Samlesing Bokbloggerprisen 2018: En frivillig død av Steffen Kverneland

Steffen Kverneland ble kortlista i klassen for Sakprosa. Nå er vi i innspurten av samlesingen og Kvernelands En frivillig død står for tur. Har du ikke rukket å lese den sterke boka enda, så anbefales det å kjappe seg. Har du nominert, kan du stemme på hvem som skal vinne prisen. Dette er en meget sterk kandidat, og min favoritt i klassen for Sakprosa.

Her er min omtale av boka:

En frivillig død av Steffen Kverneland. Sterkt om en fars selvmord.

Jeg er ikke spesielt glad i tegneserier. Som regel blir det for mye for meg med både tekst og tegning samtidig. Men det finnes unntak, og Steffen Kvernelands En frivillig død, er et av dem. Jeg overvar et bokbad med Kverneland på Litteraturhuset i Trondheim før jul, og bestemte meg for å skaffe meg boka. Jeg hadde også hørt mye lovord om den på forhånd. Nå er den lest, den innfridde og vel så det.

Steffen Kverneland (1963) mistet sin far i selvmord da han var 18 år. Faren var da 56 år. Nå har han laget en sterk og personlig bok om det.  Boka er en selvbiografisk tegneserie som inneholder en del tekst, samt noe foto. Denne kombinasjonen er helt unik og fungerer veldig godt.

Kverneland minnes sin far, sin barndom og ungdomstid med gode episoder sammen med faren gjennom tegninger, fotos og tekst. Han beskriver sorgen sin på en veldig god måte, den kryper inn under huden på meg som leser. Minner som er helt borte på grunn av sjokket da han døde, om hvordan han oppførte seg- som tenåring i sorg- unnvikende, følelsen av å spille teater, forskjellen på det han følte var ekte tårer og ikke, uvirkelighetsfølelsen, det dype savnet. 

Kverneland har forsøkt å forstå hvorfor faren valgte å ta sitt eget liv, og har forsonet seg med det.

Han har også med informasjon fra en fetter i boka, som kunne fortelle ham om farens oppvekst, om besteforeldrene som var fjerne som omsorgspersoner, og hvordan de antagelig hadde sine egne strategier for å overleve.

Faren var på et tidpunkt innlagt på Modum Bad Nervesanatorium og fikk diagnose "endogen depresjon" (noe som kommer innenfra, i motsetning fra påført utenfra/reaktiv), en diagnose man ikke bruker i dag, men jeg husker selv den ble brukt rundt 1980, siden jeg kjenner noen som slet med det, og jeg leste en del om det på den tiden.  Jens Bjørneboe skrev også om at han hadde det. 

Faren var også alkoholiker, ifølge moren, men ikke slik at ungene merket det i særlig grad. Han var aldri bråkete eller synlig beruset, men drakk mer i det stille, han kunne dra på hytta å drikke for eksempel og han fungerte bra i jobben sin. Noen ganger kunne han bli ekstra pratsom og greide ikke helt å følge med på det de så på TV. Alkoholen døyvet angsten og depresjonen, "nervene" som man sa på den tiden. 

Faren var ellers en utrolig begavet mann på mange måter, som fikk priser for oppfinnelser, han var et musikalsk talent og hadde masse humor, en mann som også hadde sine sårbare sider slik Steffen husker det. "Den meste vellykkede i familien", ifølge fetteren. Så hvorfor valgte han å ta sitt liv?

Kverneland diskuterer dette valget med en annen (broren?) på slutten av boka.

At det verken er feigt eller egoistisk. Noen lider med så store psykiske smerter at det blir uutholdelig å leve, men for andre kan være svært vanskelig å forstå. Steffen Kverneland forstår det heller egentlig ikke, fordi han ikke har det i seg, som han sier- men han har forsont seg med at faren periodevis slet veldig mye, også før han traff moren hans. Han skal ha sagt til henne før de giftet seg at han hadde slike tanker. Det minner meg om noe biografen Ingar Kolloen fortalte om Tor Jonsson, som tok livet av seg i 30-årene. At han også hadde snakket om det tidlig i tenårene.  Det er vel vanskelig å vite om det man tenker/snakker om da får så stor betydning for senere valg, men at noe kan ligge å ulme, kan man jo forestille seg, i enkelte tilfeller vel og merke, i alle fall hvis det er den type depresjoner som ikke er av den akutte/reaktive sorten.

Boka rommer også mye varm humor, med artige episoder mellom far og sønn, hva han brukte å si og gjøre. den gir også et tidsbilde fra 70- og 80-tallet. Om moren som på 70-tallet oppdaget feminismen og stelte i stand familieråd hvor alle nå måtte dele på oppgaver og husarbeid. Faren godtok det, men de to unge sønnene ble sjokkerte. Måtte de gjøre husarbeid? Virkelig?

Moren startet i studiesirkel og kveldskole og da måtte de andre bare ta i et tak. Selvfølgelig.

En frivillig død er en fantastisk varm og rørende bok som er nydelig kunstnerisk gjennomført.  Desidert en av de beste og sterkeste norske bøkene jeg har lest i år. Terningkast 6 fra meg også.

Anbefales!

På forlagets hjemmeside kan du lese mer om boka, her

Steffen Kverneland  var på Litteraturhuset i Trondheim for noen måender siden og snakket om boka og prosessen rundt å lage den. det ble et sterkt møte.

Noen få bilder fra arrangementet. Mørkt lokale og powerpoint gir vanskelige lysforhold for foto, men det gir et innblikk i noen av tegningene.

Kverneland til høyre.

Hele innlegget kan leses her

Jeg minner også om samlesingen av Trude Marsteins Så mye hadde jeg. Se mer her. Siden det har vært ferietid, så er dette en påminnelse på at boka fortsatt fortjener å leses.

Nini av Lars Lillo Stenberg har også vært samlest i sommer ved Moshonista. Les mer her, og heng dere på hvis den fortsatt er ulest.

Mer om samlesing og Bokbloggerpisen her

Legg gjerne inn linker og kommentarer om Kvernelands bok i kommentarfeltet. :)