Litt småuhyggelig liten roman fra en ferietur på Gran Canaria: Voksne og barn

Evelyn, Rune og Evelyns sønn Iver reiser på ferie til Bahia Feliz på Gran Canaria. De voksne gleder seg til ferie. Det gjør Iver også, fordi han skal i Bamseklubb.

Jeg hentet boken på biblioteket i dag, startet å lese mens jeg satt og ventet på bilen min på dekkhotellet i ettermiddag. Fortsatte etter middagen, fortsatte til jeg var helt ferdig. Med andre ord, så var dette en bok jeg ikke greide å legge fra meg.


Ferien på det deilige Gran Canaria ble kanskje ikke helt som de ønsket seg. For det første fikk ikke Iver komme inn i Bamseklubben, fordi han var for stor. Så kranglet Rune på det. Og det ordnet seg, men da ville ikke Iver være der, sånn uten videre. Iver er større utenpå enn inne i seg. Han er en helt spesiell gutt. Med spesielle behov. Evelyn er en sliten mamma, men Rune er en som stiller opp, selv om han er stefar.

Bahia Feliz (eget foto)

Familien prøver å finne på andre ting på Gran Canaria, som å dra en tur til Puerto Mogan. Det blir også en liten fjelltur og en svipp til Las Palmas.

Foruten å bli helt oppslukt i historien, memorerte jeg egne reiser på Gran Canaria. Senest i fjor var jeg selv på Bahia Feliz. Jeg kjenner så godt igjen området som forfatteren beskriver. Stranda, klippene, de hellebelagte stiene, brua over veien til busstoppet, spisestedene ved fontenen i det lille kjøpesenteret, elektronikkhandelen som ville prakke på meg elektronika selv om jeg hadde kjøpt en barbermaskin som julegave til min sønn. Las Palmas, duften lyden av bølger som slår mot Las Canteras-stranda, bordene med alle mennene som spilte backgammon i Santa Catalina-parken, lysene, de svingete veiene og halsbrekkende bussturer over klippestupene, Puerto Mogans ro og stillhet.

Santa Catalinaparken Las Palmas (eget foto)

Voksne og barn er en liten roman, knapt 127 sider. Den er lettlest og veldig spennende etterhvert. Hva skjer med Iver, hva skjer med Evelyn, med Rune? Hvilke hemmeligheter skjules? Hva skal de bort fra? Jeg vet ikke om jeg får svar på det. Alt sies ikke i klartekst i denne romanen, som etterhvert bærer preg av en uhyggestemning.  Den er litt ekkel, jeg blir småredd. 

Slutten forstår jeg ikke, men det er likevel en veldig bra roman, synes jeg. Selv om slutten irriterer meg, fordi jeg ikke skjønner den. Den minner meg litt om Haruki Murakami, kanskje, men hos Murakami er det absurd ganske tidlig, ikke som her, så uventet.

Dette er den første romanen jeg leser av denne forfatteren, og det er sikkert  ikke den siste. Bård Torgersen har gitt ut flere romaner, er fra Rykkin,utenfor Oslo og debuterte i 2006. Han har bakgrunn som tømrer, skribent  og musiker.

Foto lånt av Oktober.no

Bård Torgersen: Voksne og barn, 127 s

Oktober 2012