Mysteriet mamma av Trude Lorentzen

Sterkt om selvmord.

Trude Lorentzens mamma døde da Trude var 15 år, i selvmord. Nå har Dagbladjournalisten  skrevet bok om mamman sin, og forsøkt å finne ut hvorfor hun ble så plutselig syk og bare ville dø. Hun har intervjuet de som var henne nær, samt ressurspersoner innen psykisk helsevern og forskning, samt fått tilgang til sin mors journaler fra sykehusinnleggelsene. Resultatet er en nær, varm, fin, interessant og trist bok - en hyllest til en mamma fra en datter.

Trude tar oss med tilbake til sin egen oppvekst, men også enda lenger til mammans oppvekst på Hønefoss. Trude vokste opp alene med sin mamma siden foreldrene ble skilt da Trude var tre år. Mamman, Mia, var gift med Pål som hun traff i studietiden. Han var politisk radikal og Mia var det motsatte, men lot seg begeistre av den nye ideologien hun ble kjent med. Mia kom fra et velmøblert konservativt hjem på Hønefoss.   I voksen alder arbeidet hun som lærer og senere inspektør med mye ansvar. Hun gjorde alt for at datteren skulle få ha en god oppvekst, husker Trude. Det var mamma og hun, de var bestevenner.  En dag da Trude var 14 år , skjedde det noe under en skoletilstelning, hvor mora hadde glemt å sjekke om pianoet som skulle brukes var stemt.  Det ble en pinlig affære, som gikk over normalt sterkt inn på den perfeksjonistiske kvinnen. Og problemet var at dette ikke gikk over, mora ble stadig mer innesluttet, engstelig, selvbebreidende og begynte å oppføre seg veldig annerledes. Hun ble så syk at hun til slutt ble innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun var suicidal og fikk diagnosen Depressiv nevrose. En diagnose som ikke brukes i dag.

Trude var i fjortisalderen og skjemtes av at mora var sånn syk. Hun sa til de andre at mora hadde influensa. Senere hadde hun brukket kravebeinet og lignende. Trude trodde at ingen ville være venner med henne hvis de fikk høre at mora var innlagt på galehuset. Mora ble stadig dårligere og prøvde å ta livet av seg flere ganger.  Før hun lyktes ba hun eksmannen Pål om at Trude måtte få bo hos ham så hun fikk bruke tiden på å bli frisk. Men hun ble ikke frisk.

Det er på mange måter hjerteskjærende å lese Trudes historie, hvordan hun som barn og ungdom taklet og ikke ville godta at mora ble sånn syk, hvor redd hun var, og hvor mye hun ønsket å få tilbake den mora, bestevennen som hun alltid hadde hatt. Det var jo bare mamma og henne , skriver hun.  Om hvordan hun tappert levde seg gjennom sorgen, eller var det det hun nettopp ikke gjorde, der hun turet frem og presterte på skolen og på alle hold.  Eller hun sørget på sin måte, kledd i svart.
Det er også en fin og varm bok å lese, om et nydelig mor-datter-forhold. Om en mor som gjorde alt, men som likevel ikke følte hun strakk til. Kanskje var det noe der..

Trude har ikke funnet svar på hvorfor mora ble så plutselig syk og tok livet sitt. Av journalene kan det se ut som at Mia ikke ble helt forstått, mener hun. Det eksperter har fått ut av å bli konsultert med den informasjonen Trude har funnet frem, er sprikende teorier. En mener hun kan ha hatt en lettere form for bipolar lidelse (2,3 eller 4), en mener hun kunne ha fått hjelp av moderne elektrosjokk, en mener det kan ha ligget depresjon latent som hun ikke viste for andre. Et annet moment er at man ikke visste nok den gangen om behandlingen av depresjoner , som er et mangfoldig område, eller virkningen av medisiner. Det vet man ikke nok om i dag heller, dessverre. Menneskesinnet er ingen maskin enkel å forstå.

Det er interessant å lese journalutdrag og drøftingene rundt hva dette kunne være, om arvelighet av slike lidelser, om omfang av selvmord og utviklingen på området angående kunnskap og åpenhet. Det er ikke lenge siden selvmord var så tabu at man ikke skulle nevne det i dødsannonser eller på andre områder. Nå kan man lese i avisene at "hen valgte å avslutte livet". I 1990 gjorde man ikke det. Trude tror på åpenhet, at dette skal snakkes om. Hun tror også for sin egen del at det blir lettere å bære og godta når hun snakker om det, i tillegg til at det kan vaksinere henne mot selv å få utslag for den lille potensielle arvelige faktoren.

Selv om hun aldri får svaret på hvorfor mamma ble så syk, og ikke ville leve lenger. Å velge å dø fra sin datter, fra henne, synes Trude har vært vanskelig å forstå. Selv om mamma har uttalt at det var til det beste for alle andre, også datteren at hun døde.  Det er nok slik man kan tenke, når man er så langt nede, at man er en belastning så stor at det beste for alle er at man dør. Så ille, men nok så sant. Kunne Mia fått hjelp, kunne hun vært hindret?  Å ville dø var et resultat av lidelsen. Å klandre behandlingsapparatet, skylde på sykehusets rutiner, har vært nærliggende, skriver Trude. Men hva skal det tjene til?  Mamma er borte, og like greit er det at man ikke vet alt og om de kunne ha gort noe annerledes, fordi det er lettere å bære.

Boka inneholder kontaktliste over hjelpeorganisasjoner som Mental Helse, LEVE, Røde Kors med mer, samt en fyldig relevant litteraturliste.

Mysteriet mamma anbefales til alle som ønsker å vite mer  om og er interessert i temaet, alle som er pårørende på en eller annen måte, samt fagfolk. Jeg jobber p.t. selv i psykiatrien og mener dette er en bok som vi alle kan lære noe av. Jeg la den igjen på jobb til mine kolleger i dag, slik at de også kan få lese den.

Boka er lettlest, og godt skrevet.

Andre som har blogget om boka er:
Rose-Marie
Jeg leser
Groskro
Siljeblomst

Innlegg i spalten Boken på vent HER

Takk til forlaget Oktober for leseeksemplaret som jeg selv spurte pent om å få.

Foto: Forlaget og helgeland arbeiderblad.no

Trude Lorentzen: Mysteriet mamma, 281 s

Oktober forlag 2013