Jo Nesbø trenger vel ingen nærmere presentasjon. Mest kjent er han for sine krimromaner. I år kommer han med to novellesamlinger eller samlinger med fortellinger som han har kalt dem. Jeg antar at det er en grunn til det, at de kalles fortellinger, ikke noveller. Nu vel, disse fortellingene er kriminelle på hvert sitt vis, og finurlige. Jeg likte dem. Les mer under bildet:
Fortellingene i Sjalusimannen kretser rundt de sterkeste menneskelige følelsene. På klassisk Nesbø-vis møter vi det potensielt dødelige utfallet av sjalusi, begjær og utroskap.
«Nesbø i stilsikker form. Jo Nesbøs fortellinger i «Sjalusimannen og andre fortellinger» er godt sett, godt fortalt og utmerket underholdning ...» Leif Ekle, NRK
Boka inneholder 7 fortellinger i varierende lengde, fra ca 10 sider til Sjalusimannen på 110 sider. De er lettleste med godt språk og god flyt. Alle dreier seg om sjalusi, begjær og utroskap- og hevn. Den vondeste sjalusien som setter mannen på prøve, og hva han er i stand til å gjøre.
Den første fortellingen London er snerten og rå, den satt som et skudd, ekkel. Om to mennesker på et fly som kommer i snakk med hverandre. De dras mot hverandre og forteller om sine innerste greier, hun vil dø, han skal på oppdrag, men han har også noe i bagasjen. Sjalusimannen er en lang fortelling hvor vi befinner oss på Kalymnos (for det meste) i Hellas. Jeg elsker å lese fra Hellas, og han får med fine skildringer derfra, han Nesbø. En sliten politimann fra Athen skal bistå det lokale politikammeret med en forsvinningssak. Han er aktiv i første fase, han er ekspert på sjalusi, og det her dreier seg om to eneggede tvillingbrødre hvor den ene er forsvunnet og mistanken havner på den andre som ble frarøvet sin kjæreste til den andre. Brødrene er tyske turister som er på øya for å klatre. Politimannen har også drevet med klatring, så vi får en del om klatring også i denne historien. Nervepirrende. Historien er vel mer som en kort roman, med flere tidsintervaller. Mye skjer og når det nærmer seg slutten har jeg en anelse som viste seg å stemme.
Det tar for lang tid å si noe om alle fortellingene, men jeg må bare nevne Søppel. En søppelarbeider har med seg en polakk, som er bedre utdannet enn ham, Den norske arbeideren føler seg underlegen, det meste, også da han mistenker at kona har seg med sjefen hans. Sjefen forsvinner, ute av verden. Som søppelkjører har man tilgang på en effektiv måte å kvitte seg med lik på, makabert, men sant.
I Odd møter vi en forfatter på vei opp, en merkelig skrue som avlyser et viktig bokbad i siste øyeblikk noe som gjør han mer attraktiv. Historien kretser rundt krav om markedsføring, stille opp, hva man må for å øke salget, noe denne Odd ikke vil delta i lenger. Han går inn i et forhold med journalisten Esther og mister evnen til skrive. Hva er viktigst; lykke med Esther eller å kunne skrive?
Godt å høre at du likte dem, scrollet litt for jeg har ikke lest den enda. Fikk med meg at Henning ikke var så begeistret om jeg ikke husker feil.
SvarSlettBegynner på Murakamis noveller nå, med bange anelser siden Astrid Terese var veldig skuffet.
Ja, så at Henning var lunken, godt vi har forskjellige meninger:) Og så er det noe med når vi leser dem, timing. Vi leser jo mye variert for tiden, Tine- og midt i alt ble dette befriende lesing.
SlettSkal også starte på Murkamis noveller, greit at noen skrur ned forventningene. Har lest en del av hans novellesamlinger, noen har jeg likt veldig godt, andre sånn passe, men ingen måler seg med romanene. Det skal vel godt gjøres, når man er en god romanforfatter.
Ikke noe galt med husken din Trine. Så spent på din vurdering av de.
SlettAnita takk for link. Jeg linker deg nå 😀
Takk for det Henning:)
SlettHar lest fire bøker av Nesbø og ingen har vært Harry Hole. Ble ferdig med denne tidligere i dag som nevnt og jeg likte aller best de du nevner her.
SvarSlettIkke godt å si hvorfor det kalles fortellinger og ikke noveller. Skjønt så føler jeg at noveller ofte kan ha en åpen slutt mens her fikk vi "sjokkerende" avsløringer avslutningsvis men så var jo dette en "krim-ish" bok og ikke ordinere noveller.
Har lest Marukami også denne uken. Helt grei bok det også,veldig ujevne noveller syntes jeg.
Det mer åpen/lukket slutt kan nok være en forskjell. Noveller har ofte det. Siden forfatteren ikke kaller det noveller, har han nok en hensikt med det, tenker jeg, så proff som han er.
SlettBle fristet til å søke opp definisjon på novelle. Det er som jeg skrev i innlegget, strengere krav enn at det er en kort historie:
https://www.norsksidene.no/web/PageND.aspx?id=99684
Murakami har jeg på gang nå. Som jeg skrev til Tine over her...
Takk for linken,skal inn å sjekke. Altså,du er ikke alene om å ikke like Gertrude Stein boken,den lyttet jeg til i fjor og led meg gjennom den, ikke et must.
SlettBare hyggelig, måtte få det svart på hvitt selv. Den forklarer også forskjellen på fortelling og novelle. Kjekt å vite.
SlettAh, ja, sant ang Stein. Vurderer bare å lese slutten der hun er med Hemingway, Fiztgerald og co,
så jeg kan skrive en snutt om en avbrutt bok.
Sant, man må ikke tvinge seg gjennom bøker man synes er kjedelige, det er bortkastet tid, man har så mange andre bøker å lese.
Hva? Slet du med Gertrude Stein boka? Jeg også :) Men jeg har lest den to ganger - og elsker den (selv om den innimellom er for meg neo seig)
SvarSlettJeg falt av Nesbø/ Harry Hole toget. Kanskje denne skal få meg til bake til å lese Nesbø?
At en av fortellingene er på 110 sider hindrer det vel i å være en novelle. Og høres ikke fortellinger mer spennende ut?
Ja, den slet jeg med ja. Har pauset den, mulig jeg leser ferdig før innlevering, mulig ikke. Nå er det ikke den type bok jeg liker å lese.
SlettNei, sidetallet hindrer den ikke i å være novelle, men andre ting. Noveller har strenge krav til seg, har nettopp lært om det på kurs (igjen), og la innen definisjon over i kommentar til Beathe. Ut fra det som sies bare om tidsintervallet, så faller fortellingen Sjalusimannen utenfor sjangerkravet.
Sorry to say, men Steinboka kjedet meg.
SlettJeg skal med stor interesse lese Nesbøs fortellinger, siden jeg har lest det meste han har skrevet så langt, men også fordi jeg selv ga ut en samling krimhistorier i fjor sommer, hvor jeg brukte betegnelsen «fortellinger». Det var først og fremst fordi to av fortellingene opprinnelig var ukebladromaner og således mye lengre enn vanlige noveller. (Og oppmuntrende nok fikk samlingen min terningkast 5 av Henning Sviland.)
SvarSlettJean-Louis ser frem til å høre dim meining om denne 😀
SlettJeg er ikke bokblogger, så normalt holder jeg min mening for meg selv. Men kan jo gjøre et unntak.
SlettSå hyggelig at Henning ga deg en femmer.:)
SlettJeg leser ikke så ofte fortellinger og noveller, men noen ganger er det helt ok.
Liker du Nesbø, liker du forhåpentligvis denne:)
Denne skal sjølvsagt lesast, men eg ventar til "tida er inne", for å sei det slik. Som du seier er det viktig med timing.
SvarSlettEg er ikkje så opptatt av sjanger og kva som er dei faglege/formelle "krava" for ei novelle. For meg er forteljing og novelle det same.
Ja, timingen er viktig.:) Håper du liker fortellingene når du leser dem.
SlettAng sjanger så ønsker jeg som aktiv bokblogger og anmelder å være etterrettelig på sjangerbruk, der det er mulig . Synes det slurves en del rundt omkring. Nå er jeg vel også i overkant interessert i litteratur, utover det å bare lese bøker. Jeg går på et digitalt romankurs for tiden (hobby og kos) der vi lærer om sjangere og jeg synes det er litt gøy å få det repetert. Lærte vel noe om det i skoletiden, men ting kan jo også ha endret seg siden da, spesielt overganger/krysninger mellom sjangere, mest i roman-dikt-sakprosa-sjangere. Det er vel novellesjangerens strenge krav som gjorde at jeg ble opptatt av dette angående Nesbøs fortellinger.
Nuvel, tilgi meg min nerdete "tale". Lesegleden er no viktigst, man trenger jo ikke bry seg om sånt, men man trenger heller ikke betegne bøker med feil sjanger.