Fra far av Lene Berg . Velskrevet og fascinerende dokumentarroman om filmregissør Arnljot Berg.

For knapt et par uker siden kom det to nye bøker fra det lille forlaget Kolon i postkassa mi. Den ene var Lene Bergs sin debutroman, som jeg straks begynte å lese i.  Boka har siden fått mye oppmerksomhet, fordi den handler om hennes far Arnljot Berg , en kjent norsk filmregissør fra 60-80-tallet. Han ble dømt for å ha drept sin daværende kone Evelyne Zammet i 1975. Omstendighetene var litt uklare. Datteren Lene (født 1965) har nå skrevet en dokumentarisk roman om sin far der hun graver i pasientjournaler, politirapporter, annet arkivmateriale, farens egne notater og upubliserte manus, samt egen minner og samtaler med familien. Resultatet er vellykket.

Lene var 9 år da foreldrene ble skilt, eller separert. Hun og den yngre broren Marius bodde hos moren i Norge, men hadde samvær med faren når han og de kunne. Han var i utlandet da han traff franske Evelyne Zammet og bosatte seg i Paris sammen med henne, og de giftet seg. De virket lykkelige og forelsket ifølge kildene. Arnljot slet psykisk og drakk i perioder for mye og kunne få blackout, noe han også forteller om i sine notater. Han greier ikke å huske akkurat hva som skjedde da Evelyne døde. Hun ble funnet med hodet på kneet hans i forsetet på bilen i en skog. Der hadde de sittet i tre timer før de ble funnet. Ifølge politirapportene og advokatuttalelser virker det ikke som at han skjønte at hun var død. Ble hun drept med overlegg, kvalt, eller var det en krangel som gikk fatalt galt? Gjennom boka får vi glimtvis utdrag fra aviser, diverse vinklinger, politirapporter og uttalelser fra advokaten, Evelynes familie, pasientjournaler fra inleggelser på psykiatrisk i Oslo. Vi får også innblikk i hvem Lenes far var, gjennom hans egne notater, hennes egne minner, samtaler med mor og bror, med mer. Gradvis avdekkes sannheten om drapet så langt den lar seg finne, samt personen og faren Arnljot Berg så langt det lar seg gjøre. Han fremstår som en sammensatt person med stor begavelse, et forsømt barn som hatet sin mor, en voksen som elsket sine barn, en snill far og mann så lenge han var edru. En mann med mørke demoner som kom ut i fylla.

Jeg likte å lese boka. Jeg synes historien er fascinerende komponert med bruddstykker som settes sammen til en mosaikk, hvor hendelser gradvis blir avdekket til et større bilde. Dramaturgien fungerer bra, og man kan se at forfatteren selv er filmregissør og kunstner. Prosaen er vakker. Jeg synes ganske lenge at forholdet til faren og stoffet er ganske distansert, men et godt stykke uti får vi mer om følelsene barnet og den senere voksne Lene hadde overfor sin far. At hans minne, fravær, psyke og oppførsel har vært tungt og ambivalent å leve med, er det ikke så vanskelig å forstå. Bekymringene for hva som kan skje med han når han drikker, forsvinner, stadige søk etter ham , de gode stundene, alt som var han. Sånn sett er det også forståelig at Lene Berg behandler stoffet og minnene på en distansert , men respektfull måte. Han var jo også en offentlig person i sin tid.

At forlaget kaller boka for en roman, stusser jeg på. Så vidt jeg kan se består hovedinnholdet av dokumentarisk materiale. At minner blandes inn, skrevet i en skjønnlitterær form, kan muligens forsvare valget av sjanger, men dokumentarisk er boka i stor grad okkesom. Hva som er fiction er vanskelig å vite for en utenforstående. Uansett er det en god bok verdt å lese, uansett sjanger. 

Mer om Lene Berg her og Arnljot Berg her. 

Tine har også lest og likt boka

Lene Berg: Fra far, 224 s 

Kolon forlag 2023

Leseeksemplar fått av forlaget