mandag 1. mars 2021

Ein lykkeleg slutt av Maren Uthaug

 For en fantastisk roman! Jeg hørte mange superlativer om hennes forrige roman; Der det finnes fuglar, og har lenge hatt den på TBR-lista mi. Nå kom hennes nye roman Ein lykkeleg slutt meg i forkjøpet, så da startet jeg likeså godt med den.  Før jeg sier noe om boka, så må jeg bare konkludere med at dette er noe av det villeste jeg har lest på lenge.


Fortelleren er Nicolas som binder hele slektshistorien sammen ved start og slutt og underveis. Han er alenefar til tvillingene Liliane og Christian. Liliane er mer enn en håndfull med sine stadige raserianfall som er umulig å kontrollere. Det som kan roe henne er kontakt med dyr. Christian er den tilsynelatende rolige og veltilpassa gutten, men det er nok bare på overflata. Han har tilbøyeligheter til å plage dyr, noe som han selvsagt holder skjult for søsteren. Nicolas er enkemann etter at kona Therese døde av kreft. Therese er den eneste han har elsket, bortsett fra.. nuvel, det skal jeg komme tilbake til. 

Historien starter med at danske Christian havnet på en Stillehavsøy på 1800-tallet, Tipokia, han er den første Christian i slekta vi får høre om som har fostret 7 gravferdskonsulenter, hvor Nicolas er den syvende. På Tipioka må han lære seg språket og ta til seg skikkene. Han får seg en kone; Konkylie. På øya er det en sær regel som sier at det kun skal være 989 mennesker til enhver tid. Når en dør, kan en ny blir født, og den som skal kunne føde må få godkjenning av høvdingen. Det står ofte flere kvinner/par i kø for å bli godkjent. Naturlig nok fødes det og barn utenfor reglementet, men de må drepes, til sorg og smerte for mødrene, men det er ikke annet å gjøre. Det er utarbeidet ritualer for å ta seg av /roe ned de døde barna så de ikke går igjen. Christian lærer seg dette og får en viktig funksjon her. Snart blir det deres tid å få barn og de får to barn, hvor datteren Liliane må dø. Sønnen Christian 2 synes dette er så leit at han setter seg i en kano og forsvinner på sjøen for at hun skal få leve. Han er da 10 år. Han blir reddet av et skip som kaster loss i Rotterdam og deretter får han bli med til Købehavn, og han kjenner igjen språket til sin far, og kan selv en del dansk. Her vil han være. København på 1800-tallet er ingen kjære mor for en fattig guttunge, men han treffer en kvinne som tar han til seg og gir han en jobb, mat og et golv å sove på. 

Vi følger Christian 2 gjennom livet, gjennom pest og kolera, kjærligheten, barnefødsler og hans nye geskjeft som han slår seg opp med innenfor  død og begravelser. Som ung studerer han gravskikkene og tar med seg det han har lært fra Tipokia og tilbyr sine tjenester, noe som etterhvert blir sterkt etterspurt. Han er en dyktig oppfinner, skrønemaker og forretningsmann. Den gangen var det mye overtro og ingen ville at de døde skulle gå igjen, og her briljerte Christian med sine kunnskaper og evner.

Videre i historien følger vi slekta frem mot Nicolas. Alle guttene heter Christian og døtrene Liliane, men de har en tendens til å dø. Kvinnene de skaffer seg er også et kapittel for seg, fra den unge Femke som ble med Christian 2 fra Rotterdam, de ble skikkelig glad i hverandre, men sy det kunne hun ikke. Og så var det Christian 4 som var en av familiens sensitive som snakket med de døde og trivdes best sammen med åndene og forelsket seg i en sånn. Gjennom en åndelig kamerat får de til en anordning gjennom en prostituert slik at Christian og jenta kan ha samkvem. 

Ja, det er så mye vilt og sært her, og Nicolas selv, han er nekrofil (og forelsker seg i døde) og vil ha en ende på galskapen i slekta, men hvordan det skjer, det får vi ikke vite før til slutt. 

Dette er en burlesk roman om gravferdskikker , om døden, om det historiske København, om pest og andre sykdommer folk dør av, om ånder og om ikke å tro på dem, om 6 stk Christian og 1 stk Nicolas, deres mødre og barn og besteforeldre med hver sine særheter.  Boka er utrolig godt skrevet, morsom, vill, spennende. For en fantasi og for et fortellertalent Maren Uthaug er. Jeg fikk lyst til å kaste meg over hennes forrige bok umiddelbart.  Boka anbefales sterkt hvis du tåler en litt makaber humor innimellom.  

Jeg skal innrømme at det var partier som var på grensen for meg, ikke de humoristiske, men de mer saklige utlegningene Nicolas har om nekrofile. Han vil ikke at alle skal dras over en kam, og lister opp noen særdeles ekstreme eksempler, jeg prøvde å skumme fort over disse sekvensene, men rakk ikke å unngå ubehaget og vemmelsen. I det hele tatt er nekrofili disgusting, men det meste skrives sånn at det går greit  lese.

***Spoiler alert!***
Her er familiekartet/genogrammet til Nicolas. Hvis du er redd for spoilere, så ikke les det som står her før du er ferdig med boka. Tar det med sånn at jeg lett kan gå tilbake til det senere. Det er også kjekt å vite at det finnes slike genogram i boka for  holde styr på slekta. Jeg måtte se på det flere ganger.




Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt, 375 s
Samlaget 2021
Leseeksemplar fått av forlaget

12 kommentarer:

  1. Ja,det er ingen tvil om at Uthaug kan skrive, har lest to romaner av henne før denne som jeg har likt godt. Likte denne også selv om jeg kanskje ikke ble like begeistret som deg, for meg tapte den seg noe mot slutten når romanen skiftet litt karakter og gikk bort fra eventyret og det lekne. Ble ikke direkte skuffet men det hadde vært kult om hun hadde tatt det enda mer ut og gått hele veien når hun først hadde begynt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ser den Beathe, særlig når du også har hennes to andre romaner å sammenligne med. Ser også at anmelder i adresseavisa synes det tapte seg noe mot slutten. Selv synes jeg ikke det, tenkte ikke på det i det hele tatt. For meg kunne gjerne romanen vart lenger.:) Fordi den var så bra!

      Slett
    2. Nå skal jeg snart skrive om denne selv så burde kanskje ikke lest omtalen din først. Og vet heller ikke om det går an å spoile her i kommentarfeltet så det skal jeg unngå. Jeg tror kanskje boken hadde vært bedre om den var noe kortet ned for da kunne den kanskje vært like ellevil hele tiden og det jeg ble mest "skuffet" over vet jeg ikke om jeg tør å skrive en gang...hehe... De to andre bøkene er jo noe helt annet enn dette,men skrive kan hun. Har ikke lest Adresseavisa, kanskje jeg skal gjøre det etter jeg har skrevet selv.

      Slett
    3. Gjør ingenting å spoile i kommentarfeltet. Her leser folk på eget ansvar, og et sted må vi jo kunne diskutere bøkene.
      Har lest flere anmeldelser nå, både NRK og et par av de andre store avisene har anmeldt. Generelt gode anmeldelser, også den i Adressa, selv om slutten visstnok trakk ned noe.

      Jeg synes den burde være så lang. Synes den gikk fort å lese. Godt med noen pauser innimellom alt det ville, og så synes jeg at karakterene fikk mer kjøtt på seg da. Det er jo mye historie som skal fortelles her. Og ikke så lett å trekker ut noe å skrive om, siden det er så mye..
      Spent på hva du velger skrive om:)

      Slett
  2. Etter å ha lest Der det finst fuglar, er en ny bok fra Uthaug en selvfølge å lese. Har du kjørt forbi Kjeungskjær fyr, for eksempel med Hurtigruten, så vil du la deg forbløffe over historien som utspiller seg her. Jeg gleder meg til denne, går spent i postkassen hver dag nå :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, har seilt forbi der med Hurtigruta ja, og er ellers ganske godt kjent på Fosen. Det ble jo mye oppstyr i de traktene da den boka kom, folk trodde hun skrev om virkelige folk og de følte seg tråkka på. Ifølge media.

      Ja, du har virkelig noe å glede deg til hvis du likte den forrige.:)

      Slett
  3. Lest mye om Uthaug men den forrige fristet ikke. Denne virker mer "sprelsk". Fin fristende omtale :)

    SvarSlett
  4. Plopp.. der var jeg tilbake. Travle tider, gitt :-) Denne boka her må jeg nok bare lese. Den hørtes vill nok ut til å friste. Jeg har ikke lest noe fra forfatteren tidligere, så her har jeg noe å glede meg til, ser jeg.
    Når det er sagt... så har jeg nå organisert bokhyllene mine. Det datt så mange uleste inn dørene her plutselig (forstår ikke hvorfor, Anita...) at jeg måtte få nytt system. Eller, flere hyller...kremt... En tur på IKEA og så var det gjort. Fikk meg vegghyller istedenfor hyller som stjeler gulvplass og har nå for alvor angrepet gjesterommet...

    SvarSlett
    Svar
    1. Jøss, ja, du er flink som organiserer hyller og greier. Skulle gjort det samme selv, men hos meg handler det om å flytte bøker fra leiligheten og hyller/stabler ned i kjelleren. Har ikke særlig plass her. Men ting tar tid, og imens leser jeg og leser.. rare greier det med de bøkene som liksom bare formerer seg;)

      Tipper at du kan like denne boka:) Den er helt rå. Og du har jo galgenhumor.:)

      Slett
    2. Dersom du har like stor påvirkning på lesemønsteret til andre som du har på mitt burde du vurdere å begynne å jobbe i bokhandel på si. På provisjon. Du ville blitt rik 😁

      Slett
    3. Hehe, takk for det.:) Kanskje det skal bli min pensjonistjobb;)

      Slett