Befrieren av Tina Martin. En skikkelig sidevender av en debutantkrim.

 Da jeg leste om denne boka på nyåret, ble jeg umiddelbart nysgjerrig. Jeg fikk bestilt og lånt den rykende ferske boka på mitt lokale bibliotek, og begynte på den for et par dager siden. Jeg var spent på om jeg rakk å lese den før jeg reiser til Gran Canaria lørdag, siden den er på 537 sider. Det er i utganspunktet for lang krim for meg, men jeg så at boka hadde mye luft, korte kapitler og blanke sider mellom kapitlene . Netto sideantall er ergo ikke så høyt som det kan se ut til. Jeg greide å lese den ferdig, så jeg kan levere den før jeg drar, for her føyk sidene unna.

Forlaget om boka:

Tina Martin har gjort stor suksess med første bok om politietterforsker Idun Lind. Befrieren er en svært velskrevet og ekstremt spennende kriminalroman, om konsekvensene av å vokse opp med en voldelig og kontrollerende forelder.
Lærer Eva Vendel blir funnet død, hengende i en takkrok. Det er spektakulært drap, noen har spikret to tykke spikre gjennom hendene hennes etter å ha tatt livet av henne. Hvorfor myrdes en kvinne, som tilsynelatende ikke har fiender, på denne måten? Kort tid etter kidnappes en diabetessyk liten jente fra førskolen.
Politietterforsker Idun Lind settes på saken, og må finne svarene på hvorfor Eva Vendel ble drept. Sammen med sin nærmeste kollega på avdelingen for alvorlige forbrytelser, den alltid like skeptiske Calle Brandt, begynner hun å grave i noe som er langt mer komplisert enn det først ser ut som. Samtidig som etterforskningen pågår, starter en kamp mot klokka for å finne den kidnappete jenta.

Befrieren er en bok som var vanskelig å legge fra seg. Da klokka var halv tre i natt, måtte jeg gi meg over til søvnen , selv om jeg hadde femti sider igjen. 

Etter noen roligere krimbøker og en annen roman, var det nesten som en befrielse (unnkyld ordspillet) å lese en mer tradisjonell politikrim med høyt tempo, som kun hadde fokus på etterforskning, og ikke private relasjoner og familieliv. Det finnes nok riktignok familie her også, det er mest etterforsker Idun Lind sin søster og far vi blir litt kjent med. De spiser middag sammen en gang i blant.  Vi får vite at Iduns mor døde da hun var liten, at hun selv lever ganske strengt med tanke på kosthold, alkohol og trening, mens søsteren Mika er mye mer løsere i kantene, en livsnyter kan man si. Hun er også religionsviter, noe Idun med fordel bruker i jobben sin.  Faren Per er pensjonert psykiater.  Det er vel stort sett det vi får vite om Idun. Hennes kompanjong Calle er en brysk person, direkte type i avhør og i felten, men Idun liker han godt. Sammen er de krutt. 

Siv Liv er en dame på kammerset som ordner det meste, og sjefen Anders er en mann med humor. Ellers utbroderes ikke noe særlig mer om dem. Likevel blir de ikke pappaktige, men får etterhvert litt liv og blir levende etterforskere uten den store bagasjen eller lytene. Flere av de siste krimromanene jeg har lest i det siste har vært sterkt karakterdrevet, men ikke denne. Miljøbeskrivelsene er også sparsomme. Handlingen foregår i Luleå og omegn, enda en krimserie fra Nordbotten i Nord-Sverige altså, men manglende miljøskildringer gjør at dette kunne ha vært hvor som helst.  

Som nevnt er det etterforskningen som er i fokus. Vi blir introdusert for en del karakterer fra 70-tallet som vi følger fram til i dag. Korte kapitler beskriver situasjoner og mennesker og vi skjønner at de har noe med hovedplottet å gjøre, men hva og hvordan tar det tid før vi får vite. Etterhvert går det jo opp noen lys, men heldigvis ikke for raskt. I sin essens, for ikke å røpe for mye, blir vi vitne til grov partnervold og barnemishandling tidlig i boka. De to barna; Tommy og Ingrid blir fanget opp av en nabo, som tilkaller nødetater etter å funnet Tommy grovt mishandlet. Barnevernet koblers på, faren blir arrestert og mor med barn plassert i et familiehjem hos et religiøst par. Jeg trodde det først var et slags beredskapshjem eller krisesenter, siden mor også er med, men de blir boende her i flere år. Finnes det ordninger i Sverige hvor de plasserer en hel familie permanent i et familiehjem? 

Ja, sånt kan jeg lure på, antagelig fordi jeg selv kjenner det norske barnevernet godt etter å ha jobbet med fosterhjem og annet i årevis. Og det gjør vi ikke her. 

Ellers fyker sidene unna og det er ikke så mye å henge seg opp i. Det er veldig spennende, lettlest, med korte kapitler, cliffhangere , et effektivt språk, selv med litt mye ord til tider. Forfatteren har virkelig greid å skru sammen en god og spennende historie. Det er også flere scener som er skikkelig vonde, med grov vold, det handler spesielt om hvordan barn blir behandlet, men også kvinner. Og om en sekt som bryter folk ned. 

Den eneste innvendingen jeg har, er at boka er lang, og at det kan bli en del ord, som er unødvendige her og der.  Men dette er første boka til Tina Martin, og hun kan forhåpentligvis få strammere bøker når hun får mer trening. Idun og Calle kan bli interessante å følge med fremover. 

Anbefales!

Terningkast 4+ . (5 for spenning og godt skrudd sammen plott)

Befrieren av Tina Martin, 537 s

Kagge forlag 2024

Lånt på biblioteket