Natt av Bernard Minier. En skikkelig påskekrim med masse snø og uvær på Bergensbanen, i Pyreneene og Alpene.

Nifs hyttetur med skumle menn i buskene, skygger som beveger seg bak trær i en landsby i Pyreneene, en ekkel bestefar i norske Hell, spooky reise med  Bergensbanen i snøkaos og kun annen person i kupeen, uvær på en oljeplattform i Nordsjøen og sist men ikke minst et forrykende drama i en østerriksk landsby med skiturister i Alpene. Kan man forlange mer av en påskekrim? Franske Bernard Minier er ute med sin fjerde krim om etterforsker Martin Servaz og den livsfarlige seriemorderen Julian Hirtmann. Spenn deg fast!

Martin Servaz blir hardt prøvet også i denne boka. Men først, så skal vi bli kjent med norske Kirsten Nygaard, politikvinnen fra Kripos i Oslo som blir beordret til et oppdrag i Bergen, der en kvinne blir funnet drept i den gamle Mariakirken.
Nygaard skildres som en iskald, men vakker og blond kvinne. Hun kan tidvis minne om Sara i Broen. Nygaard har sine skjeletter i skapet, blant annet vonde barndomsminner fra besøk hos sin bestefar på Hell i Trøndelag. Det var noe med en hund og en lite empatisk bestefar som har gnagd seg fast i hukommelsen.  Men først av alt blir vi kjent med Kirsten på Bergensbanen en mørk uværsnatt og i Bergen, der hun finner spor som leder til en oljeplattform og noen fotografier som igjen får henne til å tro at Julian Hartmann er på ferde. Det fører til at hun kontakter etterforsker Martin Servaz i Toulouse.

Martin innleder samarbeid med Kirsten når hun kommer til byen, selv om han stusser litt over at de skal trenge assistanse fra det norske Kripos. Men så var det noe med den mulige koblingen til Hirtmann da. Martin står også  midt oppe i en annen sak, der en gammel kjenning mistenkes for voldtekter og mord, som han har alibi for, men Martin kobler han sammen med en annen sak under etterforskningen som får han opp i en kjeppjakt hvor de begge ender oppå taket av et tog i regnvær, noe som absolutt ikke går bra. Martin havner på sykehuset og redder livet med et nødskrik, det første av to sykehusopphold i denne boka. Gjerningsmannen overlever og havner på en hyttetur med en gjeng som er på rehabilitering, med sine lyster intakt. Denne turen er skikkelig skummel, uvær, knirk, menn i busker, slibrige kommentarer, soveposer på golvet, lyder og alt som hører med, noe man lett kan se for seg, og selv om jeg bor i blokk med masse folk rundtomkring så blir jeg vàr på knirkelyder også her mens jeg leser og tenker, hva med naboene hvor er de - det er så stille her. Likedan da Martin er oppe i Saint Martin og skal møte denne mannen, som heter Jensen, men som ikke dukker opp, annet enn som bevegelser i skyggene i mørket. Martin kjører de to timene tilbake igjen, og man sukker litt lettet ut, men det varer ikke lenge før Martin igjen hengir seg til egenrådige handlinger med livet som innsats.
Han er truet fra mange kanter. Hirtmann dukker opp et godt stykke i boka, og det gjør også et barn, Gustav. Hvem er dette barnet? Barnet blir etterhvert et hovedtema, og nå er det kanskje best jeg ikke sier så mye mer i denne omgang.

Jawohl- en tur til Østerrike blir det også, som Moshonista skrev; enda coronafritt, men vi har vel alle bildene i hodet vårt nå, de skituristene som kom hjem etter vinterferien og smittet halve Norge.

Natt er ganske lenge en forholdsvis rolig krim, den er mer interessant fordi man kjenner karakterene. Fordi det norske er sentralt, fordi Hirtmann lurer et sted der fremme, og fordi det er noen interessante fabuleringer over ditt og datt, ja? Det er jo noe med det. Minier skriver godt, litt over gjennomsnittet godt, krydret med filosofi og klassisk musikk, litt mer intellektuell kanskje? Og jeg trenger ikke en heseblesende krim heller, det er greit med sånn passe driv. Så den potensielle hjertestansen blurben frempå boka antydet, slapp jeg heldigvis.
Mot slutten drar det seg derimot skikkelig til med så mange innviklede faktorer, at jeg ser for meg hvordan forfatteren sliter med  å holde styr på alle disse trådene/karakterene/hendelsene- på en stor tavle foran seg, her må han passe skikkelig på så det henger sammen på en logisk måte. Og det gjør det jo, selv om det er ellevilt, men såpass må det være, synes jeg,  når Hirtmann og Servaz jager hverandre.

I takkekapitlet får vi et frempek til en annen destinasjon i en senere bok, et av mine favorittland, ikke så mye snøkav der akkurat, men likevel, det ser jeg virkelig frem til. Og så er det spesielt en person til som jeg lurer på hvordan det går med.

Godt jobba Minier, du holder koken og måtte det vare.

Terningkast 5.

Andre bloggere:
Moshonista, Tine, Bjørnebok

Mine innlegg om de andre bøkene jeg har lest:
Hvis helvete var av is
En sang for druknede sjeler

(nummer tre har jeg enda ikke lest)

Adresseavisen ga boka en 6èr


Bernard Minier: Natt, 523 s
Aschehoug 2020
Leseeksemplar fått av forlaget