torsdag 23. desember 2021

Jente , 1983 av Linn Ullmann.

 Linn Ullmann er etterhvert en meget kjent og kritikerrost forfatter som har bevist gang på gang at hun står støtt på egenhånd som kunstner, ikke i skyggen av sine berømte foreldre. Jeg har lest og likt flere av bøkene hennes. Når det gjelder Jente, 1983, som er bejublet og ligger høyt på bestselgerlistene, så er jeg mer lunken.


Jente, 1983, er en roman basert på Linn Ullmanns minnearbeid om en vanskelig ungdomstid, en periode i livet hun helst har ønsket å glemme, fortrenge. Episoder og deler av seg selv som hun har gjemt godt bort. Men man vet, at det man prøver å dytte ned i glemselens dyp, har en tendens til å trenge seg frem, boble opp, innimellom eller etterhvert som et alt for påtrengende smell.

For Linn medførte dette timer hos psykologer, andre plager, det ene og det andre- og nå en ny roman som håver inn i bøtter og spann.

Rammen for Jente, 1983, er Karin, 16 år som vil dra til Paris for å bli modell. Hun hadde truffet A i New York, der hun bodde sammen med sin mor. A er fotograf og så et potensiale i henne. Karin (som Linn er døpt), er lei av skolen, skulker mye, forfalsker advarsler og brev fra skolen, så mor vet ingenting. Hun fester og er litt på skliplanet, kanskje. Faren hennes, Ingmar, sier et sted i boka at hun har i seg å komme gjennom dette, at hun er en sånn som vil klare det, men at hun har en skyggesøster, som den sterke må ta seg av. Noen klarer det ikke, andre klarer det.

Mor Liv nekter datteren å reise, så ung som hun er, men ingenting kan stoppe Linn, så hun drar. Med løfter om ringeavtaler med mor etc etc. Som hun bryter allerede første kvelden. Man kan jo bare ane hvordan mor hjemme i New York har det når hun ikke hører fra datteren, ei heller får kontakt andre ganger hun ringer.

Fortellingen om Karin, 16 år, i Paris, er fortellingen om en ung jente som drømmer om modelljobb, som plutselig får omgi seg med andre jenter som drømmer om det samme, andre som er godt i gang, en modellmamma, berømte fotografer og andre i bransjen. Det er historien om en ung jente som gir seg hen til en eldre mann på 45, fotografen A, som ikke kan si nei, men vil hun det, egentlig? Usikkert, men skal hun være med i dette gamet, er det vel ganske opplagt at hun ikke kan si nei. Hun blir klådd og tafset på, på dansegolvet, språket de bruker, andre jenter som sier" dette må du tåle". Det var den tiden, det var andre tider, noe Linn skrive flere steder i boka. Ja, det var andre tider, men likevel ikke greit. Som mange andre som vokste opp på 70,- 80,- 90,- tallet vet, og gjenopplevde under #metoo-debattene og avsløringene, alt vi måtte godta, tåle, hvordan vi ble behandlet, det var ikke greit, men hjalp det å si fra? Og A beskrives som langt fra en sympatisk mann, han er en kynisk drittsekk, noe unge Linn/Karin ikke greide å se, men som dagens Linn ser, selv om det gjør vondt. Det er sånne scener man kan bli harmdirrende av. Linn skildrer også sex-scener rått og direkte. Ikke så ofte, men de kommer brått. Språket er ellers - dissosiativt? (et ord som ramlet ned her, usikker om det kan brukes), vekslende mellom det rå, men mest ømt og terapeutisk.

Romanen kretser mellom tiden i Paris, Linn i dag, Linn som datter, som mor, gravearbeidet som minnearbeidet er., frem og tilbake, vekselvis.

Linn Ullmann skriver godt, og med all respekt for minnearbeidet og hennes personlige traume fra denne tiden, så sitter jeg igjen med en litt lunken følelse etter å ha lyttet til denne boka. Den hadde nok fortjent å bli lest i papir, men det er ikke noe poeng for meg å gjøre det nå etter å ha lyttet til boka. Kanskje er det hypen også, alle de gode kritikkene, superlativene. For store forventninger. Jeg leste forøvrig at en anmelder skrev at hvordan hadde denne romanen blitt vurdert hvis det ikke var for at det var Linn Ullmann som hadde skrevet den, men en mindre kjent forfatter, og med ikke så berømte foreldre? Hun satt igjen med en følelse at denne leste hun pga kjendisfaktoren, for såå god syntes hun ikke denne boka var. Jeg er litt tilbøyelig til å være enig med henne. Hvordan hadde vi vurdert denne romanen hvis det hadde vært Mari Hansen som hadde skrevet den? Og tilfører romanen egentlig noe nytt nå etter alle #metoo-historiene som er delt i media og i andre romaner etter at bobla sprakk? Annet enn at Linn Ullmann også opplevde dette? Hun har selvsagt rett til å komme med sin historie i romans form, men noe sensasjonelt er det ikke. 

Jeg har likt de andre bøkene hennes mye bedre. I Jente, 1983, synes jeg også hun tilstreber en litterær form på historien, som blir litt mye, eh, påtatt? Tilfører den noe eller bidrar den til å dekke over? Det bidrar til distanse, samtidig som historien er veldig personlig (men grenser til å bli privat). Men nå er det sikkert ikke så lett å skrive om så personlige og vonde opplevelser slik at det kan bli allment og god litteratur. Har forfatteren det nok på avstand til å omdanne stoffet til litteratur eller bærer det preg av en selvterapeutisk prosess? Jeg tror Ullmann greier det, hun er profesjonell, men jeg er likevel usikker på i hvilken grad hun greier å lage stor litteratur ut av det. Ullmann legger selv premissene for det selvbiografiske tidlig i boka; dette er hennes opplevelser og per se selvbiografisk, selv om hun skriver om sine opplevelser som en roman, vil alle skjønne det. Like greit å si det.

Jepp, dette var mine umiddelbare raske tanker lille julaften. Nå skal ribba gnis en gang til. Jeg så en video med Hellstrøm i går om hvordan han preppet ribba, og han brukte mye mer salt og pepper enn meg, samt hvitløk, så jeg får ta en ny runde. Hellstrøm på IGTV er min helt. (helt usaklig i denne sammenhengen, men det er jo jul straks)

Tine og Ingun likte boka mye bedre enn meg.

Andre bøker av Ullmann jeg har blogget om : 


Linn Ullmann: Jente, 1983, 254 s / 5t 43 min
Oktober forlag 2021
Lånt på Bookbites, lydbok 




17 kommentarer:

  1. Veldig grundig og overveid omtale Anita - måtte bare lese den, selv om jeg ikke har lest/lyttet boken enda - venter på lydfilen

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Randi. Spent på hva du synes. Skal levere lydfilen tilbake på Bookbites, så blir den fortere din.

      Slett
    2. Nå er jeg på slutten av boken - er litt ambivalent til den - temaet er jo interessant, selv om hun kanskje er litt på etterskudd her - velskrevet er den også, ganske poetisk - men hele fremstillingen denne gangen synes jeg har noe stivt og unaturlig over seg - man overveldes litt av hennes nesten sykelige beundring for moren - denne virker jo veldig selvbiografisk da - nesten så romanen forsvinner. Mye er i et "tåkeslør" - slik som hennes hotell-adresse i Paris - symbolsk for memories av bygone days - men som deg synes jeg det mangler noe, det er liksom noe uforløst - men kanskje det er tilsiktet - minner skal vel/er vel slik tilslørte.

      Slett
    3. Ja, vi er vel ganske enige her. Etterskudd, ja.. Mange har skrevet om temaet etterhvert. Som minnearbeid er det jo respektabelt, men heller ikke særlig originalt.
      Selvbiografisk er den, det er hun jo ærlig på helt i starten av boka.
      "Tåkeslør"- godt begrep. Hun sliter jo med å huske, det er vel det mye gravingen av minnene består av her.. slik jeg leser det.

      Slett
    4. Helt enig, Anita - ser jeg ga bortimot 6 på Det dyrebare og 5 på De urolige - så jeg likte nok dem bedre.

      Slett
  2. Takk Anita. Den bekreftelsen behøvde jeg. Da røk boka ut av lista. Jeg har hatt det sånn med andre Linn Ullmann-bøker. Hadde hun gitt ut boka under psevdonymet Marit Hansen. Hva da? My thoughts exactly, på godt norsk ;)
    Jeg står lykkelig i operasjonskø. Januar blir en fin måned! God jul til deg og dine. Håper dere får en fredelig julefeiring.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hvis du ikke likte de andre bøkene hennes, så er det vel usikkert om denne er noe for deg, hvis da ikke tematikken skulle treffe deg spesielt.
      Annie Ernaux - greia fikk jeg ikke med meg her, men noen setninger/avsnitt kom bort fordi jeg hørte lydbok. Det var vel noen Virgina Woolf-referanser tidligere i boka, men Ernaux, nei, det måtte ha vært lite..
      Hvis ikke Tine mente stilen? Hm, tja, nei..

      Så bra at du endelig står i kø, håper du får den i januar:)
      Takk og det samme til deg Marianne:)

      Slett
  3. Ja,det er viktig å gni ribba, det skal jeg gjøre i morgen siden vi skal ha det på første dag. I morgen blir det pinnekjøtt.
    Har lest denne jeg også og likte den godt med det samme jeg begynte å lese men så dabbet det av etter hvert, tror jeg endte på en 4 til slutt.
    Hun nevnte en annen som nå var i 80 årene og som jeg lurte på kunne være han fra boken "Samtykket" men er er litt usikker på om jeg husker riktig.
    Dette er jo en litt annen bok enn "Samtykket" selv om det som skjer nesten er identisk,kanskje fordi hun ikke satte seg i en offerrolle? Hennes kvaler nå som voksen, er det anger eller er det som voksen at hun innser hva hun egentlig ble utsatt for? Helt horribelt den mentaliteten hvor noen bare tar seg til rette på den måten. At de unge jentene orket det der med eldre menn,jeg fatter det ikke.

    Veldig fin og reflektert omtale, Anita. Og kanskje anmelder og du er inne på noe, hadde boken fått samme blesten om det hadde vært "Mari Hansen" som hadde skrevet den?
    Personlig likte jeg både "Samtykket" og "Den store familien" mye bedre, selv om jeg selvfølgelig har respekt for hva hun gikk gjennom.

    Nettopp ferdig med huset og pinnekjøttet har kommet i pannen til utvanning. Blir godt å senke skuldrene nå.

    Ha en riktig fin jul og kose dere masse, Anita :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, nå har ribba fått en ny runde inngnikket salt og "aromasalt" som Hellstrøm kaller det.
      -
      Dabbet av, ja, det ble litt sånn med meg og. Håpet etterhvert at den skulle bli ferdig snart. Jeg likte den også helt i starte, men det ble mye av det samme, selv om det var en svak plot-utvikling mtp det som skjedde i Paris.
      Men det var kanskje ikke det viktigste for forfatteren?
      Vi skjønner jo hva som har skjedd.
      Han ene hun nevnte, husker ikke om det var Z eller en av de andre- hadde vel også kommet opp i en av #Metoo-skandalene. Kan godt være han i Samtykket, hva vet jeg, har ikke lest den, men har tenkt det en dag. Det samme med Familien, som jeg har her..
      Enig i at Ullmann ikke setter seg i en offerrolle her, men hun var jo strengt det og, et offer for en mannsgris-kultur. Selv om hun hadde lyst, eller en blanding av følelser- noe som særpreger mange av dem som ikke vil gi motparten skylden, men at de selv også var medskyldige på et vis. Komplisert, men her har den voksne gubben med makta ansvaret, sånn e det no bare. Og ville disse jentene noen vei, måtte de være med på "leken".
      At Linn har slitt med dette, er det ingen tvil om, siden hun bruker så mye tid på å grave det frem så lenge etter..fordi hun måtte for sin egen helse sin skyld. Ikke godt å si om det var anger eller en erkjennelse over hva hun ble utsatt for. Skammen har hun båret med seg, så hun visste jo at det var galt, eller følte at det var galt. Og så hadde hun jo gått seg vill, som hun sier noen ganger, og ville hjem.

      Takk for det Beathe.:) Både ros og juleønsker.

      Har pynta litt, og skal bare steke medisterkaker og lage noe konfekt (enkel), vente på faren min så blir det jul. Må kjøpe nøtteknekker også, finner den ikke.
      Fikk kjøpt Lucias siste reise forleden, av gavepenger fra mamma. Husker ikke om jeg sa det. Gleder meg til å lese den i jula:)

      Ønsker deg og dine også en riktig fin jul:)

      Slett
    2. Leste forresten Årets beste bøker i Adresseavisen nå. Der kom Jente, 1983 som nr 1 i norsk skjønnlitteratur. (men det er fordi det er en sammenslåing av flere anmelderes meninger). Boka fikk 5 i anmeldelsen, men flere av bøkene lenger ned på lista fikk 6.
      Anmelderen stusser litt over bruken av Virginia Woolf i teksten, men nevner ikke Ernaux. Kan du huske at hun skrev om Ernaux? Jeg fikk det ikke med meg.. jfr det jeg skrev til Marianne.

      "Samtykket" var best i sin gruppe (oversatt skjønnlitteratur), der den også fikk 6 i anmeldelsen. "Den store familien" var også på ti-på-topp, og fikk 6 i anmeldelsen.

      Slett
    3. Svarer deg mer senere...men Ernaux og flere andre hadde små sitater( husker ikke hva disse heter når de står sånn) foran noen kapitler, men de blir kanskje ikke lest opp når det blir spilt inn lydbok. Ellers var det ikke mye Ernaux å spore i selve teksten til Ullmann.

      Slett
    4. Ok, takk for info. Nei, la ikke merke til at det var sitaer av dem. Men som du sier, det er kanskje ikke så lett å få med seg i en lydbokversjon. (hvis de leses inn, i det hele tatt).

      Slett
  4. Jeg kan ikke huske at Ernaux var nevnt i boka, men jeg hørte den også på lydbok. Jeg kan tildels være enig med deg at litt kjendis preg har nok løftet fram boka. Jeg satte den på terningkast 5 på min liste. Men, jeg likte hvordan hun lusket rundt i hukommelsen og begynte å reflekter over dette, likte tankestrømmen hennes. Kanskje hun ikke har tenkt så mye på det før #metoo kom opp, hvem vet?
    Jeg vet selv at jeg begynte å tenke over hva jeg selv har opplevd som tenåring, (ikke noe slikt hun har opplevde, for meg var det andre ting). Når jeg lyttet til boka, ble jeg også sittende med minnene om tilbudene jeg fikk som modell da jeg var ung, fra ukjente. Radmager og høy, men sa alltid nei. Tenk om jeg hadde gjort det den gangen... man er ung og dom, men heldigvis hadde jeg bein i nesa.

    OK; nok om det!
    I kveld har tatt fram julepynt og pynta i huset, etter å sett naboene har hatt juletre inne som har blinker i snart en mnd. Akkurat der er jeg litt gammeldags.
    GOD JUL!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ok, takk, da var det nok ikke det at jeg ikke fikk det med meg, men at det ikke var så lett å få med, hvis det i det hele tatt ble lest (ang Ernaux). Dat var Tine som nevnte Ernaux i en kommentar til Marianne på sitt innlegg om boka.

      Jeg vil tro at de fleste gikk tilbake i egne minner/opplevelser da #metoo kom opp som en bølge. Men vi vet jo selvsagt ikke i hvor stor grad til alle..og hva med Linn, vi vet jo ikke, men antagelig, siden hun selv nevnte det når et gjaldt de mennene i Paris.
      Jeg gjorde det også da #metoo kom, masse minner poppet opp på en ekkel måte, samlet. Ikke at jeg ikke har tenkt på det før, men det var det at det ble så massivt.
      Jeg opplevde ikke det Linn gjorde, fordi jeg ikke var i slike kretser, eller på noen måte innledet forhold til eldre menn eller "måtte" ligge meg til fordeler. Men #metoo var jo så mye mer.
      Det gjennomsyret mange andre forhold, i arbeidslivet, måten menn brukte kvinner på, så på kvinner på..klaps på rompa, måten du ble sett på, kommentarer menn kunne tillate seg å ytre om utseendet ditt..
      Å være ung synes jeg var vanskelig, hadde en vanskelig ungdomstid som jeg har brukt mange år på å bearbeide. Men det var ikke opplevelser av type maktovergrep i den forstand, det var andre greier. Det var vel noe i kulturen det og, når det gjaldt å være ung jente, ung kvinne etc.
      Tenk at du har vært modell, så bra du kunne si nei. Tror det var ganske ille i slike miljø Linn var i. Vi har jo hørt mye om det i andre miljø også, teater, film, dans, musikk.

      Jeg har også pynta i kveld, og enig med deg. Skjønner ikke poenget med å pynte 3-4 uker før. Blir man ikke lei jula før den har begynt?
      Har sett på Kvelden før kvelden og kost meg med juleribba til Rene Fagerhøi, og preppet det jeg selv kan preppe i dag, og lagd litt konfekt.
      Ønsker deg en riktig god jul Ingun:)

      Slett
  5. Hei der Anita! Jeg er kjapt innom for å ønske deg GOD JUL.
    Denne skal jeg lese. Spennende at du ikke ble like begeistret som Ingun og Tine - men det er det som er fascinerende med å lese bobbloggere :)
    PS Jeg liker digresjoner og små innblikk i hverdagslivet som ikke er relevant til boken du skriver om, men som er fint å lese om uansett - lykke til med ribba :)
    Kos deg ❤

    SvarSlett