Men først litt omtale fra forlagshold:
1. Kråkejenta:
Hvor mye lidelse kan man utsette andre menneseker for, før man selv opphører med å være menneske, og blir et monster?
I Stockholm sitter kriminalbetjent Jeanette Kihlberg begravet i en forferdelig sak. Det dukker opp lik av ukjente gutter, ingen har sett noe, og ingen har meldt dem savnet. Det er få spor å gå etter, og i bakgrunnen spøker Jeanettes problemer på hjemmefronten. Blant klientene til psykologen Sofia Zetterlund er det en tidligere barnesoldat fra Sierra Leone og en kvinne, Victoria Bergman, som har dype arr i sjelen etter å blitt utsatt for gjentagende vold og krenkelser i sin barndom. Jeanette og Sofia får kontakt med hverandre da den tidligere barnesoldaten blir funnet drept, og politiets etterforskning fører dem til en av Sofias klienter. Men foruroligende nok er det snart klart, at ingenting er, som det ser ut til. Kråkejenta er en sterk psykologisk krim om, hva svik kan gjøre med mennesker.
Boken er den første i trilogien Victoria Bergmans svakhet.
2. Hungerilden
Kriminaletterforsker Jeanette Kihlberg må avbryte etterforskningen av degrusomme mordene på unge, navnløse innvandrergutter da en fremgangsriknæringslivsleder myrdes på et nesten rituelt vis i Stockholm. Bestialskedetaljer indikerer at det ligger et hevnmotiv bak drapet. Men hevn for hva?
Flere grusomme mord inntreffer, og psykologen Sofia Zetterlund kontaktesfor å utarbeide en gjerningsmannsprofil. Dette arbeidet kompliseres ytterligere ved at Jeanette Kihlberg og Sofia Zetterlund har innledet et forhold i kjølvannet av kriminaletterforskerens skilsmisse. Jeanett Kihlbergs innstendige leting etter den forsvunne Victoria Bergmanleder henne til internatskolen i Sigtuna, men også til Danmark og hendelser ifortiden. Sofia Zetterlund forsøker, parallelt med sitt arbeid som psykolog, å finne tilbake til sitt rette jeg – en prosess som avdekker en dyster og smertefull fortid.
Akkurat som KRÅKEJENTA, første bok i trilogien, er HUNGERILDEN spekketmed overraskelser, halsbrekkende vendinger og den har en uventet slutt som presenterer seg som et slag i magen hos leseren.
3.Pythias anvisninger
Forlagets beskrivelse på denne boka er det samme som på Hungerilden. Det som skjer her er mer etterforsking. Kihlberg og temaet begynner å nøste seg nærmere målet. Sofia Zetterlund finner mer ut av seg selv. Kihlberg strever med å finne Victoria Bergman. En stor pedofilisak blir nøstet opp, med forgreininger til en sekt. En sinnsyk og brutal gal morder eksperimenterer med lik, og tiden begynner å løpe ut for mange i denne historien…
Forfatterene viser i denne serien stor psykologisk innsikt i hva grove overgrep kan gjøre mot barn, hvordan det kan traumatisere dem for livet. Vi får innblikk i dissosiativ identitetsforstyrrelse (multippel personlighet)- noe de greier å gjøre på en utrolig forvirrende måte. Jeg følte vel også noen ganger i løpet av lesingen/lyttingen at det var for mye vold, for mye utbrodering av grusomme detaljer, for mye fantasi om hva mennesker kan gjøre i sin ondskap og /eller sinnsykdom, og jeg er fortsatt ikke helt enig med med meg selv om dette var nødvendig. Hadde bøkene blitt like spennende, like gode, like innsiktsfulle uten all denne bestialske volden? Vanskelig å si..
Men at bøkene uansett er gode, spennende , velskrevne og innsiktsfulle, det er de uten tvil. Og de omhandler også viktige mørke samfunnsproblemer, som barneporno, menneskehandel, seksuelle overgrep, med mer..
Oppdatert 17.11: Jeg ble også nysgjerrig på behandlingsformen Kapsulotomi, som en av bokas aktører blir utsatt for. Det skal være en midlere form for lobotomi. I Norge har jeg ikke hørt om at den har vært i bruk, men i Sverige skal den visst være ganske mye brukt frem til ut i 2000-tallet, ifølge Expressen og wikipedia med mer.. Gufs, sier jeg..
Jeg vil også tilføye at jeg synes slutten var elegant, hvor Madeleine og Gilah B får en sentral rolle. Jeg formelig ser for meg filmsekvensene av avslutningen. Både av disse og Victoria selv.
Bøkene har jeg fotrinnsvis lyttet til på Storytel, samtidig med at jeg har hatt papirbøkene tilgjengelig. Kråkejenta har jeg kjøpt, Hungerilden (2012) har jeg fått av forlaget, Pythias anvisninger (2013) har jeg lånt på biblioteket. Bøkene fås nå i pocket. Det er FRONT forlag som har gitt ut bøkene på norsk.
Her er en smakebit:
"Charlotte flytter utilpass på seg, plukker bort noen imaginære smuler fra bordet, trekker deretter pusten dypt og sukker tungt. "Hva vil du egentlig? " spør hun sliten, og Madeleine ser ikke bare ondskap i den snart døde kvinnens øyne. Bak Charlottes grønnmelerte iris skimter hun et snev av oppriktig undring" (s. 112, Pythias anvisninger)
Intervju med forfatterne av Bokelskerinnen.
Jeg har skrevet om Kråkejenta i et samleinnlegg HER
Foto: Mynewsdesk
Så bra omtale, - og eg er heilt enig med deg: Dette er grøssande, spennande og skremmande lesing. Forfattarane er uhyggeleg dyktige.
SvarSlettTakk for det Berit. Ja, de er dyktige. Og med den bakgrunn de har så må de ha satt seg skikkelig inni sakene, selv om de har livskriser/terapi selv av erfaring som d ehar basert en del av dette på.
SlettVedk. utbrodering av grusomme detaljar og bestialitetar: Kråkejenta var heilt på grensa av kva eg orkar å lesa - og eg vurderte ei stund å avbryta. Heldigvis valde eg å fortsetja - for trilogien har så mange kvalitetar.
SlettJa, den var fæl. de andre to er ikke så stappa med grusomheter.. Det er noe i treern, men ikke så ille som enern. Jeg var forberedt da min datter som har lest den synes den var bra, men fæl.. Siden jeg hørte på lydbok i all hovedsak syns jeg det gikk lettere. Det går mer rett inn i følelsesregisteret når jeg leser papir, i lyd greier jeg å ha mer distanse.
SlettFlott omtale og smakebit! Tusen takk for tipset :)
SvarSlettTakk for det.:)
SlettGlemte å skrive om de to første bøkene som jeg har lest, hadde jo lyst til det for de er jo ganske spesielle, så godt å se at du gjør det, Anita. Likte de godt, men jeg var faktisk uvel i ganske mange av scener i bøkene.Det var mange ganger jeg også holdt på å legge de vekk og jeg tåler jo ganske mye synes jeg selv da:) Absolutt ikke bøker for alle og enhver. Men jeg liker den psykologiske delene i bøkene, også er de jo veldig spennende og litt forvirrende/kaotisk også som du sa. Skal helt klart lese den siste boken. Ha en fin dag!
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SlettJa, da hører treern med.. jeg synes det er lettere med lydbøker når de er så fæle, som jeg skrev til Berit over her.. Ha en fin dag du også.:)
SlettDette virker både spennende og grusomt - en bra kombinasjon når det gjelder krim. Har ikke hørt om disse før, så her blir det atter en gang nye bøker på den lange ventelista mi! Er på vei til Trondheim med Kystekspressen snart, barnepasser i Buvika et par dager, og oppussing av kontor på Byåsen onsdag. Må få med meg forfattermøtet på biblioteket lørdag før jeg vender nesen hjem igjen.
SvarSlettJa, god krim tåler vel å legges til lista.;) Mulig jeg og skal på forfattermøtet, men jeg skal på julebord både fredag og lørdag så det spørs både på form og tid.. Kanskje vi ses :)
SlettAv någon underlig anledning så har jag ännu inte läst den tredje och sista delen, trots att den redan står här i hyllan.
SvarSlettOj, det må du gjøre.;)
SlettInteressant det du skriv om lobotomi/kapsulotomi, og eg har lest artikkelen du viser til. Tenk at det i Sverige vart utført psykokirurgi heilt fram til 2000-talet!
SvarSlettEg hadde ein ganske nær slektning (onkel) som var psykisk sjuk og vart utsett for lobotomi på 50-talet. Eit grotesk overgrep egentleg, men det vart vel gjort i beste meining. Eg kjenner ikkje til detaljane omkring det som min onkel vart utsett for (det vart ikkje snakka om - og no er det for seint - dei som visste finst ikkje lenger), men reknar med at inngrepet vart gjort under tvang. Onkel vart nok rolegare og "enklare" å ha med å gjera i kvardagen på institusjonen han budde på - men han mista personlegheit og vart aldri "frisk". Han døydde tidleg på 90-talet.
JA, det er helt utrolig at de har brukt den varianten frem til nesten nå-- Men svenskene har vært mye mer biologisk orientert i psykiatrien enn oss i Norge, har jeg hatt inntrykk av-- Lobotomi ødela jo folk, det finnes det jo mer enn nok dokumentasjon på, derfor ble det også slutt på det. / forbudt. Det tok bort hele eller deler av følelsesregisteret og kreatviteten. Rundt ca 1980 så jeg filmen Frances, som viste dette veldig godt. Den filmen gjorde sterkt og uforglemmelig inntrykk på meg. Veldig trist med din onkel. Dessverre opplevde for mange denne "behandlingsformen". I Trondheim har gamle Rotvoll psyk.sykehus (nå lærerhøgskole)et åpent museum annenhver søndag. Der finnes utstyret de brukte til lobotomering, gammeldags elektrosjokk, reimer, badekar hvor de puttet pasienter ned i i iskaldt vann, med lem over kroppen og kun hodet stakk opp, for å roe dem, med mer.. alt ble selvsagt gjort under tvang..
SlettTrodde den het Sorgens ild?
SvarSlett