Livet av Keith Richards i Moshonistas biografilesesirkel - Rockelegender

Endelig er det klart for min ønskekategori Rockere- rockelegender- levende og døde- i Moshonistas biografilesesirkel for april. Jeg har lest om Keith Richards, hans egne ord fortalt til og skrevet sammen med journalist James Fox. Keith Richards var og er ledende i The Rolling Stones, sammen med Mick Jagger. De to startet bandet på 60-tallet, og spiller konserter og drar på turne den dag i dag.  Richards er gitarist og låtskriver, men har også noe vokal. Livet kom ut i 2010 og fikk gode kritikker. Jeg likte også boka godt, som foruten å være en rockehistorie og Keiths personlige historie, også er en historie om levd liv og rus.

Oppvekst:
Keith Richards kom til verden i 18.desember 1943, som enebarn , "ved myrene i Dartford", øst for London, ved Themsen, ifølge hans mor Doris ble han født under et flyangrep. Faren Bert møtte Doris da de jobbet på fabrikk. I oppveksten var Keith tynn, liten og pinglete. Han ble mye mobbet og plaget da han begynte på skolen Han hatet barneskolen og det ble ikke bedre da han ble eldre. Han ville ikke sladre på plageåndene, for det ville bare bli værre. Men Keith var en smart gutt, så en dag kom han på å bli venner med en stor og sterk gutt som også var en outsider. De gikk sammen på skoleveien, og han banket plageåndene og Keith fikk gå i fred etter dette. De bodde også like ved mentalsykehus og vente seg til at mange pasienter både rømte og vanket i nabolaget, og de opplevde mye rart og for unger spennende i den sammenheng.
Senere begynte Keith på speideren og var veldig ivrig med å lære seg knuter, tenne bål og annet nyttig.

Bestefaren Gus (morfar) var veldig viktig for Keith. Han var musikalsk, og la tilrette for at Keith skulle like musikk og lære seg å spille gitar etterhvert. Det skjedde på en veldig naturlig måte, mener Keith, aldri noen direkte påvirkning.

Moren Doris og faren Bert kom fra veldige forskjellige familier. Doris`familie var en kunstnerfamilie, med mye musikk og humor. Berts familie var strikte, rigide sosialister.

Keith sier at han utviklet et utrolig sug etter musikk. De hadde bare radio i barndommen. Det tok sin tid før de fikk råd til å kjøpe en platespiller. Det gikk mye i Bach og Mozart og annen bra musikk, han var en musikalsk svamp, sier han. Han sto på gata og hørte folk spille og sugde til seg. Han var helt fascinert av å se folk spille.

" Det spilte ingen trille om det var falskt, det var noter i spill, der var rytmer og harmoner, og de begynte snart å fly rundt ørene på meg. Det var veldig likt dop. Det er faktisk et mye kraftigere dop enn heroin. Jeg kunne slutte med heroin, jeg kunne ikke slutte med musikk. " (s. 58-59)

I ungdomskolealder/tenårene falt han ut av skolen, han hadde mye fravær, var opposisjonell, frekk mot lærere, lagde mye bråk, skulket og ble utvist og fikk ikke gå på den skolen Bert ville han skulle gå på. Det som reddet han var kunst- og håndtverklæreren som sa til rektor at han kunne tegne, så han fikk plass på musikklinja på Sidcup ArtCollege i 1959. Bert mente han burde få seg en jobb. Men Keith hadde allerede begynt å få ideer, selv om de enda ikke var helt klare. Å innordne seg et vanlig rutinemessig arbeidsliv var helt utenkelig for ham, og faren tenkte vel om sønnen at han var blitt samfunnsuganglig.
På musikklinja lærte Keith mye om å spille sammen med andre og synge i kor, noe som til svært god nytte når han senere startet bandet Rolling Stones. Han gikk også i en god gitarskole der.

Musikken:
Keith musikalske forbilder lå først og fremst i bluesen, Chigaco-blues. Han digget Chuck Berrry, Jerry Lee Lewis og Little Richard. Da han går på musikklinja treffer han Mick Jagger ved jernbanestasjonen, de begynner å snakke om musikk og hører på Chuck Berry-plater. De henger mye sammen og har mye til felles, og begynner å lage musikk. De treffer Brian Jones og ønsker seg Charlie Watts i bandet. Men han er dyr. Som vi vet ordnet det seg også. De traff Ian Stewart som ble veldig viktig for bandet. Han var en organisator av rang.
Keith Richards gir et inntrykk av at bandet, at samarbeidet, samspillet var utrolig viktig for ham. Han var mer opptatt av dette, enn av enkeltprestasjoner. Det er når et band fungerer bra sammen at det blir bra musikk, og dette tar det tid å opparbeide. En del år senere i karrieren, da Stones var blitt riktig store skar set seg mellom Richards og Jagger. Jagger ble mer og mer primadonna, han led av Hovedvokalistsyndromet (HVS), som Richards kaller det, høy på seg selv og fikk mye rart for seg. Han ville gå solo, og hadde gått bak ryggen på bandet og gjort avtaler. Richards ble utrolig skuffet over dette, over sviket, bli dolket i ryggen av sin beste venn gjennom mange år.

"Et overdrevent selvbilde er alltid vanskelig å takle for et band, særlig et band som Rolling Stones som har holdt på så lenge, og er så tett sammenvevd og virkelig avhengig av et visst samhold, i hvertfall blant medlemmene. Bandet er et lag. Det er på en måte veldig demokratisk. ...
...Og en stund fant vi oss bare i det når Mick prøvde å ta over hele greia. Nå hadde vi faktisk holdt sammen i tjuefem år før ting begynte å skjære seg for alvor. Så vi tenkte at dette var noe som lå i kortene. Det skjer med alle band før eller senere, og nå kommer den store prøven. Klarer skuta påkjenningen?
..
Det måtte ha vært ganske ille for alle rundt oss som jobbet med Undercover. En giftig atmosfære, full av misklang. Vi kommuniserte knapt, og gjorde vi det, var det bare for å kjekle og hakke på hverandre. Mick rakket ned på Ronnie og jeg forsvarte ham.
...
Nå har Mick noen veldig høye tanker om seg selv. Det har alle hovedvokalister. Det er en kjent lidelse som kalles HVS, hovedvokalistsyndromet. Han har vist noen symptomer tidligere, men nå hadde det slått ut i full blomst.
..
Hvis du kombinerer en medfødt HVS med et døgnkontunuerlig bombardement med smiger, kan du fort begynne å tro at det er noe i alle de pene ordene. Selv om du ikke blir smigret av smiger eller til og med avskyr smiger, går det til hodet på deg. Det gjør noe med deg.
..
Det er utrolig hvordan selv ganske fornuftige folk som Mick Jagger kan la seg rive med av det. " (s. 424-25)

Han skriver også mer om forholdet til Jagger, men det blir for mye å gå inn på her. Han fremhever også flere steder at han fortsatt er veldig glad i Mick Jagger, selv om det ble noen skjær i sjøen etterhvert, og at han mener at Jagger forandret seg veldig som følge av suksessen. (Det hadde vært interessant og lest biografien om Mick Jagger nå, og funnet ut hva han mente om dette)

Mick Jaggers solokarriere ble ingen suksess, heller ikke Keith Richards, siden han også måtte finne på noe da Stones ble oppløst.
Og de fant tilbake til hverandre på et vis, og har spilt turneer frem til nå.

Det er spennende å lese om hvordan Rolling Stones utviklet seg til å bli verdens største rockeband. Det har vært vilt. Tidlig i karrieren var de bannlyst i USA og ble overvåket og hanket inn til politiet stadig vekk både i USA da de endelig fikk komme inn og i England. De kunne jo bederve ungdommen med den rå rocken må vite. Det var jo også veldig mye som skjedde på mange områder på 60- og 70-tallet. Flower power/hippietid, Vietnamkrig, studentopprør, hasj/Lsd- dop, rock`n roll og religiøse sekter, kald krig, seksuell frigjøring, likestilling mellom kjønn etc etc.


Rushistorien:
Livet er også en historie om rus. Richards er brutalt ærlig når han beskriver hvordan han startet og ble hekta på forskjellige rusmidler. det var helt vanlig i musikk- og kunstermiljøene på denne tiden å ruse seg . Det gikk på alkohol, hasj, medikamenter av ymse slag, LSD, kokain, amfetamin, crack, heroin etc. Uppers and downers.
Keith sier at noe av grunnen til at han ble så hekta var at han ikke taklet kjendislivet og rampelyset så godt. Han elsker musikken, og levde på scenen, bak gitaren, men livet utenfor, alt det medførte var vanskelig. Han ruset seg for å holde seg gående.
Han ble etterhvert avhengig av heroin. Det tok noen år. Som han sier, det kommer snikende.  Du blir ikke avhengig med en gang. Du kan ta det nå og da, og du tror du har kontroll, men det øker på. Til slutt klarer du deg ikke uten. På et stadium tar rusen kontrollen og mye dreier seg å å skaffe seg stoff. Også for Keith ble det slik. Men han hadde kontakter, og penger, og fikk alltid tak i ren vare. Han sier at det sikkert er grunnen til at han har overlevd, rene varer, kvalitetsdop. Men han ønsker ikke å forherlige noe, selv om han er åpenhjertig om rusen, hvorfor han rusa, seg , gleden han hadde ved å ruse seg, at han trengte det, men som alt i alt når det kommer til stykket kommer til å ødelegge deg og ta livet av deg.

Han var ganske langt nede og var til avrusing noen ganger før han endelig greide å kutte ut heroin helt. Det tok noen år. Hans samboer og mor til tre av barna hans, Marlon og Angela (det siste døde i krybbedød), Anita Pallenberg, var mye mer ute å kjøre enn Keith. Hun var veldig ustabil og skikkelig junkie. De ble skilt, og Keith hadde med seg Marlon på turne en periode. Angela vokste opp hos bestemor Doris etter bruddet. Anita var i dårlig stand til å ta seg av ungene i den tiden. Anita lever i dag.

I det hele tatt levde disse ungene under svært spesielle og ustabile forhold, noe jeg synes var sterkt å lese om. Keith ville være en god far, men han hadde den jobben han hadde og selv om han prøvde å skjerme ungene for rusmisbruket til han og Anita , måtte de jo bli påvirket av det. Foreldrene til Keith ble også skilt da han var tenåring, og mora ble sammen med en annen mann; Bill, som ble Keiths stefar. Keith hadde ikke kontakt med sin egen far Bert på mange år. Han beskriver en gjenforening med sin far etter tyve år , når han selv har blitt en verdensberømt rockestjerne, som er ganske gripende.

I tillegg til Keiths personlige rushistorie, synes jeg også boka viser hvordan det generelt var på den tiden i visse miljøer når det gjelder holdning til og utforsking av nye rusmidler. Det er ganske interessant og fascinerende lesing . Mye visste de nok ikke nok om, selv om de skjønte når noen andre var på vei inn i faresoner, og ut på stupet, men å se det når det gjaldt seg selv var nok ikke like lett.  Keith virker som å ha hatt god kontakt med seg selv og sine grenser, men også han ble avhengig, en junkie- og i etterklokskapens lys reflekterer han nok også på en mer moden måte, antar jeg.

Kjærligheten og Livet forøvrig:
Keith Richards bodde mange steder, blant annet hadde han et hus på Jamaica (mulig han har det enda) som han og familien levde i lenge. Han trivdes godt der og ble god venn med de lokale. De bodde også i Sveits, Frankrike og USA, foruten England.
Etter bruddet med Anita hadde han noen kortere dameaffærer før han traff sin nåværende kone Patti Hansson i 1982. Richards sier at han aldri har likt å ha seg damer bare for sexens skyld, sjelden det ble slik om han tok med seg en dame på rommet eller ble med noen hjem. Han synes det var godt når damene var snille og ga ham kos og de bare lå rolig sammen og holdt rundt hverandre uten å ha sex. Han har aldri helt skjønt den sex-greia, det å ha seg med tilfeldige her og der. Keith fremstår i grunn som en trofast monogam type.
Keith og Patti har to døtre sammen,  Alexandra og Theodora og de lever i dag et rolig og harmonisk familieliv, i Connecticut, slik det fremstår i Livet.
Keith elsker også å lese, og har alltid digget bøker. Han har et stort bibliotek i huset sitt, som er avbildet i boka.

Bokas kvalitet, uttrykk og appell til meg (vurdering):
Som nevnt innledningsvis likte jeg denne biografien. Jeg har jo vokst opp med Stones, og det var fascinerende å lese om rockens utvikling på 60- 70-tallet og utover, og hvordan de har klart seg gjennom årene med dop og dritt. Mange døde på 70-tallet, men disse gamlegutta har stått han av og rocker i beste velgående, og det er imponerende.
Keith Richards forteller også om årene på en en særdeles åpenhjertig måte. Han skåner verken seg selv eller andre. Men selv om hans skriver negativt om Mick Jagger, som jeg har sitert, skriver han også veldig mye bra om han. De vokste opp sammen, var verdens beste venner og rivaler, men ting forandrer seg, og å ikke ta med sin versjon av dette i selvbiografien hadde også blitt feil. (det var tross alt mye i mediene om dette i sin tid). Richards skriver med humor og varme, og det er tydelig at han ikke tar seg selv så altfor høytidelig, en viss selvironi slår gjennom her og der.

Noen har klaget over at det var kjedelig å lese alle detaljene om gitarspill og musikk, men det synes ikke jeg. Faktisk synes jeg det var interessant selv om jeg ikke spiller gitar selv. Jeg tror det var fordi det var så glødende beskrevet, Richards er så genuint interessert i gitarspill, musikk og band og det skinner gjennom når han forteller.
Det som kunne bli litt langdrygt, særlig i starten, var alle folkene , alle navnene som ble nevnt , som hadde en rolle, som gikk ut og inn av kretsen. Folk som jeg ikke aner hvem er, men som sikkert innvidde husker.

Boka er velskrevet, så det også er sagt.

Dagbladet har skrevet en glimrende anmeldelse av Livet som oppsummerer mye av bokas essens, les den HER, og NRK HER
Andre: Adresseavisen

Wikifacts om Keith Richards

Vil du lese om andre rockelegender, så ta en titt inn i Moshonistabloggen :)

Andre rockere jeg har blogget om tidligere:
David Bowie - Bowie er også omtalt i Livet, som en Mick Jagger var særdeles opptatt av.
Hank von Helvete
Åge Aleksandersen

Rolling Stones spilte for første gang på Cuba, i Havana den 25. april i år. Jeg var fem mil unna, men ble for syk til å dra inn å få med meg konserten som var gratis, Mine venner som dro inn, hadde en utrolig opplevelse blant mange hundre tusen andre. Du kan se hele konserten på youtube hvis du vil.


Keith Richards: Livet, 510 s
Bazar forlag 2010
Kilde: Lånt av min datter