tirsdag 16. juni 2015

Begravelsesriter av Hannah Kent - sterk roman om den siste kvinnen som ble dømt til døden på Island

Hannah Kent debuterte med denne romanen i 2012, og den ble oversatt til 20 språk og vant flere litterære priser i hjemlandet. Den ble utgitt på norsk i 2014, og fikk mange lovprisninger også her hjemme blant lesere og bloggere. Det kan jeg forstå. Jeg ble selv grepet av boka, og likte den godt.  Det er en sterk historie om Agnes Magnusdottir som i 1829 ble dømt til døden på Island for medvirkning til et dobbeltdrap.


Agnes, Sigga og Fridrik ble dømt for dobbeltdrap , dommen er henrettelse ved halshugging. I påvente av fullbyrdelsen av dommen får Agnes bo på gården hos lensmann Jon Jonsson og hans familie. Den unge presten Toti blir utnevnt til hennes åndelige veileder og er den eneste som vil ha noe med henne å gjøre.
Agnes har en viss tillit til Toti, og åpner seg gradvis og forteller sin historie. Gjennom denne fortellingen, samt avsnitt med Agnes sine egne tanker rulles forhistorien opp, både Agnes sin triste oppvekst, samt dramaet som førte til drapene. Agnes var husholderske og kjæreste med den ene drepte; Natan Ketilsson, en naturlege.
Men er hun skyldig i drap?
Vi får også et godt innblikk i hvordan familien hun bor hos gradvis nærmer seg henne, og hvordan naboene forholder seg til henne. De er ikke milde i sine fordømmelser.

Begravelsesriter er en sterk og velskrevet roman som gjorde inntrykk på meg. Vi får et innblikk i en tid på Island som er fjernt fra vår egen,  hvor fattigdom , sosiale forskjeller og barske vintre herjet. Romanene er bygd opp med flere fortellerperspektiv, og sekvensene hvor Agnes tenker, er nydelig og poetisk skrevet, mens andre sekvenser er mer direkte prosaiske. Karakter- og  særlig miljøskildringene er knakende gode. Det eneste jeg har å utsette på romanen er at noen av fortellersekvensene, hvor Agnes forteller om sin historie, er litt lange og ikke fullt så spennende, men bærer litt preg av en slags oppramsing, og da daler energien noe. Men det er ikke noe stort problem, men det skiller mellom å kalle romanen bortimot fullkommen til nesten . Fra terningkast seks til fem, kan man si.
Kapitlene innledes med saksdokumener og brev noe som gir romanen et autentisk preg . I etterordet skriver forfatteren om hvilke valg hun har gjort, hva som  er fiktivt og fakta, og dommen ligger ved som tillegg.

Begravelsesriter er en roman verdt å lese, og den er ikke så lett å legge fra seg. Agnes Magnusdottir var den siste personen som ble dømt til døden på Island.

Andre som har skrevet om boka:
Tine, Kari, Ina iBokhylla, Linn, Bokelskerinnen

Innlegg jeg hadde om boka med smakebit sist søndag HER

Hannah Kent (1985) er fra Australia.




Hannak Kent: Begravelsesriter (Burial rites), 364 s (inkl.etterord)
Schibsted 2014

Kilde: Leseeksemplar



14 kommentarer:

  1. Denne likte jeg også veldig godt.

    Har du forresten lest 'Alias Grace' av Atwood enda? Jeg leste disse to ganske tett, og det var umulig ikke å se likhetene siden begge handler om en ung kvinne anklaget for mord på sin arbeidsgiver, og de er begge basert på sanne historier.
    Litt spennende å se de to bøkene opp mot hverandre - hadde jeg skullet skrive noen form for litteraturfaglig oppgave, kunne det vært morsomt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra! Nei, jeg har ikke lest Alias Grace enda. Må ta en ny runde ATwood til høsten, tenker jeg..:) Kanskje før..

      Slett
    2. Ah, jeg har lurt på dette, de høres så like ut i beskrivelsen. Etter et maratonkjør med Atwood i mai - har jeg, som Anita, pause, men tenker ikke vente helt til høsten. Så fort som mulig!

      Slett
    3. Høsten kommer dessverre altfor snart….

      Slett
  2. Godt tips om ei for meg ukjend bok og ukjend forfattar. Eg er fascinert av islendingar og Island, spesielt det historiske og naturen på øya - så denne er det ikkje umuleg at eg kjem til å lesa.

    (Me sogningar vert av og til tatt for å vera islendingar andre stader her i landet. Me har ein heil del felles når det gjeld språk/dialekt/tonefall.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant. Jeg er også fascinert av Island og liker å lese derfra. Har noen uleste bøker i hylla derfra, Arnaldurs Hjemstavn, Karitas, samt et par andre forfattere…
      Interessant at dere har en del til felles.. :)

      Slett
  3. Ut av omtalen din Anita så tenkte også jeg sporenstreks på Alias Grace av Atwood. Denne tror jeg at jeg må lese. Har nettopp begynt på min første Indridason, og den er jo lagt til Island. Jeg har besøkt øya 2 ganger og er skikkelig fascinert av spesielt landskapet. Utrolig hyggelige mennesker som bor på den kalde og forblåste øya også. Godt tips!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ah, jeg må nok lese Alias Grace, skjønner jeg. Island er fascinernede ja. Har vært der en gang, konferanse i Reykjavik hvor jeg la inn et par ekstar feriedager og dro rundt på øyas severdigheter. Ja, hyggelige folk der ja.. <og fine bokhandlere med kafeer..

      Slett
    2. Kanskje jeg må tilbake å sjekke ut bokhandlerne...de fikk jeg ikke med meg. Kaféene derimot besøkte jeg flere av. Synd jeg var der begge gangene i jobbsammenheng (er det ikke ofte slik)...
      Alias Grace var fantastisk bra. Dessverre dumpet jeg borti en abridged versjon på Storytel. Likevel fikk jeg den herlige Atwood'ske følelsen av å leve "inni" historien. Anbefales.

      Slett
    3. Ja, det var et par bokhandlere med fine kafeer inni, bokkafeer..:) Artig selv om de fleste bøkene er på islandsk selvsagt, men stemningen får man jo med seg, og omslagene, og så er det alltids en engelsk hylle der også.

      Slett
  4. Utrolig at en søt ung dame fra Australia kan skrive en så gripende roman fra Island for lenge siden. Jeg likte denne romanen godt, særlig etter en skuffende nedtur med Karitas-forfatterens siste. Takk for linking Anita!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det kan du si.. Rart om hun ikke har aner der, eller bodd der en periode. Var denne bedre enn Karitas en også?

      Slett
  5. Jeg leste den ganske tidlig i år. Tror kanskje det var den aller første boka jeg leste i 2015, og likte den godt, men boka manglet det lille ekstra. Men enig med deg. Den er verdt å lese:) Og tusen takk for link:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant… :) Selvfølgelig linker jeg.:) Jeg liker til dere jeg finner innlegg på, når jeg linker..:) Dvs på de første 4-5 sidene på google..

      Slett