Etter hvert vil øynene venne seg til mørket av Bruno Jovanovic (prisverdig debutant)

 Denne boka og denne forfatteren hadde dessverre gått meg hus forbi, inntil jeg hørte på et forfatterintervju via Tekstuniverset for noen dager siden. Jeg ble nysgjerrig på boka og lånte den på biblioteket promte. I går kveld var romanen ferdiglest. Dette er en sterk roman, det kan man ane i tittelen. Den er velskrevet og ubehagelig. 

Romanen kretser om en mann i tredeveårene (antar jeg), og en mor nesten 60. Damjan, som han heter, kom til Norge fra Bosnia da han var 4-5 år. Han kom sammen med sin mor og har vokst opp alene med henne i Norge. Når han ble eldre og spurte om sin far, ble han møtt med hånlige bemerkninger om den fyren " som fant seg et annet hull å knulle", om han som var hans biologiske opphav. Altså intet å samle på. Men det skjønner jo ikke en liten gutt, en ung gutt, en ung mann, som trenger mannlige forbilder, farsfigurer. De er det mangel på i denne historien.

Damjan er full av kjærlighet til sin mor. De er tett, de er så tett at de i voksen alder nok blir for tett. Mor er psykisk syk. Romanen starter med at Damjan henter henne fra en innleggelse fra psykiatrisk avdeling i Oslo, Lovisenberg sykehus. Hun er langtfra frisk og han mener at psykisk helsevern ikke hjelper henne nok, de gir henne ikke den hjelpen hun trenger, så han bestemmer seg for å ta ansvaret for å få henne frisk ved å ta henne med hjem og pleie henne der. Det viser seg nok å bli et for stort ansvar. Samtidig; hva vil han egentlig? Når går ønske om å hjelpe henne over i avmakt og kontroll?

Damjan er homofil, han er sammen med en yngre mann som heter Filip. Det er meningen at de skal flytte sammen, at Filip skal flytte inn i Damjans leilighet, men nå går ikke det, siden moren bor hos han. Han unnviker spørsmålet om når de skal flytte sammen, og Filip undrer seg over at han ikke kan komme hjem til Damjan som før. Damjan vil ikke fortelle han om sin mor, fordi han mener at han ikke har noe med det. Det fører til mer anspenthet og en konflikt mellom Damjan og Filip. Filip ønsker mer åpenhet og at de skal treffe hverandres familier. Damjan skjemmes nok, men han er også tilbakeholden på grunn av hensyn til sin mor, at hun ikke vil at andre skal vite at hun er psykisk syk. Dessuten er det mange ubehagelige scener med tanke på hvordan mor fungerer. 

Under overflaten så ligger det mye aggresjon i Damjan. Det kommer til utløp i forholdet til moren, som han stenger inne i rommet om natten og når han drar ut (dette skriver forlaget selv i sin omtale i boka, så det er ikke en spoiler fra meg), og i forholdet til Filip, men også andre som han treffer etterhvert, både i hva han tenker og hva han etterhvert gjør i handling.

Presset i Damjan blir for stort. Hva som skjer, det skal jeg ikke røpe, men det ligger en ulmende atmosfære i romanen, man venter at noe skal skje, hva er Damjan i stand til? Hva skjer i forhold til mor, Filip og andre? Hva er han truende til?

I forlagets omtale stilles spørsmålet om "den tynne grensen mellom kjærlighet og vold, omsorg og makt- og en manns vei inn i et ukontrollerbart mørke".  

Det er dette forfatteren utforsker i denne meget gode debutromanen. Det er en ubehagelig roman å lese. Forfatteren skriver i korte setninger, har gode knappe dialoger, effektivt språk, det er ikke en slik bok jeg følte jeg kunne skumme fort gjennom. Jeg leste den årvåkent for å få med meg alt, setning for setning. Romanen er handlingsmettet, med små drypp av tilbakeblikk til livet i Bosnia, besøk hos bestemor i det krigsherjede Bosnia/Sarajevo, barndommen i blokk i Oslo, mobbingen, opplevelsen av mor som var flott og frisk og ble syk, vokse opp med en etterhvert psykisk syk mor, storrøyker og nå helt ute av funksjon. 

Jeg kunne ha skrevet mye om denne problematikken, fordi jeg har mye erfaring gjennom jobb med barn av psykisk syke, men også fordi jeg har slektninger som har opplevd lignende; å vokse opp med en alvorlig psykisk syke forelder som har erfart  hvordan det preger dem i voksenlivet. Mine tanker gikk til dem mens jeg leste boka.  Så mye ansvar de tar, og mange av dem fortsetter med ansvaret også i voksenlivet, enten ved at de får partnere som sliter med sykdom eller at de går inn i omsorgs-/hjelpeyrker. Men jeg skal la det være med dette. Selv om jeg blir mest opptatt og berørt av relasjonen sønn-mor/ barn-forelder, samt hvordan det virker inn på partnerskap og andre i omgivelsene, så er dette også en roman som viser noe om å være innvandrer i Norge, og om å være homofil. I Damjans tilfelle er det også temmelig rått. Angående homofili, så er det også noen temmelig ubehagelige innblikk i det miljøet i denne romanen.

Jeg synes også det var interessant å lese en roman med en manns perspektiv i forhold til relasjon barn/forelder,/mor,  jeg leste to bøker i fjor av kvinner som vokste opp med psykisk syke mødre. ( Tiril Broch Aakre og Sandra Lillebø. Jeg har lest fler bøker også om dette, men kommer ikke på hvilke i farta. Felles er at det er kvinner som har skrevet om dette). Menn virker å ha en mer rå og mer hjelpesløs aggresjon.

Det som gjorde meg oppmerksom på denne romanen var et bokbad i regi av Tekstuniverset sist mandag. Forfatteren sa da at han hadde brukt 7 år på denne boka, fra start til slutt (inkludert flere pauser, refusjoner og omskrivinger). 7 år! Det er lenge det. Men budskapet er: Gi ikke opp! Og angående spørsmålet om selvbiografisk, så sa han at det ikke var det, men at alle  de fleste forfattere bruker elementer i sitt liv for å dikte videre på det.

Han ble nominert til Tarjei Vesaas debutanpris, så lagt merke til er denne boka, men jeg tror helt sikkert at den fortjener flere lesere!

Anmeldelse i Dagbladet her og NRK her

Bruno Jovanovic: Etter hvert vil øynene venne seg til mørket, 172 s

Cappelen Damm 2020

Lånt på biblioteket