Hvem vinner Brageprisen 2020 ? (med korte omtaler av "Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen" av Per M Weidner-Olsen og "Yt etter evne, få etter behov" av Olaug Nilssen))

I dag vant Tore Renberg Bokhandlerprisen 2020. Hipp hurra og gratulerer til ham. Fra Tollef til Ingeborg har jeg lest og likt veldig godt. En virkelig fortjent seier. En annen viktig pris er Brageprisen, som skal deles ut 26. november. Jeg har lest alle bøkene i klassen for skjønnlitteratur, og er spent på hvem som vinner.

Vigdis Hjorth: Er mor død

Jeg er fan av Vigdis Hjorth, og har likt mange av bøkene hennes, spesielt Arv og miljø, Snakk til meg og Hjulskift.

I Er mor død går hun på nytt inn i mor-datter-problematikken og kretser rundt temaet via hovedpersonen Johanna som er kunstner bosatt i i USA. Johanna har omtrent ikke hatt kontakt med sin familie i Norge på 30 år. Forholdet til moren er meget anspent, nesten ikke-eksisterende. Johanna reiser hjem og forsøker å få kontakt, men uten å lykkes særlig godt.

Jeg ble ikke så begeistret for denne boka, som jeg følte var noe anmasende, repeterende og utmattende. 

Noen synes dette er hennes beste bok, jeg er ikke blant dem.

Min omtale kan leses her.

Beate Grimsrud: Jeg foreslår at vi våkner

Den originale forfatteren Beate Grimsrud døde av kreft i sommer, bare 57 år gammel.

I denne romanen har hun skrevet om det å være syk av kreft. Hun bruker humor og fletter inn minner fra oppveksten blant annet på Dovrefjell. 

Jeg likte denne boka veldig godt, selv om sidehistorien med Reven og Rotta var litt overflødig. Kanskje greit virkemiddel for å distansere tematikken , hva vet jeg, men akkurat det fikk jeg ikke så mye ut av. Men ellers, en veldig godt, varm, rørende roman. Og bunn ærlig om hvordan hovedpersonen opplevde det å få og ha kreft. Om angsten og alle rundene.

Min favoritt.

Les min omtale her.

Olaug Nilssen: Yt etter evne, få etter behov

Denne romanen leste jeg ferdig i går. Jeg hadde forventninger, siden jeg likte hennes forrige prisbelønte bok; Tung tids tale, veldig godt, og fordi flere har lovprist også denne romanen. (som med Vigdis Hjorths Er mor død  vs Arv og miljø).

Nilssen fortsetter i samme sporet når det gjelder tematikk, men denne gangen virker det klart mer fiksjonalisert enn den mer selvbiografiske Tung tids tale.

Lea er mor til Benjamin, som er svært funksjonshemmet med autismespekterdiagnose. Hun er utbrent og i stor grad sengeliggende og spiller spill på mobilen. Benjamin bor hos tante Rakel, som er lærer og alene etter samlivsbrudd/skilsmisse. De har en yngre søster; Linda, som er lege og er gift med to barn. Linda irriterer seg konstant over Lea, og bidrar til disharmonien i familien. Foreldrene deres unngår helst konflikt og prøver å dempe spenningene mellom døtrene, men de tar heller ikke noe ansvar for Benjamin.

De virker å være ganske pietistisk kristne og den kristne oppdragelsen går igjen som en rød tråd i romanen.

Historien fortelles vekselsvis med døtrene, mor Gudrun og pleier Petters stemmer. Det handler om hvor krevende og altoppslukende omsorgen for et sterkt funskjonshemmet barn er, hvor vanskelig der er å be om og få hjelp, men like mye handler det om hva som skjer med familiesystemet og hvordan de forskjellige påvirkes av og oppfatter situasjonen.

I starten handler det også mye om hvordan de bruker sosial medier, mye om facebook, insta, messenger og snap, og hvordan det de skriver, liker etc blir tolket. Et snedig tidsriktig grep, men kanskje litt trøttende i lengden?

Nilssen bruker også humor og noen scener er morsomme, noe grenser til karikert, og det er vel det kanskje som gjør at jeg får litt vel mye distanse til tider. Tror jeg nok på disse folkene? Vel, tja, jeg vet jo at Olaug Nilssen har førstehånds kjennskap til tematikken, men hadde andre skrevet dette, kan det hende jeg ikke helt hadde trodd på alt.

Eller, kanskje er jeg bare litt lei av denne type bøker (les overdosert) ? Ikke om pårørende-problematikk per se, men kanskje om disharmoniske familieforhold. 

Men det skal sies at om jeg var lunken et godt stykke ut i boka, så tok den seg opp mot slutten, fikk både driv, spenning og tempo, slik at jeg måtte lese ferdig i går kveld, men totalt sett er det ikke den beste boka jeg har lest i år.  Det er andre jeg hadde sett for meg før denne når det gjelder Bragepris-nominasjon. (Tore Renberg, Roy Jacobsen, Helga Flatland , Sandra Lillebø og sikkert flere som jeg ikke har lest enda) Men jeg likte denne bedre enn Er mor død av Hjorth.

(lånt på Bookbites)

Tine har skrevet en mye mer begeistret omtale

Per Marius Weidner-Olsen: Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen

Dette er romanen jeg var mest spent på. Kritikerrost, før den ble sparket ut i kulden av Oktober forlag pga tillitsbrudd. Debutromanen handler om overgrep, seksuell oppvåkning, en oppvekst med tyverier og nasking, utenforskap. Saken er den at at forfatteren ble dømt for overgrep og sonet for en del år tilbake. Offeret kjente igjen situasjoner i boka som lignet og forlaget fikk vite det, noe de ikke likte siden forfatteren ikke hadde fortalt om det. Det har vært mye avis-skriverier om denne saken, mange meninger om det var riktig av forlaget å si opp kontrakten. Forlaget trakk avtalen med forfatteren, men han fikk beholde rettighetene og har nå gitt ut boka i egen regi gjennom selvpubliseringstjenesten BoldBooks.

Weidner-Olsen skriver bra, har et repeterende sug i teksten, noen ganger for repeterende (jfr Hjorths Mor er død), så det grenser til langtekkelig noen steder, men alt i alt synes jeg dette er en interessant roman. Den viser hvordan det er å være ung gutt som er nysgjerrig på det seksuelle, hvordan han og noen venner blir dratt med i en bil av en mann som ber dem gjøre seksuelle tjenester med ham. De vet at det er galt, at det oppfattes galt, men blir likevel med ham. Spenning? Ekkelt er det, men de får noe igjen,.

Hovedpersonen er også utsatt for et annet overgrep som antydes flere ganger i boka, uten at det utbroderes, vi får aldri helt vite hva det går i, men det er en eldre kvinne som gjør det. Han skildrer også andre episoder med voksne kvinner som vil ha noe av ham, som blotter seg for ham, han blir opphisset.

Romanen er både handlingsdrevet som en oppvekstroman, men består også av mye refleksjon over moralske dilemma, om ansvar og skyld, om opplevelsen av overgrep, når er det skadelig, eller ikke? Blir det skadelig når noen andre sier at det er skadelig selv om han ikke opplevde det slik? feks. Hva er den unges delansvar? Kan den unge lokke, bidra i stor grad, men går likevel fri for skyld og ansvar? Med mer..

Alle disse betraktningene kan man godt dvele med, og således er det en viktig roman, som godt kan fortjener enda en gjennomlesing. At boka startet ganske ekkelt er nå så, det var grovt, og jeg visste ikke om jeg orket å lese videre, men det gjorde jeg, og det var faktisk verdt det. En tankevekkende roman, på tross av noen innvendinger. 

(lånt på Bookbites)

Tine har også blogget om boka, lese gjerne hennes innlegg, samt anmeldelser hun har linket til

Hvem vinner?

Jeg er usikker. Som favoritt har jeg Beate Grimsruds roman; Jeg foreslår av vi våkner. Men jeg tenker også at Per Marius Weidner-Olsen debutroman også er en god kandidat som kan hamle opp med de fartstunge damene Vigdis Hjorth og Olaug Nilssen.  Men kanskje er det nå Vigdis Hjorth sin tur?

Hva tror du? Hvem synes du skal vinne?

Hvem synes du burde vinne som ikke er nominert? (forutsetter at du har lest disse fire)

Mer om Brageprisen her

Olaug Nilssen vant i 2017 for Tung tids tale

Vigdis Hjorth fikk hedersprisen i 2014

Beate Grimsrud ble nominert for Søvnens lekkasje i 2007 og for En dåre fri i 2010

Jeg har ikke lest noen av bøkene i de andre klassene, men har begynt på Høyt av Erika Fatland, som er nominert som beste sakprosabok.