Stål av Silvia Avallone. Sterkt, rått, trist og vakkert om oppvekst i en italiensk kystby.

Nå har jeg lest Stål av Silvia Avallone. Avallone debuterte 25 år gammel da hun skrev denne romanen som er en oppvekstskildring fra den italienske småbyen Piombino ved kysten i Toscana. Men glem olivenlunder, rutete duker og en koselig atmosfære. Dette er ingen feelgoodbok. Her er det den harde virkeligheten som gjelder. Dette er en bok om stål, om arbeid på stålverket, jenter og gutter i puberteten. slitne og resignerte foreldre og gutter i tyveårene, dop, sex, bilkjøring og festing. Med mer.

Bokas hovedpersoner er snart 14-årige Anna og Francesca. De er bestevenninner. De modnes og kroppene endrer seg. De begynner å lukte på gutter, og Francesca finner ut at hun ikke liker gutter , hun liker bare Anna. Anna blir bråforelsket i en gutt. Vennskapet står i fare. Anna har en bror på 25 år, vakre blonde Alessio. Han har en bestekompis; Christiano. de liker å feste når de ikke er på jobb på Stålverket. Vi møter også foreldrene deres, to dysfunksjonelle par, men som gjør så godt de kan, fedre som forsøker å passe på de unge vakre jentene sine på hver sin måte. De er strenge fedre. Noen slår. Noen kjefter. Noen gir husarrest. Mødre som megler. Mødre som fortviler. Gutter som ruser seg. Alkohol, Sambuca, amfetamin, kokain.
Mange drikker Sambuca, også når de kjører bil. Det hefter ikke.
Mange har drømmer, om et annet og bedre liv. Og selv om de må bli kjeltringer for å bli rike, er noen villige til det. Drømmer blir knust. Virkeligheten er hard, knallhard.
Men innmellom finnes det kjærlighet, gode vennskap, sterke bånd, forelskelser… Og jentene drømmer om å dra over til Elba, dit alle turistene drar.

Stål er en sterk roman om alt dette. En sterk oppvekstskildring, som jeg ble sugd ganske kraftig inn og hadde vanskelig for å legge fra meg, selv om jeg måtte ta pauser for å tenke, puste. Avallone har levert en solid debut, og skriver glitrende godt om såre, vonde, og fine ting. Karakterene er levende som bare det, følelser og relasjoner beskrives så sårt, så vart, så rått. Smertefullt. Ja, visst gjør det vondt når knoppar bristar.. Karin Boyes ord renner meg i hu, flere ganger i løpet av lesinga. De unge jentene, deres livstørst, deres glede, deres oppvåkning, deres drømmer, håp, deres smertelige nederlag og sorg.
Kjærligheten mellom venner, foreldre og barn er så godt beskrevet, jeg tror på historien og karakterene. Her er det ikke pyntet på noe. Mor skriker, men elsker sine barn. Far slår, far stjeler, men elsker sin kone og sine barn. Det er nyansert, det er deres liv.
Det er også så mye smertefullt som skjer utover boka at det gjør vondt. Brutalt, sørgelig. Til å gråte av.

Avallone har en spesiell, særegen skrivestil. Som om hun forteller en historie til noen. Det er noe muntlig i måten hun forteller på. Språket har egen rytme, et eget driv, et sug. Hun har underskrevet historien med sitt navn, sted og dato. En slags bekreftelse på at det er en historie hun forteller til noen. Jeg forundrer meg ikke om mye av dette er selvopplevd. Språket er også direkte, banneord og slang brukes raust.  Hun legger heller ikke noe imellom når det gjelder alle sexskildringene i boka.
Stål er også en roman om menneskelig forfall.

Det eneste jeg stusser på er at de betaler med lire. Vi snakker 2001-2002, var ikke Euroen innført i Italia da?  Jo, Euroen ble innført i 1999. Men kanskje var det en overgangsperiode med lire, hva vet jeg.

Uansett; Stål er en bok jeg ikke nøler med å anbefale videre.  Og Avallone er en forfatter jeg regner med vi får høre mer fra.

Takk til forlaget for leseeksemplaret som er årets pocketutgave. Mer om boka på forlagets hjemmeside. Her kan du også lese en artikkel om romanen og et Italia i forfall  og smakebiter fra boka.

Blogginnlegg og anmeldelser av boka:
Lottens bokblogg
NRK
VG-  av Mari Nymoen Nilsen

Her er et intervju med den prisbelønte forfatteren  som blant annet ville si noe om dette i romanen (puppekultur og kokainmisbruk) :

"..at hun klarte å løfte fram to nye, fortiede problemstillinger, til en samfunnsdebatt på tvers av generasjonene. 

- Det ene som provoserte fram debatt var hele kulten rundt «le veline» (puppedamene som er med som pauseunderholdning i de fleste italienske talkshows, journ.anm.). Francesca i boka er en av mange italienske jenter som bare lærer om verden gjennom tv-en, og dermed blir forledet til å tro at skjønnheten er deres eneste kort, sier Avallone. 

- Det andre gjaldt kokainbruk. At mennene i Piombino dro på klubb og ruset seg.

Kokainkultur

Statistikkenes tale var klar: Italiensk ungdom er blant de største kokainforbrukerne i Europa. Likevel ble det snakket lite om før Avallone tok det opp i boka si. "

Her er link til en smakebit jeg delte sist søndag i spalten til bloggen Flukten fra virkeligheten.


Silvia Avallone, f. 1984, vokste opp i Piemonte. Senere flyttet hun til Bologna for å studere filosofi. Hun debuterte med "Stål" knapt 25 år gammel. Romanen var nominert til den prestisjetunge STREGA-prisen og mottok senere Campiello Opera Primoprisen. Den er for tiden under utgivelse i 20 land og skal filmes. (aschehoug.no)

Foto: Aschehoug.no , Stefano Lorefice

Silvia Avallone : Stål , 366 s

Aschehoug 2013, 2014 (pocket)