Flere diktsamlinger: Mona Høvring, Einar Økland og Margrethe Aas

Jeg har lest tre diktsamlinger.. Einar Øklands bok har stått lenge i hylla. Eim fikk jeg i fjor. Høvrings bok lånte jeg på biblioteket. Den har fått mye god kritikk. Disse tre samlingene er vidt forskjellige i tematikk, innhold og form.

Einar Økland: Statsministerboka, 47 s (klikk på tittel for link til omtale om boka, der du også kan bla i boka) 
Samlaget 2014
Leseeksemplar

Dette er en rar liten diktsamling som da den ble skrevet var tenkt for barn, med mulighet til illustrasjoner. Da støtten til utgivelsen falt bort, ble utgivelsen lagt på is. I etterordet skriver Økland at manuset ble skrevet i 1969, og nå utgir forlaget det, 45 år etter. En statsminister verdig, som det står på baksiden. Der det skulle vært illustrasjoner er det nå blanke ark, slik at man kan tegne eller se for seg bilder selv. Økland er heller ikke så sikker på om han kunne gitt ut denne boka med politisk innhold som en bok for barn i dag. Så man får bruke boka man som man vil.

Boka utgis med brevet han sendte med, det han skrev på sin gamle skrivemaskin uten rettetast.

Det går litt vilt for seg i denne boka. Statsministeren har viktige oppgaver, men er også et menneske og er rett som det er uvenner med Bispen.

Statsministeren slår bispen
over munnen på ein måte
som får bispegebisset på glid
ned i halsen.

Då bispen kvikt
grev dette opp
har han fått tann i hand.
.... (s.30)

Elers handler samlingen rett og slett om statsministerens liv og levnet og det kan være ganske alvorlig, det, i blant.

En bok å humre av.


Mona Høvring: Jenta med dødningehode, 68 s
Forlaget Oktober 2017
Lånt på biblioteket

Inntrykk: Spesiell form, en blanding av dikt og korte fortellinger og fabel-aktige historier.
Første del handler om en vond oppvekst, en mor som ligger i mørket, en mor som slår den lille søsteren. Lillesøsteren som drukner.
Gjennomgangstema er eksistensielt, det er mye om død, villet død og annen død, og om å gjennoppstå, leve flere liv. Språket er vakkert, det er blomster, natur, rikt billedlig.
En del handler om å få besøk av en jente fra en annen planet. Tildels surrealistisk.

..
Det å være menneske er forbundet med mye arbeid, sa jenta fra verdensrommet, og for mye arbeid kan gjøre hjertet hardt. (s. 47)

Boka starter med dette:

EVENTYRET SOM ØNSKA Å LIGNE DET LILLE FRØET
Døra til framtida lukka seg. Det regna like mye i hjertet som i byen. Det var ei skjebnetyngde i stega hennes, i pusten. Hun sov ikke. Hun hørte alt. Hun så gjennom vegger. Mjauende katter lyste i krokene. ...
....   (s. 7)

Men det er noe i tekstene som suger meg inn, selv om det er mørkt.  Det er rått og smertefullt, særlig den første delen med barnet og familien.

JEG HILSER BLYGT PÅ KJÆRLIGHETA

Vi er her for å lindre smerte, men hatet kommer ikke bare
fra ei råtna rot, hatet kommer fra ei perle, en blomster-
krans og et dørhåndtak, hatet kommer fra en buktende
 slange.  Og hatet kommer fra pappa. Pappa kommer
tilbake fra sjukehuset og er hårlaus og mager. Hatet
kommer fra mamma. Mamma som har munnen full av
 ingenting. Hele dagen ligger hun i senga i mørket.
...
..
                                                                            Hatet gir
hjertet sitt til verden, og dersom jeg tar livet av
meg, kommer pappa ut i hagen og gir meg en hemmelig
kode. Og mamma kysser meg på panna og spør om jeg
har drukket. Og jeg svarer at dette arbeidet, denne 
utilstrekkeligheta er min måte å være kvinne på. (s. 11)

 Hva er det jenta vil flykte fra? Hva er det som smerter? Jeg tenker dissosiasjon flere ganger, hun vil bort, hun vil dø, lager seg eventyr for å overleve. Fabeldyr, hjelpere fra verdensrommet. Sin mor har hun ikke så mye til overs for, men sin far er hun mer ambivalent til.

Her er også en del hvor dikteren refererer til bøker hun har lest og spinner ut av det. Jeg får litt assosiasjoner til Løveids vandreutstillinger ved måten det gjøres på.

Hyperfrase # 1
Jeg leste Inès Cagnatis roman Avskjed: "Heldigvis var det frost", leste jeg, og : " Kanskje ville hun ganske enkelt ikke leve mer, og brukte dette som et påskudd til å dø. Jeg vet ikke. Med barn vet man aldri."
  Jeg måtte legge boka ned i fanget, og jeg takka Gud. Kjære Gud, kviskra jeg. For mens jeg leste, kjente jeg at også Gud hadde ei mennenskelig side. 
.....
...
  Jeg hadde et vanskjøtta savn. Jeg hadde klarsynte engstelser. Jeg sang fram det magre raseriet mitt. Jeg slipper deg ikke før du har velsigna meg, Gud. Slik vil det alltid være. (s.23)


Hyperfrase # 9
Jeg leste Anne Bronte`s roman Kvinnen på Wildfell Hall. ....
...
    I begynnelsen var boka lett å handskes med. Den spirte, Den var villig, hadde små avleggere og hjelpsomme stiklinger, sidene ble milde, de dufta om kvelden, de fikk treet til å skinne, sølvskimrende rosa.
  Det gikk et år. Jeg flytta...
..
  Den hjemvendte boka var som en grav, tenkte jeg, og denne grava gjømte støvet mitt. (s.31)


Kan lys oppstå i dette mørket?
Det kan det.

Jeg har ikke lest noe av Mona Høvring før, men fikk lyst til å utforske mer av diktene hennes. Tekstene gir spesielle bilder, det er mye å undre seg over, mye hjernen ikke kan fatte kun med sin logiske sans.  Den som vil ha det konkret og jordnært, får nok trøbbel med å lese denne samlingen. 

Jeg skal også ta gode kritikker på diktsamlinger mer alvorlig i år enn i fjor. I fjor leste jeg Cecilie Løveids Vandreutstillinger , men litt for sent til å misjonere til andre bokbloggere.  Høvrings bok ble lest først nå. Det er en grunn til at disse fikk så gode kritikker, tenker jeg. At de i høyeste grad er verdt å lese og har en helt spesiell kvalitet i seg.


EIM av Margrethe Aas, 92 s
Tiden forlag 2017
Leseeksemplar

Eim er en av de bøkene som kom overraskende i posten fra forlaget. Jeg har ikke hørt om forfatteren før. Aas har gitt ut en diktsamling tidligere; Vy i 2015.
Umiddelbart fenget ikke tematikken i denne boka meg, og det er vel grunnen til at den har ligget en stund på vent.  Å skrive dikt om ved, om trær- hvor interessant er vel det?
Og hva betyr eim i denne sammenhengen? Eim som i lukt eller eim i trær? Eimen av trær, eimen av ved, av natur?

Nå har jeg lest boka og synes den har en fin rytme. Diktene gir meg fine bilder av skog, hav, nybygg, av trær og natur, som forfaller, av noe som bygges, om innflyttingen, om restaurering- bo i hus med maling som falmer- om livet der, til det igjen forfaller. Livets sirkel, skapelse, død. Det er mennesker her også. De to som bygger.  I så måte minner den litt om Bendik Vadas Vak. Men der Vak er mer sår og mystisk, er Eim mer naturalistisk, rå, rett frem. Livets gang, forgjengelighet. Jeg leser ikke så mye under enn det som er der. Derfor fenger den meg kanskje ikke så mye heller, selv om jeg liker lukten av skog, ved, kvae, mose, regnet, havet, det som henger igjen etter en storm. Og jeg ser for meg at den egner seg fint til høytlesing.

Noen smakebiter:

kvit kappekropp mot urkropp/rista strittande rytmar ut/
trådar av mineral/hekta seg på mold/
fargar i vindkast/forplanta seg i frø/
kviskring i myr og gras/skylte seg om greinar  (s. 9)

Dette er fint, ja? Dette er fra starten, før de begynner å bygge.

I del 2 kommer menneskene, paret, som skal bygge:

Smeden kan slå ut ein navar/så du kan bore i tre/
heilstål eller stålsett/
med heil eller halv vriding/
har du øks og navar og skog/
har du til hus   (s.15)

sprokken og skjelven gamle døra vår/
treng skøytast lappast bergast (s. 58)

Til slutt dette:

bar tømmer/bar stein/
bar bergrygg/på leit etter feste/
under jamne skritt i eit tråkk/
heng noko att (s. 92)

Adresseavisens anmelder ga den terningkast fire og har fokus på materialer og restaurering.
Aas er arkitekt ved byplankontoret i Trondheim.
Elikken har blogget om EIM

Foto: Anita Ness

Og husk DIKTLESESIRKELEN i mai : Les en prisbelønnet lyriker!!!