Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner

Bokbloggeir kalte denne boka et sympatisk krimprosjekt. Det er et uttrykk jeg kom til å tenke på flere ganger under lesingen av Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner. Sympatisk er Kjølners krimdebut i høyeste grad. Og annerledes. Boka ble lansert som en slags kosekrim, hva nå det er. Jeg er ikke særlig glad i begrepet kosekrim, fordi jeg ikke helt vet hva det er. Folk koser seg med den mest hardbarka krim, andre liker mykere krim, men mest av alt er det rimelig horribelt å kose seg med grafsing i vold, mord og annen elendighet. Men likevel er det det folk her i Norden gjør. Vi har det jo så godt og  de fleste av oss er så langt unna all faanskapen. Nuvel, Oliva i Høyt henger de får også litt spenning i hverdagen da hun finner et lik i nabolaget.

Det liket er imidlertid ikke noe koselig for min visuelle forestillingsevne. Bare så det er sagt. Advokat Prebensen har hengt i treet i noen dager, og ingen vet hvorfor. Før jeg forteller mer, får jeg presentere Olivia Henriksen; bokas hovedperson. Olivia er mor til to voksne sønner, som  er på backpackertur i Asia til mors store bekymring. Olivia  er skilt ambassadørfrue i sin beste middelalder. Etter skilsmissen og flere år utenlands, har hun flyttet hjem til sin bror på Ankerholmen, et fiktivt sted utenfor Tønsberg by. Her snakker vi skjærgårdsidyll. Ikke er det så lett å få jobb for en som henne, og NAV bidrar med livsopphold, noe den tidligere ambassadørfruen ikke er særlig tilfreds med. Da politiet startet etterforskning bidrar Olivia mer enn gjerne med sin lokalkunnskap og etterhvert sine egne observasjoner og undersøkelser. Politiet gir også en del tilbake.

Mye kan tyde på at det har skjedd drap og at drapet er knyttet til en betent konflikt om boplikt på Ankerholmen. Advokat Prebensen representerte siden som er mot boplikt, men en stor del av de fastboende på øya er for. Etterhvert skjer det også andre overfall. Her blir vi kjent med standhaftige motstandere i nabolaget , men også andre som kan ha motiv, for eksempel en mulig arvtaker, en sjalu ektefelle, en mystisk tilreisende..

Olivia er en skikkelig snushøne og leker amatørdetektiv med livet som innsats. Hun har god tid både til det og til hagen sin som er hennes lidenskap. I krydderhagen har hun plantet både spiselige og giftige urter. Hun er tydeligvis også litt underernært på mannlig oppmerksomhet, og blir svært drømmerisk etter å ha snakket med politimann Torstein med den mørke sjokoladestemmen. Jeg blir jo svært spent på om det blir noe mellom dem. Det får du også være inntil videre.

Det er jo et par kjekkaser til i denne boka, så mye kan skje..

Høyt henger de var en fornøyelig leseropplevelse.  Kjølner skriver med en snerten humor, og skildrer karakterer, situasjoner og omgivelser godt. Jeg får litt sånn skjærgårdsfølelse, sånn som i de tv-seriene: Hvaler eller Skjærgårddoktoren.  Og det er jo koselig, sånn apropos kosekrim.  Hvis man skal sammenligne den med noen bøker, så kan den ligne litt på den svenske Svindel og multelikør, den er litt i samme gata, selv om jeg synes pensjonistkrimmen er mer krampevill-og-morsom.

Mest av alt er boka morsom. Det er mye frisk situasjonskomikk. At Olivia er glad i hage og urter, synes jeg personlig også er morsomt å lese om, da jeg selv er det. Hun kunne godt ha tatt i mer angående de giftige urtene, men jeg antar valget er overveid. Det finnes jo mange å ta av, i naturen og i vanlige folks hager. Som krim er boka småspennende, men aldri sånn heseblesende. Jeg blir nysgjerrig på  løsningen, men er ikke sikker før morderen blir avslørt.  Selv om kandidaten var der tidligere, så var det flere som hadde motiv. Jeg synes også det  er morsomt å lese fra Tønsberg/Vestfold, hvor jeg har feriert så mange somre. Kjølner skriver i etterordet at Olivia ikke har lagt fra seg amatørdetektivgjerningen, så det kommer nok flere bøker. De skal det bli artig å følge. Alt i alt synes jeg dette er en god og verdig debut, og absolutt sympatisk som Geir sier det. Språket flyter bra og boka er lettlest.

PS- men en ting må Olivia eller Lene skjerpe seg på; geografi! Macchu Picchu ligger definitivt ikke i Mexico som det sies et par ganger i boka, men i Peru!  

Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Andre som har blogget om boka:
Bokbloggeir- synes dette er et sympatisk krimprosjekt, originalt på tross av noen logiske brister
Beathes bokhylle - synes at de som ikke liker kosekrim bare kan ta seg en bolle hvis de ikke leser denne
Bøker og bokhyller -har funnet sin favorittkosekrimheltinne i Olivia
Karis bokprat- synes dette er en stilsikker debut og en humoristisk kosekrim som skal nytes, ikke slukes.


Om forfatteren HER
Mer om boka HER
Mitt innlegg med en smakebit på søndag HER

Lene Lauritsen Kjølner: Høyt henger de, 288 s

Schibsted 2014