Kjapt om Langsom mann av J.M. Coetzee. 1001-bok i Elidas lesesirkel

 Jeg lånte flere bøker av Coetzee for en stund siden, og har nå lest den andre av dem. En leverte jeg tilbake ulest, fordi jeg ikke likte den. (Det mørke landet) Jeg har lest to andre av ham; Vanære og Ungdom, som jeg likte godt. Langsom mann var litt både og. Jeg likte den litt over gjennomsnittet godt , noe trakk opp, annet trakk ned. Det skal jeg komme tilbake til. Denne boka leste jeg i kategori 5 for mai, wild card. Jeg må nesten lese disse bøkene når jeg har dem her. Har enda en liggende, to kortromaner i en bok; Skumringsland. Coetzee kan plasseres i flere kategorier. Jeg har både mannlig forfatter og Nobelprisvinner igjen som ikke er dekket.

Forlagets omtale: 

En dag han er ute og sykler får Paul Rayment sin velkontrollerte tilværelse smadret – så å si bokstavelig talt – av en ung bilist. Paul er fotograf av yrke, skilt, barnløs og har få venner. Han har selv valgt sin ensomhet – han er ”en utlending av natur”, som han sier. Nå blir han nødt til å omgås hjelpere i all verdens utgaver. Noen kaster han på dør, men den kroatiske Marijana får bli. Familien hennes, ektemann og tre barn, glir inn i hans tilværelse, dels etter hans eget initiativ, dels på måter han ikke er herre over. Uroen stiger da den fullstendig ukjente Elizabeth Costello trenger seg på, inn i boligen, inn i hans tankeverden. Hun tvinger frem lengslene hans, utfordrer det han fornekter, frister ham med det han nekter seg selv, med smakløse og/eller infame metoder. Langsom mann utfordrer begreper som kjærlighet og omsorg; hvor begynner det ene og hvor slutter det andre? En roman som vrir på allmenne tanker og setter dem under skarpt lys.

Jeg likte starten på boka. Paul er meget bitter over sin skjebne og nekter tanken på å få et nytt bein som protese. Han vil ikke se fremover, hans liv er over. Det er nok ikke enkelt å få livet snudd på hodet slik, tenker jeg. Fra å være funksjonsfrisk til å bli handikappet og avhengig av andres hjelp over natta. 

Jeg leser også med ekstra interesse siden min far amputerte den ene foten i høst, og jeg har vært tett på hans prosess i over et år. For ham ble det bedre etter amputasjonen, siden han hadde så mye smerter og sår som ikke grodde og tær som måtte amputeres, før de tok avgjørelsen på at beinet burde fjernes. Den nye tilværelsen må man venne seg til; hjemmesykepleie, hjemmehjelp, rehabilitering av et gammelt hus for å få alt nede på en flate. Nytt bad, rullestol, gåstol. krykker, protese. Min far er 83 år.

Når jeg leste om Paul, trodde jeg først at dette også var en veldig gammel mann. Han , og senere Elizabeth Costello snakker som om de er veldig gamle, klar for gamlehjemmet med døden i sikte. Etterhvert kommer det fram at Paul er på min alder, sånn ca 60. Merkelig at han kan fremstille seg selv som så gammel, men det er ikke bare ham, men også omgivelsene. Skjønt når han mister førligheten, er bitter og lever som en enstøing, kan det sikkert bli sånn.

Jeg liker skildringene av hans relasjon til Marijana og hvordan han vikler seg inn i familielivet. Man må jo synes synd på ham, så dum som han blir, så desperat ødeleggende for seg selv når han i sin forelskelse blir for åpen. Er det derfor hun slutter å komme? Eller får hun for mye på hjemmebane. Man kan lure.. men de dukker opp igjen, både sønn, mor og far med forskjellige hensikter. Vil Paul bli lurt? Alt dette synes jeg er interessant og spennende.

Det som jeg sliter litt med, er Elizabeth Costellos inntreden i Pauls liv. Hun dukker bare opp, han kjenner henne ikke. Hun er forfatter og sier hun ble kallet til ham. Lenge lurer jeg på om hun er en fantasifigur, noe han har skapt i eget sinn, en slags gestalt. Hun ser ut til å blande seg inn i alt, mener mye om hva Paul skal og bør gjøre, stiller masse spørsmål, bringer folk til ham. De har en del filosofiske og eksistensielle samtaler. Noe er interessant, noe flyter over alle grenser. Til slutt kaster han henne ut. Han mistenker at hun lager kaos og konflikt i livet hans for å skape seg historier hun kan skrive om. Og er hun ekte, reell eller bare en figur i hans hode? Han undrer seg selv over det. 

I en ny krise dukker hun opp igjen og trygler og ber om å få bli, ber ham være hennes livsledsager, de er jo likevel for gamle til å skaffe seg noen andre, mener hun.

Slutten er litt rar, kan tolkes . Forstår jeg det rett at Paul takker nei til tilbudet hennes til slutt og endelig har funnet fred med seg selv og sin situasjon og sine valg? Som at han vil gi Drago lånet til skolegang, for eksempel og at familien omsider godtar det. Eller ikke..

Noen som har lest?

Andre av Coetzee jeg har blogget om: 

Vanære

Ungdom

Elidas lesesirkel 2023 her

*** Jeg har nå lest i fire kategorier i år, og er i rute.:)***

J.M. Coetzee: Langsom mann, 252 s 

Cappelen Damm 2006

Original tittel: Slow man

Lånt på biblioteket