Jeg er loddrett av Sylvia Plath. Dikt i utvalg. Gjendiktet av Hege Woxen. Pluss to bonus-samlinger.

 Pluss: Birøkterens datter gjendiktet av Henning Kramer Dahl (1986) og Lady Lazarus gjendiktet av Liv Lundberg (1986).

Tiden forlag skriver om boka bakpå at dette er Sylvia Plath for en ny generasjon lesere. Ut fra det jeg har lest av eldre gjendiktninger (min generasjon) så er nok språket noe enklere i Hege Woxens gjendiktning. Ikke at det endrer betydningen, men det er mer moderne og lettere kanskje. Jeg er vant med min generasjons måte å formulere seg på, så jeg er minst like fortrolig med Kramer Dahl sin gjendiktning som Woxens, ja kanskje mer. Men meg om det. Jeg er jo både bestemor og mor til den nye generasjon Plath-lesere. Det er interessant at mange av diktene går igjen i alle disse tre sine utvalg. Noen dikt er mer kjent, så det er vel ikke så rart. Ellers har de også en del variasjon i at hva de har valgt ut. Woxens sin gjendiktning inneholder færre dikt, og de gir en fin inngang til Plaths forfatterskap, synes jeg. 

Jeg synes i grunn det er litt vanskelig å skrive om disse diktsamlingene. Kanskje gjorde jeg det litt vanskelig for meg selv ved å lese tre gjendiktninger etter hverandre, samt en roman om Sylvia Plath ( Eufori av Elin Cullhed) før det. Deretter medfølgende utstrakt googling om Plath, ektemannen Ted Hughes og barna Frieda og Nicholas, samt rivalen Assia, som Ted var utro med noe som førte til ekteskapsbruddet mellom Sylvia og Ted. 

Jeg må ta det litt ned, tenker jeg. Dette skal ikke bli noen oppgave i litteraturhistorie, sier jeg til meg selv. Do it simple. Først litt om Jeg er loddrett, så litt om de andre bøkene og hva jeg fikk ut av å lese diktene. Jeg tar meg den friheten å legge inn faksimiler av dikt, istedet for å skrive dem inn. (for mye jobb akkurat nå).

Jeg er loddrett er tittel på et av diktene i Hege Woxens gjendiktning. Jeg tenkte at det kanskje hadde en nøkkelrolle, men den nøkkelen fant jeg ikke. Ikke ble jeg spesielt fenget av det heller. Ellers så inneholder samlingen et utvalg av dikt fra 1956-1959, samt fra Colossus, 1960, en samling hun ga ut mens hun levde. Videre er det dikt fra Ariel , som ble ferdigstilt i 1962, men utgitt posthumt av Ted Hughes. Han la til noen av de andre diktene hennes.  Resten av samlingen her består av Siste dikt (1963), samt et lengre etterord av litteraturviter Janne Stigen Drangsholt. I forordet skriver Woxen om hvorfor hun har gjort de valg hun har gjort med tanke på gjendiktningen. Hun sier hun har prøvd å legge diktene så nært originalen som mulig, men norske og engelsk er ikke like språk så helt enkelt er det ikke. 

Etterordet leste jeg etter at jeg var ferdig med første gjennomlesing. Da leste jeg de fleste diktene på nytt. Jeg må si at det var en del som gikk meg hus forbi i den første gjennomlesingen (spesielt i den første delen) men som ga en annen mening etter å ha lest etterordet. Sylvia Plath skrev dikt om alt rundt seg, det hun opplevde både fysisk og i sitt indre liv. Hun skrev om hagen , om foreldrene, om birøkting, om barna, ekteskapet, om hagen, om den andre, med mer. Særlig faren har en stor plass i en del av diktene hennes.Han var  birøkter. Han døde da Sylvia var 8 år. Det virker som Sylvia aldri har kommet over tapet av ham. Hun føler sorg, hun er sint og hun er redd ham. Spesielt i diktet der hun skriver om nazismen (Daddy) . Faren var tysk nazist.  Hvor enkelt var det, tenker jeg. Særlig fordi Sylvias mor og hun selv også delvis var jøder. Daddy er ikke med i Woxens gjendiktning, men i både Kramer Dahls og Liv Lundbergs. Daddy er også viktig i romanen Eufori, det la jeg spesielt merke til, da Sylvia i boka var ganske opphisset da hun skrev dette. Hvorfor Woxen ikke har tatt med dette, aner jeg ikke. Det er et ganske heftig og intens dikt. Plath skrev noen slike.  Nazismen kan også spores i andre dikt.

I etterordet skriver Drangsholt en del om liv og diktning, at Plath tidligere har blitt forbundet sterkt med selvmordet sitt og at diktene er lest i lys av dette. Masse bøker ble gitt ut etter hennes død. Antagelig fikk ikke Plath og diktene den status forfatterskapet fortjente, og ble bedømt etter kvaliteten de hadde, fordi livet og døden hennes kom i veien. At det var vanskelig å skille mellom det og diktene den gangen er ikke vanskelig å forstå, men trenger det å være enten eller? Jeg mener man finner mye om hennes liv i diktene, det er det hun skriver om, som hun også gjorde i romanen Glassklokken. Jeg forsto også en del av diktene bedre etter å ha lest etterordene og kommentarene til diktene (Kramer Dahl), fordi en del av dem er så sterkt knyttet til hennes liv, det være seg birøktingen , ekteskapet eller oppveksten. 

Jeg synes ved første gjennomlesing at boka var preget av et mørke, ikke bare det, men mye . Kanskje var jeg preget av forutgående lesing (Eufori og googling), men samtidig skrev hun mye om døden. Døden er en gjenganger i mange av diktene, enten som en skygge, eller som tema. Lady Lazarus er et dikt som handler om å dø flere ganger og der bringer hun inn erfaringer fra blant annet tidligere selvmordsforsøk. Sauer i tåke sier noe om mørket, hvor tungt livet fortoner seg.  Det er også fristende å lese noen av diktene som et forvarsel om det som kommer, hennes eget selvmord.  På den annen side er det også mange lyse dikt her, spesielt dikt om barna og hagen, naturen. Det er tydelig at barna gir henne glede. Diktene Barn, Nick og lysestaken og Ballonger er eksempler på det.  Månen er også en gjenganger i flere av diktene. Plath var nok en melankoliker, så at månen er sentral, overrasker ikke. 

Jeg likte å lese mange av diktene. De er stemningsfulle, billedrike. Språket er vakkert. At hun hadde et stort talent er det ingen tvil om. Stilen endret seg gjennom de få årene hun rakk å skrive, fra enkle, til lange tette, til korthugde. Hvem vet hvor hun hadde kommet hvis hun hadde rukket å leve en del år til. Jeg synes det er bra at Tiden gir ut en ny gjendiktning av Sylvia Plath og jeg håper den finner mange nye lesere.

Angående Birøkterens datter har jeg ikke så mye mer å si enn det jeg har nevnt underveis. Jeg likte den godt, og den har et bredere utvalg av dikt og et konkret etterord med kommentarer til diktene og bibliografi. Det samme med Lady Lazarus av Lundberg . Den er jeg ikke helt ferdig med, men ser at den inneholder mange av de samme diktene som de to andre, men enda flere. Ut fra det jeg har lest her, så liker jeg gjendiktningene til Henning Kramer Dahl best. Han har en klang og en tone i språket sitt som jeg liker veldig godt.

Legger her ved noen faksimiler, trykk på dem for å få tydeligere skrift:

Nick og lysestaken. T.h. Kramer Dahl, t.v. Woxen.

Fra Lady Lazarus (Liv Lundberg)  . Kramer Dahl bruker mørk sjø på slutten her, mens Woxen og Lundberg bruker et mørkt vann. Woxen og Dahl bruker farløs, mens Lundberg bruker faderløs.

Stikk, et av diktene om birøkting. T.v. Kramer Dahl, t.h. Woxen. 

Lady Lazarus, øverst Woxen, nederst Kramer Dahl.

Det er selvsagt mange flere dikt jeg kunne ha sitert eller tatt bilde av, men man må jo sette grensen et sted. Blant annet er Kant, Morgensang, Ballonger, Månen og barlinden fine dikt som går igjen hos alle tre. 

Beathe har lest og skrevet fint om boka, her

Mitt innlegg om Eufori av Elin Cullhed her, en litterær fantasi, en roman om Sylvia Plath

Sylvia Plath: Jeg er loddrett, 127 s

Tiden forlag 2022

Leseeksemplar fått av forlaget

Birøkterens datter  ( 125 s) og Lady Lazarus (146) s har jeg lånt på biblioteket.