Tema Cuba: Dona Maria av Cecilia Samartin . Og en smakebit på søndag (43)

Jeg er rystet. Jeg er rystet over å lese over mangelen på menneskerettigheter og grusomheter befolkningen på Cuba er utsatt for, som Cecilia Samartin skriver om i Dona Maria. Vi snakker om nyere tid, etter millenniumsskiftet. Cubanske myndigheter hevdet at Cecilia Samartin har fart med løgner i denne boka.  Men ville damene i hvitt blitt nominert til Nobels fredspris i 2012 hvis dette ikke var tilfelle? Cubas myndigheter vil antageligvis hevde at det er amerikansk propaganda, og intet annet. Hvordan kan vi vite hva som er sant?

Cecilia Samartin ble født på Cuba i 1961 Hun og familien flyktet til USA like etter revolusjonen,  Fidel Castros sosialistiske revolusjon. Med god hjelp av den argentinske martyren og helten Che Guevara, med flere. I romanen Dona Maria beskriver Samartin gjennom tre generasjoner kvinner og deres menn hvordan forholdene har vært og er på Cuba etter revolusjonen, og hva som truer dem som tør si imot regjeringens krav om total underkastelse til felleskapet og lydighet til regjeringen.  75 menn, - forfattere, kunstnere, journalister, menneskerettighetsforkjempere med flere ble den 18 .mars 2005 arrestert anklaget for å konspirere for å ødelegge Cuba. De var kun engasjert i fredelige kampanjer for å fremme menneskerettigheter for det cubanske folket, ved å arbeide for politiske, sosiale og sosioøkonomiske reformer ifølge Samartins etterord.

Romanen er bygd opp rundt historien til Maria, en eldre kvinne som har fostret sin nevø Ernesto Torres. Han utdannet seg til lege og var aktiv i kampen for menneskerettigheter, sammen med sin kone Silvia. De har en datter , Sophie, sammen.  Ernesto blir fengslet, og det går flere år før Maria får vite det siden Silvia og Sophie har skjermet henne etter Ernestos ønske.  Silvia og flere kvinner danner en gruppe, i sin fortvilelse over sine fengslede menns skjebne, som marsjerer hver uke, kledd i hvitt med blomster, for å protestere mot fengslingen og for å få sine menn frigitt. Etter hvert får disse kvinnene- Las Damas de Blanco- oppmerksomhet i internasjonal presse.  De blir en trussel, og Silvia og flere blir utsatt for overvåking og telefonavlytting i hjemmet.

Foruten å få et innblikk i livet til kvinnene, beskriver Samartin de grusomme forholdene Ernesto og hans medfanger opplever i fengselet. Tortur, utsulting, grov mishandling med mer..  Det er bare helt for jævlig å lese om. Jeg mister nesten lysten til å dra til Cuba etter å ha lest denne boka, vet ikke om jeg orker å dra til et land som behandler sitt folk på denne måten, mennesker som er kritiske til myndighetenes regime. Samtidig er turistnæringen på Cuba en av de, kanskje den viktigste inntektskilden for tiden, så  det er kanskje heller ikke riktig å la det være.  Men hvordan kan jeg la være å tenke på dette hvis jeg drar dit?  Det er faktisk nesten ubehagelig å skrive om dette, hvis det er slik at overvåkingssystemet er så innbarket og gjennomført, som hvilket som helst gammelt kommunist- og diktatorregime.  Og strafferegimene så harde og grusomme. Jeg må også si at jeg ikke vet alt for mye om Cuba, men forsøker for tiden å lese meg opp. Og lurer vel egentlig på om vi virkelig kan vite hvordan det er der.

Tilbake til boka, så har Samartin skrevet en god og fengslende roman som vanlig, denne gang med et politisk innhold som hun har fått trusler for. Det er modig av henne. Hun vet nok hva hun har utsatt seg for.  Jeg synes kanskje starten i boka hadde en for lang opptakt  for at vi skulle bli kjent med Sophie, Silvia, Ernesto, Maria og de andre- skjønt det var vel fordi jeg var mest interessert i kjernehistorien om Las Damas de Blancas.

En liten smakebit siden det er søndag og vi tar en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten.:

" Hun var så lei av ham, men likevel klamret hun seg til ham som om han kunne redde henne fra seg selv. Likevel visste hun at frykten kom til å bli hennes død.
  " Hvor får du disse merkelige ideene fra?" spurte Ernesto og tok hånden hennes, som var enda mykere enn hun hadde trodd.
   " Fra bøkene mine", sa hun. " Bøkene er de eneste vennene jeg kan stole på, og hvis jeg velger klokt, vil de aldri skuffe meg." " (s.55)

Berit har nylig blogget om Dona Maria og hun har også lagt ved link til en kronikk Samartin skrev i fjor om Las Damas de Blancas. Kronikken i Aftenposten kan også leses HER

Romanen  Dona Maria fikk jeg på Bokbloggertreffet i september i fjor, 2012. Da var også Cecilia Samartin på Oslo Bokfestival for å promotere boka. Jeg var selv med på en tilstelning med henne.

 Cecilia Samartin snakker om Dona Maria på Oslo Bokfestival 2012 (eget foto)

Cecilia Samartin: Dona Maria , 464 s

Juritzen forlag 2012