De beste blant oss av Helene Uri

Helene Uris mye omtalte roman  “De beste blant oss” (2006) ble ferdiglest i morgentimene. Boken har jeg hatt lyst til å lese siden den kom, særlig på bakgrunn av at den omhandler arbeidsmiljø. I denne sammenhengen er det universitetsmiljøet ved Blindern hun beskriver, eller nærmere bestemt et fiktivt institutt; Institutt for Futuristisk Lingvistikk. (Futling)

Kort fortalt så handler historien om den sjarmerende og dyktige forskeren Pål Bentzen, som stadig forelsker seg, den 50-årige professoren Edith Rinkel, dyktig, ambisiøs, kald og dårlig likt, men med en stor forkjærlighet for yngre elskere, bier og sko, og den unge og vakre nyansatte Nanna Klev.

Storparten av bokens 437 sider beskriver karakterene, deres liv og levnet, og miljøet på instituttet. Gradvis innvies vi i maktkamper, sladder, korridororprat og rykter. Pål blir stormende forelsket i Nanna, og hun kommer til han og ber om hjelp til et prosjekt som skal revolusjonere verden. Pål blir besatt av prosjektet- og av Nanna- og finner til slutt nøkkelen – en brikke som manglet. Men en dag skjer det noe, som rusker opp-ned på verden til Pål, Nanna og Edith Rinkel. Noen har stjålet noe fra en annen, og noen må gå.

Uri fletter også inn sine kunnskaper fra Lingvistikken, på en måte som gjør at jeg faktisk lærer noe nytt om et felt jeg ikke kan noe særlig om. (Hun har doktorgrad i Lingvistikk- språkforskning) Hun karikerer professorer og typer i en lukket universitetsverden, som forøvrig kan gjenkjennes som typer også i andre arbeidsmiljø. Hun beskriver gruppeprossesser på sitt værste, med falskhet, ryktespredning, jatting, hva noen er villige til å gjøre for å komme seg opp og frem, konkurranse, smålighet, sladderens nytelse og feighet. Det er en lettlest roman, med mye humor.

Om dette er typisk for universitetsmiljø, vites ikke, da jeg selv ikke har jobbet der. Ihvertfall så fikk jeg lite lyst til å jobbe der. Jeg mener forøvrig at miljøet som beskrives, kan være like overførbart til andre arbeidsmiljøer. Også om det alvorlige som skjer når en person må gå. Om prossessene rundt. Om hvor lett folk kan sette noen i gapestokken og fryde seg, og hvor de selv har vært med å bidra til at dette kunne skje. Og også hvor vanskelig det kan være å oppdage sannheten, når man har med å gjøre en kynisk og manipulerende person som lurer alle.

Helen Uri har uttalt at dette var en roman hun måtte skrive. Mange ventet også derfor på avsløringer, som hvorfor hun selv sluttet på universitet. Intet i boken gir noe svar på dette. Til det er bokens personer for karikert, og handlingen blir også tatt veldig langt ut. Kanskje, tenker jeg, er dette måten hun måtte gjøre det på, for å skape nok distanse til å berøre de temaer hun ønsket å ta opp. Som hun ønsker å sette søkelys på.

Alt i alt; en meget lesverdig roman, med mye humor og morsomme skildringer. Men ingen tungvekter, skjønnlitterært sett. Selv om hun- og det skulle bare mangle- behersker språket godt.

 (skrevet i min gamle blogg artemisia.vgb.no , og repostet i Artes blogg på iPublish. VGB-portalen ble lagt ned, men innleggene lever)