Oppfølgeren Gullungen er ikke dårligere, men kanskje litt tregere i oppstarten. Boka følger samme oppskrift med en voksen med vonde opplevelser i fortiden som han blir konfrontert med ved å vende tilbake til hjembyen der det vonde skjedde. Det nifse, grøssende elementet er også med her, og det er virkelig til å få gåsehud av til tider.
Forlaget om boka:
En lærer med en skjult agenda vender tilbake til sitt hjemsted for å bistå som sensor på en skole han selv gikk, bare for å avdekke en enda mørkere hemmelighet enn han noensinne kunne ha forestilt seg.
Joe ønsket seg aldri tilbake til Arnhill. Etter det som hendte gjengen hans; forræderi, selvmord, drap, og at hans egen søster forsvant, var det siste han ville å komme til alle spøkelsene. Men Joe har ikke noe valg. Det skjer igjen. Og bare Joe vet hvem som tar grundig feil.
Å lure til seg en lærerjobb ved sin tidligere videregående skole er den enkle delen. Å konfrontere gamle venner fra fortiden, som ikke er særlig begeistret over å se ham – i tillegg til å forsøke å unngå sine fiender – er verre. Men de vanskeligste er å se igjen den forlatte gruven der hvor alt gikk galt, og livet hans forandret seg for alltid, og til slutt måtte forholde seg til den grufulle sannheten om Arnhill, hans søster og seg selv. Men for Joe var ikke den verste dagen i livet da søsteren hans forsvant.
Det var dagen hun kom tilbake. Mer fra forlaget her
Forlagets intro sier i grunn ganske mye om handlingen i boka. Den toucher også innom grov mobbing, noe Joe som lærer raskt kjenner ferten av blant sine elever. Og historien gjentar seg. Minner fra hans egen oppvekst, den gjengen, barna de til de værste mobberne fortsetter der foreldrene slapp. Så stygg og systematisk mobbing er det vondt å lese om. Og hva gjør skolen? Unger som mener det blir værre å si fra, av erfaring. Foreldre til mobbere med makt, også over skoleledelsen. Et dysfunksjonelt samfunn, en småby hvor ting helst skal forbli som det alltid har vært.
Noe svært dystert hviler over både skolen, byen, og ikke minst leiligheten der Joe bor. En lærer og hennes sønn døde på en grufull måte der. Joe lurer på hva som ligger bak hendelsene. Joe blir motarbeidet fra første dag, selv om rektor faktisk ser ut til å like ham. Man hva hjelper det når andre vil ha ham bort? Han finner en alliert i den unge læreren Beth, som er den eneste han kan snakke ganske åpent og vennskapelig med. Joe strever også med alvorlig gjeldsproblematikk og har kreditorer på nakken.
Sentralt i handlingen ligger en gammel gruve, der de likte å leke som barn. Noe hendte der som blir avdekket etterhvert, selv om vi ikke kanskje ikke får vite hele sannheten. Som om det hviler en slags forbannelse over stedet, noe som ikke vil røres. Det er ekkelt, spooky og jeg blir litt nervøs bare av å skrive om det..
Språket er godt, snertent, lett sarkastisk. Boka har godt driv, historien er levende skildret, karakterene er skadeskutte, småskrudde, rare. Når historien tok fart så ble boka nesten umulig å legge fra seg. Jeg ser virkelig frem til nye bøker fra Tudor, en ny spenningsforfatter i toppklasse.
Er du ute etter en spennende, knallgod og lettlest påskekrim, er dette et godt valg. Anbefales !
Gullungen på tur i Oslo #1 sist helg ifb Krimfestivalen. Utsikt fra Hotel Comfort Xpress Youngstorget, mot Grunerløkka og Grønland, tror jeg. Oslo øst. (foto: Anita Ness)
Gullungen på tur i Oslo #2, for noen dager siden. Utsikt til Operaen fra Hotel Comfort Børsparken. (foto: Anita Ness)
Om forfatteren her
C.J. Tudor er bosatt i Nottingham med mann og datter.
Hun besøkte nylig Oslo i forbindelse med Krimfestivalen der hun også mottok Gullkulen for Krittmannen.
Forlagsfoto
Gullungen av C.J. Tudor, 377 s
Cappelen Damm 2019
Leseeksemplar
Jeg leser The Chalk Man nå og det virker lovende. Å lese din omtale av Gullungen (neste bok) gjør at jeg prioriterer å lese den ferdig så jeg kan starte på Gullungen. Alltid spennende med nye ikke-skandinaviske kvinnelige krimforfattere :)
SvarSlettSå bra. Ja, det er spennende å lese annet enn skandinavisk- og britiske kvinnfolk er jo virkelig gode på krim og spenning..)
SlettVisste ikke at Tudor var kvinne. Der ser du hvor mye jeg følger med. Du ligger virkelig i hardtrening til påske. Eller er det Krimfestivalen som ennå ikke har sluppet taket? Turte bare gløtte på omtalen din. Skal lese Tudor. Skal lese Aramintha. Men aller først skal jeg lese Damhaug. Godt i gang med Døden ved vann nå, og du har rett i at den er SÅÅ mye bedre enn Medusa. (Likevel kommer jeg aldri til å tilgi han kattungemishandlingen i begynnelsen.)
SvarSlettSikkert et lurt grep å gjøre seg kjønnsløs. Så lett å tenke mann... ?
SlettIkke for det, de britiske krimdamene har en stolt tradisjon.
Krimfestivalen har ikke sluppet taket, jeg må jo lese noen av de bøkene jeg skulle lade opp med, som jeg ikke helt rakk å lese ferdig før jeg dro- likevel ble det en inspirasjon til å fortsette.
I natt våknet jeg med mareritt. Var helt svett og turde ikke gå opp på do en gang før det hadde gått en stund.
På tide å lese noe annet, før påskekrimlesingen starter. Et par ikke-krim før krim igjen.. Det er jo så artig å lese krim og psyko-thrillere.
Godt å høre at du synes Døden ved vann er bedre. Da går det bare fremover, det blir bare bedre og bedre, med bøkene hans.
Visste heller ikke at det var en kvinnelig forfatter dette. Har ikke lest Krittmannen ennå men jeg innbiller meg at bøkene kan leses uavhengig av hverandre(?) Høres jo unektelig ut som en bok jeg kan like dette så kanskje dette må bli en av påskens krimbøker for min del. Fine bokbilder fra Oslo🙂 Ha en fin april,Anita!
SvarSlettBøkene kan fint leses uavhengig av hverandre, det er ikke serie.
SlettAbsolutt en bok å like, så jeg er spent på om du liker den også.:)
Takk skal du ha Beathe, og en god april ønskes deg.:)