Jeg har et lite leseprosjekt gående, inspirert av et webinar med oversetter og forlegger Signe Prøis, som snakket om de yngre kvinnelige forfatterne i Latin-Amerika, hvordan de bruker sine stemmer i romaner for å belyse og prøve å endre samfunnsforholdene. Vi snakker om forfattere født siden 70-tallet, flere fra 80- og 90-tallet. Isabel Allende ble også nevnt, selv om hun er av den eldre garde. Prøis har også oversatt noen av hennes romaner. Allende er niese av tidligere president Salvador Allende fra Chile, og hun har også skrevet om kuppet og en del grusomme forhold i hjemlandet. Men nå er det Carolina de Robertis roman jeg ønsker å tipse om. Jeg har lest tre romaner av henne før, som jeg likte veldig godt, men Presidenten og frosken er helt annerledes i form.
Men nysgjerrige journalister fra hele verden kommer stadig tråkkende over dørstokken. De undrer seg over hvordan han, en forhenværende president, kan leve så fattigslig, omgitt av så få goder og materielle ting. Og de vil høre historien om hvordan han, den tidligere geriljasoldaten, overlevde årene som fange i et hull i bakken, i sin tid som politisk opponent og regimekritiker. Men hvor mye av sannheten ønsker den gamle mannen å avsløre?
En dag dukker det opp en kvinnelig journalist fra Norge. Et bånd oppstår mellom de to, av gjensidig respekt og fortrolighet. Mannen tas tilbake til en tid han trodde han hadde fortrengt. Han innser at tiden er inne for å fortelle alt – også om frosken.
Presidenten og frosken baserer seg på livet til den tidligere presidenten i Uruguay, José Mujica, og er en stillferdig meditasjon over menneskets iboende styrke. Med verdens urolige politiske landskap som bakteppe, maner den til optimisme på planetens vegne. Vi må aldri slutte å tro på verken friheten, de gode kreftene, eller på kjærligheten.
Dette er en roman som foregår på to tidsplan, men minnene strekke seg over flere. Den aldrende presidenten tenker tilbake på de fjorten årene i fangenskap, fire av dem i et forferdelig hull med grusomme forhold. Han og andre unge revolusjonære ville endre verden og det diktatoriske styret de levde under, som mange land i Latin- Amerika har lidd under. Da den norske journalisten kommer på besøk, forteller han mye mer til henne enn andre journalister. Men en ting holder han for seg selv; minnene om samtalene med Frosken i hullet han satt i.
Til og begynne med tenkte jeg at dette minner meg om en slags fabel om en president og en frosk, men etterhvert som jeg leste fikk jeg et annet helhetsbilde. Historien om frosken og han, når han var på det svarteste, kan både leses som et innslag av magisk realisme, men også tolkes som et sammenbrudd, noe han trengte for å overleve. Han sier jo et sted, eller tenker, at han også hadde gått fra forstanden en stund.
Men uansett hva det er, gir det oss en god skildring av hvordan han hadde det i fangenskap og hva som førte dit, siden denne frosken stadig stilte spørsmål som han måtte svare på. Man kan også kalle det et fortellergrep, et virkemiddel for å fortelle en grusom historie.
Til journalisten i nåtid snakker han om hvordan han har det nå, hva han er opptatt av, hvordan han har greid det han har greid, hvorfor han lever så enkelt, hva som er gledene i livet hans, og hva som skremmer han. Han er en filosofisk og klok mann, og journalisten stiller dyptgående spørsmål, er mer varm og lyttende enn alle de andre. Han snakker om makt, hvordan synes på makt endrer seg når man selv kommer i en maktposisjon, men at man også har mindre makt enn folk tror, fordi alt henger sammen med et nasjonalt og globalt nettverk (edderkoppspinn) , samarbeidspartnere i regjeringen og utenfor, og hva som skjer i verden. Man kan gjøre så godt man kan, men det er utrolig mye man ikke rår over , selv om man er president.
Jeg synes denne samtalen dem imellom var utrolig interessant å lese, og det ga meg noen tanker om verden og den politiske situasjon vi ser i dag, både nasjonalt og internasjonalt. Hva kan man egentlig forvente av en politiker, en statsminister egentlig? Og mens politikerforakt og misnøye stadig øker, baner det vei for farlige krefter, noe vi ser i mange land for tiden. Dette er et tema de også snakker om, ikke i klartekst med navn og sånt, men vi skjønner alle hva de snakker om, spesielt tiden med Trump i USA. Presidenten ble intervjuet da han kom til makten, og sa Hjelp! Han utdyper overfor journalisten hva han mente med det. Interessant samtale. Nasjonale traumer er de også innom, også vår norske fra Utøya og Regjeringskvartalet, som også presidenten fikk med seg.
Vi får se hvilken vei det går ved neste valg i USA. Når det gjelder Latin-Amerika ser vi igjen skremmende tendenser, med den erkekonservative og ultrahøyreekstreme Miley som ny president i Argentina, samt Bolsanero i Brasil. (Pluss flere i europeiske land) Meg bekjent, så har Miley allerede rukket å gjøre mye ugang med sitt lederskap. det greier disse typene.
Presidenten og journalisten snakker også om jordkloden og klimaspørsmålet, og akkurat det er vel noe av det som skremmer Presidenten mest.
Boka har et enkelt språk, i den forstand at det ikke brukes noe særlig fremmedord, men innholdet kan være krevende nok. Setningsoppbyggingen er noe annerledes enn vi er vant til, noe som krever en våken leser. Jeg undret meg over et ord; Autoritarlisme. Tok det opp med min sønn, som leser mye nyheter fra USA og England, og han sa det brukes mye der, men han hadde aldri sett det på norsk. Jeg skjønte sammenhengen da jeg leste det, men det er jo greit å vite hva det betyr eksakt. Han mener det er synonymt med fascisme, noe som gir mening.
Jeg anbefaler denne boka varmt. Den er viktig og gir innsikt både i latin-amerikanske forhold, men også om politikk og verden i dag, samt at den er litterært interessant.
Andre bøker av de Robertis som jeg har blogget om:
* Perla (om den kalde krigen i Argentina)
* Det usynlige fjellet (Om den politiske situasjon i Uruguay 1900-tallet og fremover, og fengsling av tre generasjon kvinner)
* The Gods of tango (ikke blogget om)
Carolina de Robertis , født 1975, jobber med menneskerettigheter og er selv opprinnelig fra Uruguay, nå bosatt i USA.
Presidenten, Josè Mujica, som boka er inspirert av, lever fortsatt og er 88 år. Mer om han her . Han bor i Montevideo i Urugyay.
_(cropped).jpeg)
Har bare skummet lett siden jeg har boken liggende og har hatt det siden i høst, og kanskje det var det som trengtes for at jeg skulle finne den frem-at noen leste og skrev om den først? Fikk med meg at du likte boken. Har flere bøker i kikkerten som er gitt ut på dette forlaget.
SvarSlettHar også lest noen bøker fra denne forfatteren for lenge siden, så det er kanskje på høy tid.
Ha en fin ettermiddag / kveld,Anita :-)
Jeg håper du leser denne, Beathe. En viktig bok som fortjener å nå ut.
SlettHar lånt tre bøker fra Camino denne gangen, men skal skaffe meg flere senere. Må rekke å lese dem innen fristen.
Takk, du og Beathe:)