Citadell av Kate Mosse! En sterk roman, og sterkere dess mer den synker inn..

Jeg har satt på Les Cathares av Christian Sales. Jeg ble helt satt ut av denne instrumentale og stemningsfulle musikken da jeg droppet innom en butikk i Carcassonne sist sommer. Jeg tenkte det passet bra å lytte til den i bakgrunnen mens jeg skriver dette innlegg om boka Citadell fra Carcassonne og Languedoc i Sør-Frankrike. Citadell er Kate Mosses siste bok i sin Languedoc-trilogi. I denne boka befinner vi oss hovedsaklig under andre verdenskrig. I første bok, Labyrinten, leste vi om katarenes kamp og skjebne på 1200-tallet. Har disse bøkene noen forbindelse? Ja.

Citadell er en frittstående del av trilogien, og handler om motstandskampen i Languedoc under 2. verdenskrig, da spesielt årene i 1942-44. Vi følger Citadell-nettverket i kampen, som blir stadig tøffere dess mer brutale okkupantene og dess like blir .  Vi møter den unge piken Sandrine Vidal, 18 år, som blir overfalt ved elven, og reddet av en ung mann hun ikke greier å glemme, Raoul. Hun møter ham igjen og skjønner snart at han er partisan, noe også hennes søster viser seg å være.  De innleder et intens kjælighetsforhold, og Sandrine deltar også etterhvert aktivt i motstandskampen. Hennes opprinnelige troskyldighet viker snart for en sterk realisme for krigens grusomheter, og hun finner ut hvilke farlige fiender hun og vennene har.

Paralellt får vi små tilbakeblikk til en gammel tid, 342 e.Kr- og blir kjent med munken Arinius som  har i oppgave å beskytte en hemmelig kodeks. Denne kodeksen har stor betydning i romanen som sådan. Mektige menn er villige til å drepe for å finne den, tyskerne fordi de mener den gir dem makt, den katolske franskmann kaptein Authie, som er på tyskernes side, fordi han mener den er kjettersk og truer den sanne kristne lære. En venn av Raoul og nettverket kjenner kodeksen og ser det som sin oppgave å finne den , fordi den kan mane frem åndehæren med de som døde for at andre skulle få leve,  de gamle katarene og mange flere. Denne hæren, vil ved å våkne til live være avgjørende for fransk seier i Languedoc og drive tyskerne tilbake, tror han.

Romanen Citadell er tilegnet de to ukjente kvinnene som ble drept i Baudrigues 19. august 1944, skriver forfatteren. Mosse har gjort grundig research på de historiske hendelsene, og vier en egen side til kildehenvisninger bakerst i boka. Disse kvinnene er i romanen Sandrine Vidal og Lucie som ble brutalt drept og gjemt. Sandrine som gikk under dekknavnet Sophie, ble også grusomt torturert i avhør.

Det er mye fakta i boka, og det er mange personer og hendelser, noe som gjør at den kan være tung å komme inn i.  Jeg er glad jeg startet å lese denne i helga da jeg hadde fri, slik at jeg lettere kunne konsentrere meg om å komme inn i handlingen. Og det gjorde jeg, med god hjelp av personregistret fremst i boka, samt kartene som er trykket.

Dette er ingen lett bok å lese i utgangspunktet. Som sagt er det mye fakta og folk, men jeg har også undret meg om det er noe annet, noe med skrivestilen kanskje? Jeg føler nok at forfatteren har noe distanse til sine hovedpersoner. Det tar tid før jeg kommer  under huden på dem slik jeg lett gjør i en del andre romaner av samme type. Til sammenligning så grep Julie Orringers Den usynlige broen meg mye sterkere.  Den har også handling fra krigen, derav i Frankrike.  Mosse skriver mer utfra en ytre handling, og dveler ikke så mye med følelseslivet til personene. Jeg tror det er det som gjør forskjellen. Jeg husker at jeg også strevde litt med Labyrinten på samme måte, selv om jeg elsket historien om katarene.

Romanen er også temmelig lang, og tidvis veldig detaljert, og kunne sikkert med fordel ha vært strammet noe inn. Et par irriterende spåkklisjeer merket jeg også, men det kan ha noe med oversettelsen å gjøre. Generelt synes jeg ikke dette er en bok preget av klisjeer. Kanskje derfor jeg merket dem så godt.

Bortsett fra dette så var Citadell en utrolig spennende, interessant og sterk historie. Det er heller ikke så ofte jeg har lest om kvinnenes rolle i motstandskampen, noe Mosse skal ha honnør for at hun gjør slik som her. De kvinnelige bidragene har nok blitt dysset ned. De har ikke stått fremst for å motta medaljer i fredstid, selv om deres rolle kunne være svært viktig og avgjørende.  I tillegg kommer det frem at området Midi har en lang tradisjon med sterke kvinner, modige, tapre kvinner, krigere alle sammen, som kjempet for det de mente var riktig. (s.713)

Den åndelige biten, mytene rundt kodeksen, mysteriene, koblingen til de gamle katarene, synes jeg personlig er spennende og gir boka en ekstra dimensjon.   Jeg har vært skikkelig hekta på historien om katarene, og har lest flere bøker om deres tragiske skjebne.  Det var en sterk opplevelse å være i området deres i fjor sommer, og det å lese Citadell nå, ga meg frysninger stadig vekk. Jeg må nok tilbake til Carcassone, Lombrives og Montsegur, en dag. I alle fall til byen Carcassonne.

Bokas slutt var så sterk at jeg ikke greide å holde tårene tilbake. Selv om Mosse skriver nøkternt uten for mye følerier, så er denne historien i seg selv så sterk at det er vanskelig å ikke bli berørt.

Jeg ga boka terningkast 5 på bokelskere.no, fordi den fortjener det.:)

Artemisia i Cité, Carcassonne.

Tine har også blogget om Citadell.

Mine innlegg om boka i Smakebit på en søndag og Boken på vent

Mer om forfatter Kate Mosse HER


Tusen takk til Gyldendal for leseeksemplaret.

Foto: Gyldendal.no

Kate Mosse: Citadell, 800 s

Gyldendal 2013