to nye bøker fra det lille forlaget Kolon i postkassa mi. Den ene var Lene Bergs sin debutroman, som jeg straks begynte å lese i.  Boka har siden fått mye oppmerksomhet, fordi den handler om hennes far Arnljot Berg , en kjent norsk filmregissør fra 60-80-tallet. Han ble dømt for å ha drept sin daværende kone Evelyne Zammet i 1975. Omstendighetene var litt uklare. Datteren Lene (født 1965) har nå skrevet en dokumentarisk roman om sin far der hun graver i pasientjournaler, politirapporter, annet arkivmateriale, farens egne notater og upubliserte manus, samt egen minner og samtaler med familien. Resultatet er vellykket.



Lene var 9 år da foreldrene ble skilt, eller separert. Hun og den yngre broren Marius bodde hos moren i Norge, men hadde samvær med faren når han og de kunne. Han var i utlandet da han traff franske Evelyne Zammet og bosatte seg i Paris sammen med henne, og de giftet seg. De virket lykkelige og forelsket ifølge kildene. Arnljot slet psykisk og drakk i perioder for mye og kunne få blackout, noe han også forteller om i sine notater. Han greier ikke å huske akkurat hva som skjedde da Evelyne døde. Hun ble funnet med hodet på kneet hans i forsetet på bilen i en skog. Der hadde de sittet i tre timer før de ble funnet. Ifølge politirapportene og advokatuttalelser virker det ikke som at han skjønte at hun var død. Ble hun drept med overlegg, kvalt, eller var det en krangel som gikk fatalt galt? Gjennom boka får vi glimtvis utdrag fra aviser, diverse vinklinger, politirapporter og uttalelser fra advokaten, Evelynes familie, pasientjournaler fra inleggelser på psykiatrisk i Oslo. Vi får også innblikk i hvem Lenes far var, gjennom hans egne notater, hennes egne minner, samtaler med mor og bror, med mer. Gradvis avdekkes sannheten om drapet så langt den lar seg finne, samt personen og faren Arnljot Berg så langt det lar seg gjøre. Han fremstår som en sammensatt person med stor begavelse, et forsømt barn som hatet sin mor, en voksen som elsket sine barn, en snill far og mann så lenge han var edru. En mann med mørke demoner som kom ut i fylla.

Jeg likte å lese boka. Jeg synes historien er fascinerende komponert med bruddstykker som settes sammen til en mosaikk, hvor hendelser gradvis blir avdekket til et større bilde. Dramaturgien fungerer bra, og man kan se at forfatteren selv er filmregissør og kunstner. Prosaen er vakker. Jeg synes ganske lenge at forholdet til faren og stoffet er ganske distansert, men et godt stykke uti får vi mer om følelsene barnet og den senere voksne Lene hadde overfor sin far. At hans minne, fravær, psyke og oppførsel har vært tungt og ambivalent å leve med, er det ikke så vanskelig å forstå. Bekymringene for hva som kan skje med han når han drikker, forsvinner, stadige søk etter ham , de gode stundene, alt som var han. Sånn sett er det også forståelig at Lene Berg behandler stoffet og minnene på en distansert , men respektfull måte. Han var jo også en offentlig person i sin tid.

At forlaget kaller boka for en roman, stusser jeg på. Så vidt jeg kan se består hovedinnholdet av dokumentarisk materiale. At minner blandes inn, skrevet i en skjønnlitterær form, kan muligens forsvare valget av sjanger, men dokumentarisk er boka i stor grad okkesom. Hva som er fiction er vanskelig å vite for en utenforstående. Uansett er det en god bok verdt å lese, uansett sjanger. 

Mer om Lene Berg her og Arnljot Berg her. 

Tine har også lest og likt boka


Lene Berg: Fra far, 224 s 
Kolon forlag 2023
Leseeksemplar fått av forlaget


12 kommentarer:

  1. Jeg så Tine leste denne nettopp og ble veldig begeistret. Jeg kjenner ikke til verken Lene eller Arnljot Berg, men det må jo være veldig spesielt å ha en far som har tatt livet av sin nye kone?! Dokumentarromaner er ikke helt min greie, men må virkelig si at jeg ble nysgjerrig på denne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, hun leste den på en dag. Jeg brukte flere dager av diverse grunner.
      Far og datter Berg var også ukjente for meg, selv om jeg aner jeg har hørt om Arntljot Berg en gang.
      Spesielt, ja..
      Denne er interessant også å lese sett ut fra en skrivendes perspektiv, pga formen. Du snakket om kortprosa, en gang.. Mulig denne kan inspirere, selv om den ikke er kort, per se, men kapitlene er korte, kanskje som i en slags punktroman? Kom plutselig til å tenke på Monika Isakstuens roman om Joyce Hatto (Om igjen) .

      Slett
    2. Ah. Da skal jeg sjekke ut boka på biblioteket når jeg kommer hjem. Liker du punktromaner bør du lese (om du ikke har lest) Anne av Paal-Helge Haugen.

      Slett
    3. Ja, gjør det:) Har likt de norske punktromanene jeg har lest, men de er ikke så mange. Spesiell form, som kan fungere bra. Takk for tips:)

      Slett
    4. Men Fra far mer mye mer dokumentarisk enn Om igjen, bare for å ha sagt det. Isakstuen dikter ut fra det hun finner av materiale i Om igjen.

      Slett
    5. Jeg forstår. Da er nok Anne mer lik denne. Anne er svært spesiell, så sjekk den ut. Jeg har omtale av boka på bloggen om du vil sjekke den ut

      https://ebokhyllami.blogspot.com/2013/10/anne-av-paal-helge-haugen.html

      Slett
    6. Skal ta en titt så snart jeg rekker. Takker:) Skal se et Webinar med Gry Hammer nå, og deretter Farmen:

      Slett
  2. Veldig kjekt å lese omtalen din Anita, og takk for lenke. Jeg synes Lene Berg er en god formidler, hun har jo noen års distanse til drapet, og greier fint å skildre fakta rundt hendelsen. At hun sår tvil om årsaken er jo greit, men det beste er at hun også skildrer livet med, og uten faren på en så ryddig, nesten dokumentarisk måte.
    Jeg stusset også på hvorfor dette er en roman, men støtter meg til årsaken du har nevnt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du skjønte nok at det var meg :)

      Slett
    2. Ja, skjønte det Tine:) Boka er utvilsomt god, og veldig dokumentarisk, tenker da på utdrag fra aviser, politirapporter, journaler etc, mens det som er basert på minner er mer som memorar. Alt som per def er sakprosa.
      Hvorfor forlaget og forfatter har valgt å merke den med roman, vet ikke jeg, men det hadde vært interessant å høre fra dem angående dette.
      Husker diskusjonene rundt Olaug Nilssens Taus tids tale. (Er det noe bergensk over å kalle sakprosa-/crossover- bøker for romaner?)
      Anmelder i Adressa hintet til at det kunne skyldes innkjøpsordningen. Romaner har bedre sjanse til å bli innkjøpt, muligens får de mer betalt også.. (usikker, gidder ikke sjekke- men har lest/hørt om det før, så jeg tenkte på det jeg også)
      Men boka er som sagt god uansett.
      Enig ang distanse i tid, og det er vel først nå hun har greid å skrive om det, finne form på stoffet. Men likevel kan den distansen bli litt stor, i den forstand at jeg som leser ikke greier helt å leve meg inn i historien. Det kom seg, som sagt, litt lenger uti. Og så er vel ikke dette en form som innbyr til for stor innlevelse, kanskje..Det er traumatiske ting Lene har opplevd, som lita, først skilsmisse, så drapet og far i fengsel, så blir han funnet død etter å ha ligget ute i tre uker. Samt all frykten og beredskapsmoduset pga hans innfall i fylla og som psykiatrisk pasient. Meget uforutsigbart.. Jeg skjønner veldig godt at dette er vanskelig å skrive om.

      Slett
  3. Har boken liggende og ser frem til å lese om litt. Virker som en god bok.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er en god bok. Spent på hva du vil synes:)

      Slett