I høst fikk jeg tilbud fra forfatteren om å lese hennes roman Terapeutens jul. Jeg bestemte meg for at den skulle være en av mine juleromaner i år. Hvis noen tenker at dette er en typisk juleroman, type feelgood og mye fokus på en eller annen konflikt som skal løse seg til jul, så er det feil. Terapeutens jul er definitivt ikke noen typisk juleroman, selv om kapitlene deles inn i datoer i desember, og at det foregår før jul, og bærer preg av at julen nærmer seg for de karakterene og helsevesenet som romanen dreier seg om.
Forlaget om boka:
Du har ingen tid å miste – din første pasient sitter allerede på venterommet med et blikk som er deprimert eller engstelig. Han lovet at han ikke skulle ta sitt eget liv i løpet av helgen, og til gjengjeld lovet du ham en time så snart helgen var over.
Emma er klinisk psykolog ved det psykiatriske sykehuset på Oslo Vest, og hun begynner å tvile på om pasientene hennes faktisk gjør fremskritt, om terapien hun gir hjelper dem. Hennes eldre mor blir flyttet mot sin vilje fra huset sitt til et sykehjem i bygningen ved siden av sykehuset. De møtes på benken i hagen utenfor.
Moren tenker på barnehjemmet der hun bodde som barn. Emma tenker på julen, som nærmer seg med stormskritt, og alt det innebærer. Hun tenker også på oppveksten sin, med en mor som alltid var plettfri, men hvem var hun egentlig? Og hva slags mor er hun selv for sine to barn? Burde hun slutte i jobben sin fordi terapi bare avler mer terapi?
I sin utforskning av forhold og morsrollen minner Sandbæks forfatterskap om Rachel Cusk, mens blikket hennes for komedie og sex minner oss om Helen Fielding. Terapeutens jul undersøker menneskets natur og psykologi på underholdende og forbløffende måter.
Jeg-et i romanen, Emma, jobber som psykologspesialist i et sykehus i psykisk helsevern i Osloområdet. Hun har to sønner , en samboer og en mor som har flyttet på sykehjem. Emma er i 40-årene et sted. Det var litt uklart for meg hvor gammel moren er og hva som gjorde at hun er på sykehjem, om det er psykisk, fysisk, demens eller noe, men det er sikkert ikke så viktig, annet enn at psykiske problemer går igjen i generasjoner her. Det var nok bare jeg som ble litt opphengt i det som selv er mor til en psykolog i førtiårene, og ikke ser sykehjemmet kalle på lang tid. Mine foreldre i midten av 80-åra er heller ikke der.
Det som er viktig er spennet Emma lever i, mellom rollen som mor, samboer, datter og psykologspesialist som skal hjelpe folk som sliter psykisk, som sliter så alvorlig at de har rett på helsehjelp innen det offentlige psykisk helsevern.
Vekselvis drar handlingen, minnene og refleksjonene hennes bakover til barndom, oppvekst, den første fødselen og spedbarnstiden, tiden som psykologstudent, forholdet til mor, forholdet til nærhet og tilknytning, forholdet til menn, med mer. Hennes egen utvikling rett og slett hvor hun nå midtveis i livet opplever en slags krise, vendepunkt, trøtthet over alle kravene og forventingene, og følelsen av å ikke strekke til. I grunn noe mange i dag sliter med og kan kjenne seg igjen i.
Det ligger også en kritikk her over et stadig med kravfullt system, som forøvrig kan være gjenkjennbart i flere sektorer, om lange ventelister, prioriteringer, hvem skal ha hjelp, alle de som sliter, men ikke får en diagnose, som klager over ikke å få hjelp, hvem som skal ha hjelp, og midt i dette sitter den erfarne psykologspesialisten og føler seg både oppgitt, frustrert, lei og kanskje litt følelsesmessig avstumpa innimellom. Om knapphet på ressurser og sengeplasser som ofte er umulig å oppdrive rett før jul, når akuttbehovet melder seg. Ut fra egen erfaring fra jobb i samarbeidene instans, kan jeg skrive under på at dette stemmer.
Jeg har lest mange samtidsromaner, og synes ikke romanen bringer noe nytt inn akkurat her, og jeg skulle gjerne hørt mer om moren på sykehjem, men det er vel ikke romanens hovedtema per se. Det er vel heller presset fra alle kanter, og at forfatteren ønsker å si noe om samfunnets utvikling når det gjelder faget psykologi og deres rolle i helsevesenet som blir stadig mektigere og mer etterspurt, jfr etterordet. Og noen av de menneskene som hun møter i arbeidet som psykolog , noen av samfunnets innbyggere, som hun kaller dem. "Mellom erfaringen og ordet er det en kløft. Føles fortellingen virkelig- eller kunnskapen beroligende- tror jeg det må være fordi vi mennesker er forbausende like på bunnen." (s. 238)
Jeg synes også det er en del viktige betraktninger fra psykologkontoret, og det som gjelder hennes yrke, både som psykologspesialist, systemet, hvem som oppsøker, blir henvist, hjelp, og det handler som tidligere nevnt både om krav, behov og forventninger Skal alle som sliter få hjelp av det offentlige, eller skal det, som er hennes tydelige mening og forventning fra systemet, kun de sykeste som bør prioriteres? Som i de eksemplene hun bruker, er det ikke så lett å skjønne for meningmann som sliter, når alle snakker om at man bør oppsøke hjelp når man sliter psykisk. Det store spørsmålet er om det er spesialisthelsejenestens oppgave med sine knappe ressurser? Det er nok ikke det.
Linda Sandbæk: Terapeutens jul, 239 s
Cappelen Damm 2024
Leseeksemplar fra forfatteren
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar