Utvidelse av kampsonen av Michel Houellebecq. 1001-bok januar.

 Årets første lesesirkelbok og første 1001-bok er lest. Listene er skrevet, ambisjonene er store, i år, som før. I år skal det leses 1001-bøker og klassikere i fleng, samt masse fra hylla som har stått der lenge. Dikt skal også prioriteres, i alle fall i forbindelse med lesesirkelen. Jeg håper å kombinere det jeg har satt opp i de forskjellige lesesirklene og listene mine, som at 1001-bøker finnes i hylla fra før, og/eller også er klassikere, eller at klassikere finnes i hylla og det samme med diktsamlingene jeg skal lese.

Når det gjelder årets første 1001-bok, er den ikke i hylla, men den er en klassiker, slik Janne Stigen Drangsholt definerer den. (i sin gode bok Fra Shakespeare til Knausgård, der hun gir oss kortversjoner av 66 klassikere og hvorfor de er det. ) To fluer i en smell, altså. 1001-bok og klassiker.

Boken oppsummert ifølge Drangsholt: " Surmaget dataingeniør finner ut at han mangler dametekke og skylder på samfunnet."  Vel, hva synes så jeg?

Jeg-personen er dataingeniør, og jobber i den tiden data var ganske nytt i arbeidslivet sånn generelt. Boka kom ut i 1994 og det er Houellebesq sin debutroman. ( I 1994 jobbet jeg i videregående skole og deltok på kurs for å søke på Bing og lignende, samt sende epost til kolleger. Da var internett ganske nytt)  Jeg har lest flere romaner av "Wellbekk" og det er artig å nå ha lest han første. Han var like misantropisk da som nå. De samme tonene, den samme stilen.

Sint på samfunnet, opptatt av kvinner, "fitter" og "idioter", jeg-personen jobber i Landsbruksdepartementet, som hovedpersonen også gjorde i Serotonin.

I denne boka drar han på noen kurs i andre byer for å lære opp folk i databruk, som jo er fremtiden, sammen med kolleger. Den vi får høre mest om er Tisserand, en dyktig kommunikatør, men dessverre er han stygg og jomfru med sine 28 år, og han har absolutt intet dametekke. Beskrivelsen av han vil ikke jeg gjengi, slik orker jeg ikke å beskrive mennesker, men Houellebecq sine karakterer gjør det hele tiden. Rett på sak, det man tenker skal ut. Vår mann i boka er 30-32 og har en skilsmisse bak seg, for 2 år siden, og han er ikke nådig når han beskriver sin eks.

Jeg-personen og Tisserand finner en slags tone og de drar på bar og disko. Det virker som Jeg ønsker at kollegaen skal finne seg passende jente, men dessverre går alle forsøk i dass. Det ender med at Jeg sier ting rett ut , at T aldri vil greie å ordne seg dame, og han ber ham rett og slett ta styring og ta livet av jenta han prøvde å sjekke, ja helst vil han at han skal ta livet av mannen - Negern- hun ble sammen med, så de kjører etter dem og ender i en sanddyne. Tisserand skygger dem og har med seg kniven han får lagt i hendene, men ender slukøret tilbake. Ikke det en gang greide han, det hadde han ikke hjerte til. Tisserand forlater Jeg , tar bilen og returnerer til Paris, og blir drept i bilulykke.

Etter dette går det også nedover med Jeg. Han har mareritt etter hendelsen og er forbanna på at T ikke greide å ta livet av mannen, mest det ja. Oppsøker psykiater, får diagnose depresjon, sier det til sjefen, og vet at han heretter vil bli sett på som ustabil. Depresjon skal man ikke spøke med. Skam og fortielse. 

Han blir innlagt på psykiatrisk frivillig, selv om han takket nei første gang, fordi han var "redd for gærninger". Ironisk nok.

Dette er en medrivende og godt skrevet roman, i samme stil som i senere romaner. Skarp, satirisk, samfunnskritisk, sivilisasjonskritisk- Houellebecq er kjent for sin politisk ukorrekte stil når han refser samfunnet og sivilisasjonen. Han har lite tro på mennesket, hovedpersonene forakter seg selv og alle andre. I denne boka er det driftene som er tema, begjæret, det dyriske mellom mann og kvinne som starter i 13-årsalderen. Drifter er også sentralt i de andre bøkene, men her har det en mer sentral plass, synes jeg, som tema.  Han filosoferer også om forskjellene den seksuelle frigjøringen skaper, akkurat som den økonomiske liberaliseringen gjør.

Dette fikk meg til å tenke på et intervju med Pascal Engman som jeg leste i Aftenposten i dag, der han snakker om Incels. Pascal har dybdykket i dette fenomenet og skrevet en krim som nå er ute; Rottekongen. Jeg har fulgt med saker om Incels en god stund, og det bekymrer meg at vi får en stadig økende gruppe unge menn som havner utafor samfunnet, som ikke får tak i damer fordi de ikke er attraktive nok, de blir hatere på nettet, i diverse forum. De blir menn som hater kvinner.

Houellebecq er kjent for å være forut for sin tid i sine romaner. I Utvidelse av kampsonen har han også catchet dette fenomenet.

Man kan la seg provosere av mye av det han skriver, men tankevekkende er det i alle fall. 

Andre bøker i 1001-sirkelen finne du i bloggen til Elida her og her (måendsinnlegget)

God artikkel om bok og forfatter her i Dagbladet , av Fredrik Wandrup

Andre bloggere:

Tine, Kasiopeiia

Andre bøker jeg har lest og blogget om av forfatteren:

Serotonin

Lanzarote

Underkastelse

Michel Houellebcq: Utvidelse av kampsonen, 144 sider

Cappelen Damm 2015 (min utgave) original 1994

Lånt på Bookbites, ebok