Samlenotat: Sypresser, Sandslott, Syngende Craker og en hektisk Skyggejakt

Endelig ferie. Før jeg velger ut og pakker ferielektyre for et par ukers reising til og fra, tenkte jeg det er på tide å skrive noen få ord om noen bøker jeg har lest, som jeg ikke har skrevet egne blogginnlegg om.  En av disse bøkene var så god, at jeg med all respekt og ydmykhet har utsatt å skrive noe om den, med det resultatet at tiden har gått og jeg nå har glemt det jeg tenkte jeg skulle skrive. Sånn kan det gå, men ros og mine beste anbefalinger kan jeg uansett gi. Hvem snakker jeg om? Margarets Atwoods MaddAddam selvfølgelig. Om jeg ikke får sagt noen få ord nå, så blir det vel aldri. Ellers har jeg lest en hyggelig god krim, den første boka om lensmann Ole Vik av Jørgen Jæger, samt et par bøker fra Syria og Hellas, begge har med krig i boka, men i den siste handler det mest om relasjoner, mat og kjærlighet.

MaddAddam av Margaret Atwood
Aschehoug 2015, 523 s, bok 3 i dystopien om Toby, Jimmy, crakerne med flere..
Leseeksemplar

Jeg leste denne boka i mai før jeg dro på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Jeg leste de to første i trilogien i vår. Det er sjelden noe griper meg så voldsomt som disse bøkene har gjort. De har vært morsomme, velskrevne, tankevekkende, skummelt gjenkjennende og genialt skrudd sammen.  I MaddAddam har det gått flere måneder siden pesten ødela jorden. En liten gruppe overlevde, blant annet de blå syngende crakerne skapt av Crake. De er så søte og naive, men truet av ville farlige dyr , grisongene, og noen onde painballere. Jimmy er lederen deres, men Zeb dukker også opp etterhvert. Først får vi bli med Zeb gjennom hans eskapader i Canada og Usa, før han dukker opp blant Jimmy, Toby og crakerne.
Jeg synes i likhet med de to første bøkene i serien at også MaddAddam er en fascinerende roman, den er krona på verket, en trilogi det tok en lang stund før jeg fikk ut av systemet. Anbefales på det sterkeste! Dette er absolutt fantastisk litteratur!

Mine innlegg om Flommens år og Oryx og Crake , samt Margaret Atwood på Lillehammer, og et innlegg i Smakebit på søndag , mer om boka fra forlaget HER

Marianne, Ingalill og Elisabeth har også likt disse bøkene godt. (men det umulig å google opp noen innlegg om MaddAddam siden de ligger i samleinnlegg … legg gjerne igjen link under her dere, hvis jeg ikke har linket dere)

Når sypressene hvisker av Yvette Manessis Corporon
Cappelen Damm 2014, 331 s
Lånt på biblioteket.

Greece calling! Jeg skal til Korfu om en drøy uke, og som seg hør og bør liker jeg å lese litteratur fra steder jeg reiser til.  Jeg sto og bladde i denne boka på butikken nylig, siden jeg visste den var fra Hellas. Og så oppdaget jeg at den til og med var fra Korfu! Må lese, tenkte jeg, og lånte den på biblioteket. Jeg er glad for at jeg lånte den, for dette er ikke en bok jeg hadde ønsket å bruke penger på.
Historien er ganske forutsigbar. Det ligger i kortene at det blir skjær i sjøen i forhold til Daphnes  bryllup med amerikanske Stephen på barndomsøya Erikousa i Hellas, der bestemoren, hennes yia-yia bor. Hun treffer en gresk mann på øya, Yianni, som har et meget godt forhold til hennes bestemor.  Hun liker ham ikke med det samme, men vi aner at dette endrer seg, og det gjør det. Daphne jobber og bor i New York og er en driftig karierrekvinne med ansvar for lille Evie. Hennes Yia-Yia har blitt veldig gammel, og har i mange år hatt en nådegave med å kunne lytte til sypressenens hvisken, hun får svar og beskjeder gjennom å lytte til den. Hun kan også spå i kaffegrut, og kan alle historiene i gresk mytologi.  Vi får fortalt flere spennende myter om Arakne, Ariadne, Persepone, Hades med mer. Øydamene forteller myter til lille Evie så øynene blir store og våte.

Men altså; en helt grei bok, som har sin styrke i gode miljøskildringer, særlig om mat, dufter, mytologi. (mye mat her, les gjerne Beathes blogginnlegg hvor hun har lett opp og linket til matoppskrifter) Stemningen er gresk, og det var det jeg ville ha. Det er også fint å lese når de er på Korfu og vandrer i gatene. Hvordan folket på øya lever og hvor viktig samhold og tradisjoner er for dem, er også interessant og godt beskrevet, men forsåvidt ikke noe nytt. Kontrasten mellom de amerikanske og greske øyverdiene kommer godt frem, men virker kanskje noe stereotype? Det som også er interessant er en historie om øyfolket som gjemte unna jøder for nazistene under 2.verdenskrig, da dette er bygd på en sann historie som forfatteren har ønsket å formidle videre, siden den er lite kjent.
Alt i alt, en ujevn, men grei bok. Jeg delvis kjedet meg og delvis lot meg fange. Språket er tidvis vel mye forklarende og pratsomt. Slutten likte jeg ikke spesielt godt, noe jeg leser at også flere har reagert på. Sånn vil vi ikke at feelgoodromaner skal slutte, altså. Men kanskje er det tenkt en oppfølger?

Mer om boka fra forlaget HER
Beathe og Åslaug her lest og likt boka.

Sandslottet i Aleppo av Chris Bohjalian
Pantagruel 2015, 382 s
Leseeksemplar


Vi skal til Syrias og Aleppos flyktningeleire med armenere. Amerikanske Elisabeth har reist til Syria sammen med sin far for å hjelpe flyktningene. Hun treffer den armenske ingeniøren og soldaten Armen, og det oppstår søt musikk. Armen må flykte ut av landet og de skilles. De skriver brev til hverandre som det tar uker før de får.
Romanen skifter mellom flere personers  perspektiv, samt tidperspektiv, noe jeg synes ble ganske slitsomt, samt det det aldri ble noen flyt i romanen for min del. Jeg slet med å la meg engasjere, men leste likevel ferdig. Det er også pakket inn mye historiske data, og det er mye grusom vold skildret. Det armenske blodbadet er utvilsomt en grusom historisk begivenhet, men må man virkelig beskrive så detaljert alle mulige slags lemlestelser? For meg ble det alt for mye, men nå er jeg også ganske følsom for slikt.

Mer om boka HER (linker til tilfeldig nettbutikk, siden jeg ikke fant boka på forlagets side)

Skyggejakten av Jørgen Jæger
Juritzen 2003 (2011 pocket, min versjon), 288 s
Kjøpt

Etter at jeg leste Monster, Jægers siste og kommende krim om Lensmann Ole Vik, bestemte jeg meg for å lese mer av Jæger. Dette virker å være krim som jeg liker. Litt koselig, med smålun humor, men spennende og aktuelle temaer og ingen fråtsing i blodige voldsskildringer.

Skyggejakten er Jægers første av 8 bøker om Ole Vik i den lille fiktive sørlandsbyen Fjellberghavn. Her må Vik oppklare et drap skjedd på eiendommen til skraphandler Ingolf Holgersen. Det som mange ikke vet er at han periodevis er paranoid schizofren. Sønnen Cato tror faren har blitt syk igjen da han ringer ham for å fortelle at noen har skutt på ham. Holgersen blir mer og mer forvirret, men saken henlegges. Helt til det dukker opp et uventet spor.
Jeg synes Skyggejakten var en spennende krim. Det var gøy å lese første boka siden jeg har lest den siste nettopp. Historien minnet meg om noe jeg har lest før, men det gjør ingenting. Lettlest med lun humor. Jeg skal definitivt leser mer Jæger. Anbefales!


Mer om Skyggejakten på forlagets side HER

Andre bloggere:
Bokbloggeir, Ritaleser,

Dagbladet - en lovende debut.