Darling River av Sara Stridsberg (Heddas bokhyllesirkel)

Jeg har lest flere romaner av Sara Stridsberg. Jeg liker bøkene og skrivemåten hennes veldig godt. Det er tøffe ting hun skriver om, så også her i Darling River. Dette er just ingen feelgood, heller så langt fra det går an komme. Mørkt, vondt, dysfunksjonelt og dystert, men skrevet i et poetisk vakkert språk og det finnes en del sprekker av lys innimellom.

Forlaget skriver om boka:
"Romanen er delt inn i fire historier om tre kvinner. Den ene historien handler om den morløse Lo som kjører med sin far gjennom brennende skoger, mens faren plukker opp prostituerte. Den andre kvinnen er Dolores Haze, Nabokovs Lolita, som føder et dødfødt pikebarn. Den tredje er en kvinne som har forlatt mann og barn og drar ensom ut på landeveien. Den fjerde historien er om apehunnen i Jardin des Plantes som trenes av en vitenskapsmann."

Før jeg leste denne romanen hadde jeg en forestilling om at dette handlet om Lolita i Nabokovs roman, en versjon som Stridsberg selv har diktet på basis av hans roman. Jeg har ikke lest Nabokovs Lolita, og undret meg underveis på om jeg burde ha gjort det, men konkluderte med at Darling River står støtt på egne bein. Jeg var litt forvirret i starten på grunn av de stadige skiftene av sekvenser/kapitler med forskjellige damer i forskjellige aldre og situasjoner som lignet hverandre. Var  den samme damen dette handlet om? Den samme mannen; stefaren, faren, Richard? Og hva hadde historien med apen i buret og akademikeren/forskeren å gjøre i denne historien? Og hva med de små saklige snuttene, temaer, i Encyklopedien på slutten av hver sekvens?

Altså, jeg måtte virkelig ta meg på tak etterhvert, bla litt fram og tilbake, sjekke innholdsfortegnelsen (viktig!) med jevne mellomrom for å få sammenhengen eller mangelen på en sådan.
Om dette virker forvirrende, så skjønner man etterhvert- (obs! innholdsfortegnelsen) at romanen er nøye komponert og strukturert over historien til Lo, Dolorez Haze, den tredje kvinnen- moren/morkartet og apehunnen i buret.

Kapitlene som går igjen i disse sekvensene; Skjebnen, Tiden, Speilet, Sykdommen og Ensomheten- er inndelt i følgende scener: Darling River (Lo) , fra morkartet (diverse steder i Europa) , De dødes bok (Dolores), Jardin des Plantes og ENCYKLOPEDI.

Måten jeg startet lesingen på var å flyte inn i språket, bildene og jeg ble betatt, men jeg kom til et punkt jeg måtte prøve å forstå, og da var innholdsfortegnelsen og det å bla tilbake noen ganger til hjelp.  Jeg må medgi at hodet mitt for tiden ikke er helt skjerpet for såpass avansert litteratur som dette. Jeg innbiller meg at jeg kunne fått mye mer ut av denne boka, skjønt mer av hva alle lagene skal bety, hvis jeg hadde orket å analysere på en mer dyptgående måte. Men jeg er ingen litteraturviter, så det får bare være. Jeg tror uansett man kan lese denne boka på flere måter.
Jeg fikk også for meg underveis at dette kunne vært satt opp som et moderne eksperimentelt teaterstykke, slike som Avant Garden hadde før i tiden. Strukturen innbyr til det. Den kunne også vært en eksperimentell film.
Så er jo også Sara Stridsberg dramatiker, og i det perspektivet så er ikke det at hun bruker slike virkemidler hinsides.
Kanskje er dette en like bra måte å lese romanen på; som en collage, et bredt lerret av flere kvinneskikkelser som er skikkelig ute å kjøre, de som selger og gir bort sine kropper, som vemmes over seg selv, som er avhengig av menn som misbruker dem- for det gjør de alle som en, også hunnapen i buret.

Det med tid og sted er også et slags tema i boka. Om stedene; jeg følte omtrent hele tiden at jeg reiste rundt i Amerika, særlig med Lo og faren der de kjørte rundt omkring. Det var veldig amerikansk. Han forer henne med gotterier, hun  er ung og handicappet pga en øyesykdom og som alt for ung gir hun seg bort, selger seg til "brødrene" ved elven. En tid hvor hun ser tilbake til med glede, men som denne leseren ser på med vemmelse, et misbrukt barn, et barn som misbrukes, en far som lar det skje. Vi ser ikke at faren misbruker henne, han beskytter henne så godt han kan, selv om det er noe forkvaklet over dette også. Når hun vokser til eser kroppen ut, slik at både hun og de rundt vemmes.
Det er mye vemmelse her, kvinnen Celeste, hora apeprofessoren hadde seg med, fet, gravid og hva med han selv som folk rundt skydde, et unormalt utseende, men mest følte han det bare, og jobbet iherdig etter anerkjennelse gjennom sine eksperimenter med apen. Forgrep han seg på apen, utover det selvsagte overgrepet å ha henne som et eksperiment?
Dødfødselen var det værste enkelthendelsen i boka, den var fæl å lese. Og så har du den gravide som vil rømme fra hissige Richard, der de kjører mot Alaska.
Men det er også kjærlighet her. Kjærlighet mellom Lo og faren. Og en voksende kjærlighet, en underlig en som et lys på slutten. Professoren og apen. Men hva med apen? Kan det for apen være et slags Stockholmsyndrom?

Det er i grunn en av de fæleste bøker jeg har lest på lenge. Jeg finner ikke et bedre ord enn fæl.
Just ingen feelgood som sagt, men hun skriver jo så bra! Utilslørt og rett på det vonde og mørke så det holder, men også poetisk og vakkert.

Moshonista har også blogget om boka 

Jeg leste boka som bidrag i Heddas bokhyllesirkel i april tema: Forfatter som har vunnet Nordisk Råds pris. Sara Stridberg vant i 2007 for Drømmefakultetet.

Mer om forfatter og bøker her på forlagets side

Andre bøker av Sara Stridsberg jeg har blogget om:
Beckomberga
Drømmefakultetet
Kjærlighetens antarktis



Sara Stridsberg: Darling River, 287 s
Aschehoug 2010
Kjøpt selv