torsdag 8. november 2012

BOVARA. - Dette var hard kost, Jan Roar Leikvoll

Det er sjelden jeg føler slikt ubehag når jeg leser en bok som jeg gjorde når jeg leste Bovara  av Jan Roar Leikvoll. Til tider ble jeg skikkelig kvalm, fikk vondt i magen og fysisk vondt i hele systemet. Etter 40 sider visste jeg ikke om jeg ville lese mer. Men det gjorde jeg, jeg leste boken ferdig.

Bovara




Selv om boken på mange måter var grusom, så var det så mye annet med den som ga meg lysten til å lese videre.

Først litt om handlingen:
Frrok er bokens hovedperson. Han er gartner i klosteret ved landsbyen Bovara. Han er en ensom sjel, og alt han ønsker er å bli elsket av Flori. Men Flori elsker en annen, som han drar ut om nettene og besøker i landsbyen. Flori forlater hagen en dag for å skrive bok. Han stenger seg mer eller mindre inne på loftstårnet og skriver. Frrok kommer med mat til ham, men får ikke den omtanken og kjærlige omgangen han tidligere fikk. En dag kommer det en pike til klosteret og vil treffe Flori. Frrok stenger henne inne i kjelleren siden hun ikke kan vises frem for de andre i klosteret. Frrok sier at han skal få Flori til å møte henne, men dagene går uten at Flori kommer....

Frrok skjønner fort at han har makt over liv og død.

Mens handlingen forløper fremover i dette dramaet, får vi tilbakeblikk fra Frroks barndom hvor han gjorde et grusomt overgrep mot et annet barn og ble sendt i klosteret. Han ble tatt hånd om av Flori, en eldre mann.  Vi får innblikk i Frroks minner , lengsler, tilbakeblikk fra kjærlig omgang med Flori, savnet, hans godhet for naturen og hans kamp for å overleve hån og mobbing fra klosterguttene.

Frroks lengsler, savn og sorg går over i det totalt sykelige og han har en brutal avsindig side. Vær forberedt på grusomme voldskildringer, heslighter og avskyelige handlinger.

Dette er også en vakker skrevet bok, en sterk kontrast til det grusomme. Som Leikvoll  skildrer det onde så brutalt, like vakkert skildrer han det fine, det vare, sarte.

Språket er svært poetisk.  Jeg ser frem til flere bøker av Leikvoll, hvor han forhåpentligvis også bruker sitt talent på en mildere handling. Jeg vet ikke hvor mer mye jeg orker av slike grusomheter, selv om jeg er glad jeg fikk lese boken som uten tvil er stor litteratur. 

Jeg har sett to intervjuer av Leikvoll i Bokprogrammet, og sist tirsdag var det et rent portrettprogram. Leikvoll fremstår som en meget sympatisk type, som selv har slitt mye med sykdom og angst. Han har hatt tumor i hjernen . Som han sa er det denne angsten, sorgen  og sinnet han på en måte har skrevet ut, selv om han ikke tror at man kan skrive seg ferdig med slike ting. Han skriver på nynorsk for å få skrevet skikkelig, hvis han skriver på bokmål, blir det fort for enkelt, for lett, sier han.

Han sier også i starten av intervjuet at han ikke skjønner helt hvordan han kan ha skrevet dette grusomme, samtidig vet han at han har gjort det.

Jeg som leser lurer også på hvor han tar det fra. Hvor kommer det fra? En gang sa en kollega av meg at filmskapere som lager filmer om stygge overgrep som regel har opplevd det selv. Jeg lurer jo på om det er slik, og om det samme gjelder forfattere, men det kan vi jo ikke vite. Fantasien har ingen grenser når man først setter den i sving. Kan hende kommer det ting fra andre kilder, fra generasjoner bak. Kanskje bærer vi på generasjonstraumer vi ikke er bevisste på, som kan komme ut i en eller annen kreativ form. Kanskje er det bare resultat av en meget sterk innlevelsesevne, forestillingsevne som noen besitter. Uansett hva det er, så hentes det fra en kilde. Og dette i seg selv synes jeg er veldig interessant.

Jan Roar Leikvoll er født i 1974 og har gitt ut to romaner før Bovara; Eit vintereventyr og Fiolinane. Han har fått meget god kritikk for sine romaner. Han har tilknytning til Hvite-Russland, og hans kjæreste er derfra.



Jan Roar Leikvoll


"Språket er som musikk for meg",-Jan Roar Leikvoll



Takk til Samlaget for leseeksemplaret.


Jan Roar Leikvoll: Bovara     201 s

Samlaget 2012







6 kommentarer:

  1. Har du lest Fiolinane? Du har samme følelser og avsky når du leser begge bøkene. Men helt utrolig, jeg har tenkt å lese mer av Leikvoll, Se forøvrig bloggen min, der jeg har skrevet om begge. Ha en fin helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Jeg har ikke lest Fiolinane, men det skal jeg kanskje våge meg på. Leste blogginnlegget ditt om Bovara som jeg også har kommentert på.:) Men det er navnet mitt som kommer opp når jeg kommenterer, Anita N, og ikke nicket.:) Skal se hva du skrev om Fiolinane.

      Fin helg til deg også.:)

      Slett
  2. Oi, dette hørtes ut som en svært spennende roman, selv om den også høres gruson/vond ut. Kankskje jeg skal gi den en sjanse?

    Veldig flott utseende på bloggen din nå også, forresten! :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Kan hende du liker den B.:)

      Takk for ros om bloggutseende. Må variere litt. Enda er det mye jeg ikke har fått satt meg inn i ift til toppbilde, og diverse utforminger.. Men det blir...:)

      Slett
  3. Veldig god omtale! Jeg så de hadde fått denne på biblioteket, men jeg kvier meg nok litt for å bevege meg inn i denne... Uff; det er så mørkt og kaldt fra før...

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha Berit! Ja, det er sikkert lurt å velge timing for å lese slikt med omhu.:)

      Slett