torsdag 27. februar 2014

Sannheten om Harry Quebert-saken av Joel Dicker

En fantastisk herlig roman med farsesprell, romantikk og mye spenning.

Romanen som har tatt verden med storm, tok også meg. En forfatterspire, en lærer og berømt eldre forfatter, en liten by, et mord eller to og forbudt kjærlighet er ingrediensene, blant annet.





Forfatteren Marcus Goldman har fått skrivesperre etter en braksuksess av sin debutroman. Han blir pushet på av forlaget som forlanger at han får opp farten med skrivingen av neste bok, ellers truer de med millionsøksmål for kontraktsbrudd. Boka må være ferdig i god tid før presidentvalget i 2008 hvor Barack Obama kan vinne . Da vil mediene kun være opptatt av valget og boka vil ikke få oppmerksomhet. Goldman oppsøker sin gamle venn, lærer og mentor Harry Quebert i den lille byen Aurora. Like etter blir liket av den 15-årige Nora Kellergan funnet nedgravd i hagen til Quebert som blir anklaget for mordet. Goldman er sikker på at vennen er uskyldig og setter i gang sin egen etterforskning.

Dette er en roman med mange vendinger og overraskelser. Den er til dels hyperspennende som den beste krimroman, tragisk og trist som den tristeste kjærlighetsroman og den er ustyrlig morsom som den beste satire. Goldman har et pes av en annen verden fra sin redaktør i en kynisk bokbransje. Denne redaktøren legger ikke skjul på hva som  er agendaen, å selge bøker og skape sensasjon for enhver pris.  Goldman blir til og med tilbudt ghostwriters for å rekke å skrive ferdig boka fort nok når han først kommer i gang. Goldman er en idealistisk ung mann som ikke ønsker å fire på sine ambisjoner og nekter å delta på de kyniske premissene som redaktøren legger opp til, som å skriver mer spekulativt om sex, utlevere sin gode venn, med mer.. Imens går tiden og skrivesperren blir ikke mindre. Goldman besøker Harry i fengslet så ofte han kan, samt at han oppsøker sentrale folk i byen og han får etterhvert mange spor og svar. Marcus Goldman blir besatt av å finne sannheten og å renvaske sin gode venn og starter å skrive sin nye bok med dette for øyet.

Til tider går forfatter Dicker over alle støvleskaft med hensyn til sine farseaktive beskrivelser av sine landsbybeboere, spesielt mødrene til Jenny Quinn og Goldmans egen mor får gjennomgå.  Men også en del av politietatens folk og andre. De får et latterlighetens skjær over seg. Jeg lurer innimellom på om boka er en parodi, en satire eller hva?  Jeg vil vel si at boka er litt av alt. Den har satiriske preg, og parodiske preg, men det  er også partier med ramme alvor uten noe av dette. Læresetningene som Quebert gir Goldman er fine, og de er sikkert vel verdt å tenke over når det gjelder hva som  er viktig å ta med seg for å skrive en bok.  Mye handler om ens eget selv, som for eksempel utholdenhet, om  skriveprosessen, om selve bokbransjen.

Jeg får også noen tanker om hvor reell denne boka er når det gjelder utviklingen av bokbransjen, hvor det her sies at det eneste som teller er å selge underholdning, at folk vil underholdes, og at alt annet er underordnet. Og skal man selge, må man skape blest, og ta plass i media, blant folk, være synlig. Jeg håper ikke det er riktig så ille her i landet, men at noe av dette er tilfelle, som å være synlig, er blitt viktig også her. Ikke alle bøker og forfattere får oppmerksomhet via utstrakt markedsføring, og da skal det noe til å vises i et bokmarked som flommer over.

Harry Quebert er motsatsen til den kyniske redaktøren som er opptatt av kvalitet, og mener at det Goldman skrev som student i studentavisa var søppel, og at det er en skam å utgi sånt søppel med tanke på hvor mye unødig skog man bruker for å lage papir for å trykke slikt søppel. På den annen side viser ikke akkurat hans egne skriverier noen stor kunst. Det er så påfallende platt og enkelt, at jeg lurer på om dette også en del av parodien?


Romanen er både lettlest, spennende og morsom, og er en bok som jeg absolutt anbefaler. Den sprudler  over av fortellerglede, og jeg koste meg skikkelig med denne boka.

Andre som har blogget om boka:
Rose-Marie
Kassiopeiia
Dipsolitteraten
Tine

Avisanmeldelser:
Dagsavisen
Aftenposten
Dagbladet


Mer om boka HER, og forfatteren   .

Joel Dicker er fra Geneve i Sveits, og dette er hans andre bok.

Jeg la også ut en liten smakebit i Maris søndagsspalte HER


Takk til forlaget for leseeksemplaret.




Joel Dicker: Sannheten om Harry Quebert-saken, 619 s

PAX forlag 2014

12 kommentarer:

  1. Skummer bare nedover blogg-innlegget ditt, Anita, (Skal lese det skikkelig siden) er ikke helt ferdig selv enda med boken; men det skal bli interessant å diskutere den i Litteratur-forumet vårt. Vi begynner kanskje snart å bli "ferdig-lest" med den alle.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, for en gansk skyld er vi ganske samlest i tid..;) Mye å diskutere her, både tematikk (bokbransjen), eldre-mann/ung-jente i littertaturen, karakterene, genreoverskridelsene med mer..

      Slett
  2. Jeg klarte ikke holde meg, måtte lese hva du har skrevet :) Ser at du er mye mer begeistret enn meg, hyperspennende? Der må jeg har dormet av litt. Syntes vi fikk bekreftet hvem morderen var alt for lenge før boken var ferdig, og etter det er det jo bare repeteringer (en god del før det og når jeg tenker meg om...)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, til tider hyperspennende. Har du lest ferdig boka ? Tror ikke du får løsningen så tidlig gitt..;)

      Slett
    2. Morsomt! Jeg har en liten plan om at denne skal få bli med på påsketur ;o)

      Slett
  3. Interessant. Eneste betenkeligheten jeg har til boka etter å ha lest innlegget dit; er antall sider. Så får jeg se. Tenkte litt på James Morrison da jeg så bildet av forfatteren....

    SvarSlett
    Svar
    1. Den går fort å lese Tone. Mye luft her og der.. Ja, når du sier det så er han snarlik James Morrison.;)

      Slett
  4. Rene festboka dette!
    Nesten så jeg må skrive en omtale, selv om jeg hadde lovet meg selv å holde meg unna hvis mer enn 3 sirkulerer i eteren, og alt allerede er sagt -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant Ingalill. Kosebok.:) Skriv skriv du og.:)

      Slett
  5. Fant de "gamle" notatene mine på denne, fikk repetert den, og endelig blogget på den. Har lest din fine omtale igjen nå, og linket til den fra min.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Randi. En artig bok:)

      Slett