torsdag 28. april 2022

Eufori av Elin Cullhed. En litterær fantasi , en roman om Sylvia Plath

 For ca 40 år siden leste jeg Glassklokken av Sylvia Plath. Den gjorde sterkt inntrykk på meg den gangen. Nå har Sylvia Plath fått en renessanse. Jeg vet at hun etter sin død har appellert til stadig nye lesere, men akkurat nå kommer det nye bøker. Blant annet en diktsamling på Tiden forlag ( Jeg er loddrett)  og Eufori av svenske Elin Cullhed. Jeg har også lånt noen diktsamlinger av henne på biblioteket som jeg holder på å lese. Tre kvinner, lest jeg i høst, de er av eldre dato. Eufori er en roman, en litterær fantasi og ingen biografi. Om det er helt vellykket, er jeg usikker på. Hvordan kan man lese denne boka og ikke tenke at det er Sylvia Plath dette dreier seg om?


Romanen handler om Sylvia Plath, hennes liv det siste året før hun døde. Hun er gravid med Nicolas, og har datteren Frieda på ett år med ektemann poeten Ted Hughes. De har flyttet ut på landsbygda i Devonshire. Sylvia elsker hagen, huset og ideen om familieidyll på landet. Hun elsker å være mor, hun elsker å skrive og hun elsker Ted. Hun har et besværlig forhold til sin harde, kalde mor som bor i Boston. Faren døde da hun var åtte år. Sylvia er amerikaner og flyttet til England av grunner jeg ikke helt fikk med meg, men jeg tror det er fordi Ted var engelsk. Boka skildrer livet i huset, i hagen, i ekteskapet, i forfatterskapet, moderskapet, noen få reiser, noen besøk og på slutten Sylvia som prøver å leie leilighet i London etter bruddet. 

Det er for det meste Sylvias indre liv vi leser om, hennes tanker og følelser i forhold til Ted, barna, de andre menneskemøtene, skrivingen, hagen etc. Det er Sylvias synsvinkel vi ser gjennom. Til tider er det ganske anmasende, til tider vondt og smertefullt, ja, jeg ventet lenge på euforien, jeg synes for det meste det er mørkt, depressivt og fortvilt. Jeg synker ned i hennes mørke, hennes fortvilelse, må passe meg for ikke å bli værende der. Jeg kommer meg opp med å veksle mellom lydbok og papirbok og å ta pauser. Ikke lese for mye på en gang. Det som også gjør det spesielt, er at jeg som leser vet at den reelle Sylvia Plath tok sitt eget liv 30 år gammel og det farger min lesing av boka, jeg vet at det vil skje. Det skrives også innimellom at hun tenker mye på å dø, døden ligger som en skygge over hele romanen, selv om de få lyspunktene dukker opp. Litt eufori, mest mot det maniske, masete, hysterisk hypomane, storhetstankene om å bli en verdensberømt forfatter, den beste.  Det er dette som gjør det noe problematisk for meg, å lese denne boka som en litterær fantasi, når man vet at Sylvia og Ted og barna eksisterte og at Sylvia tok sitt liv, og at mye i boka antagelig er hentet ut fra biografisk materiale. Likevel kan vi ikke vite hvordan Sylvia tenkte og følte og hvordan hun oppførte seg mot Ted, annet enn det andre kunne observere og det hun slev har skrevet ned. Men hva har forfatteren brukt av dette og hva dikter hun opp, si det vet vi ikke. Et annet ankepunkt som slo meg er terapispråket, eller selvutviklingsspråket hvis jeg skal kalle det det, som ble brukt i boka, neppe var slik Sylvia tenkte i 1960-63. Mye av språket, måten hun tenker på, er slik det tenkes og brukes i dag, og det stusset jeg på. Det samme om det som sies/tenkes om kjønnsroller. 

At Sylvia slet med sin rolle som kunstner, forfatter, mor, hustru sammenlignet med menn og fedre, les Ted, er det ingen tvil om. Kvinner hadde det ikke enkelt slik rundt 1960, det var ikke bare bare å realisere seg selv, det vet vi mye om. Når skulle hun få tid til å skrive, hun som først og fremst måtte ta seg av barna? Det var forventet, og det har vel kvinner erfart i flere tiår etter dette. Han kunne stikke av, dra på fisketur, si at han måtte skrive, han tok den tiden. Han var viktigere. Noen utbrudd som Sylvia har i boka er nok også ganske preget av vår tids måte å tenke på når det gjelder feminisme, og kanskje er det en sterkere trang hos Cullhed som svensk forfatter å markere dette enn hos andre? Bare en tanke som slo meg. Men uansett, så er denne delen absolutt allmenngyldig nok, dette med å problematisere kunstnerrollen, morsrollen og likestillingsperspektivet (eller mangel på sådan) . Som vi vet hadde ikke kvinnefrigjøringen kommet så langt i 1960, selv om det var på gang, og noe tematikk fortsatt er aktuell. 

At Sylvia Plath slet psykisk med alvorlige depresjoner vet vi og det gjennomsyrer boka. Det synes jeg forfatteren får godt frem med en god innlevelse og forståelse. Ikke akkurat flatterende, det vises i alle fasetter. Det er mange følelser her, også slikt man kan kan kjenne igjen uten å slite slik som Sylvia gjorde, som sterk sjalusi, kjærlighet, fortvilelse og sinne. Sjalusien tok stor plass i Sylvia og i boka, den åt henne opp, og det viste seg at hun hadde grunn til det også, men om det var det som drev dem fra hverandre til slutt, er ikke så godt å si. Kranglene i starten av romanen var slitsomme å lese om, jeg liker ikke å lese om krangler i detalj. Det var også mye om barnestell i starten som ble litt kjedelig og monotont. Men det var andre ting/scener som var veldig bra, som fødselen av Nicolas blant annet. 

Elin Cullhed skriver veldig bra og jeg nøt for det meste språket. Alt i alt en roman jeg synes det er verdt å lese, selv om jeg nå ser at flere anmeldere ikke helt forstår hva denne boka skal tilføre historien om Sylvia Plath. Det kan ikke jeg svare på. Jeg har lest boka som fiksjon, slik forfatteren har bedt om, selv om det ble litt forvirrende. Skal jeg bli mer kjent med Sylvia Plath, tror jeg at jeg finner det i diktene hennes og selvsagt Glassklokken , men siden jeg har lest den, så trenger jeg ikke det. Jeg kan også lese fakta på wikipedia og eventuelle biografier, brev, dagbøker som. er publisert og annet hun har skrevet. Eufori er ingen biografi, og skal ikke leses biografisk, presiserer forfatteren. Betyr det at dette heller ikke er en biografisk roman? Kanskje gjør førsteperson synsvinkelen det umulig?

Om Sylvia Plath på wikipedia



Verandalesing for noen dager siden, da det var det sol. 


Andre bloggere:
Anmeldelser: NRK,  VG, Dagbladet, Aftenbladet 


Elin Cullhed: Eufori, 329 s
Gyldendal 2022
Leseeksemplar fått av forlaget

19 kommentarer:

  1. Veldig bra Anita - da fikk jeg frisket opp dette; lenge siden studietiden nå.... (Romanen The Bell Jar blant annet var på pensum-listen) - det er ganske mange som har vært opptatt av Plath's både liv og diktning. Mulig denne romanen var en av de bedre rundt dette - selv om den ikke så ut til å være så helt biografisk...

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Randi:)
      Nei, hva som er biografisk her , annet enn navn og relasjoner og et turbulent samliv er ikke så godt å si. Å gå inn i hodet på en avdød person er ikke en helt enkel sak.
      -
      Jeg ble opptatt av barna hennes under lesingen, hvordan det gikk med dem.
      Har nå lest meg opp på dem. De er jo på min alder. Født 1960 og 1962. Dvs Nicholas lever ikke lenger. Tragisk å lese. Også han slet med depresjon og tok sitt liv (2009). Frieda er maler og poet og bor i London. Vakker kvinne.
      Assya, som Ted innledet forhold med mens han levde sammen med Sylvia, tok også sitt eget liv, samt deres felles barn på fire år. Hun var også stemor til Frida og Nicholas. Hva de barna må ha opplevd...Ted også. Men dette vet du sikkert.
      Dette ble litt dyster lesing før sengetid, så jeg sier godnatt med en krim:)

      Slett
    2. Ja, mange interessante skjebner her.

      Slett
    3. Absolutt. Triste greier.Leste en artikkel der det kom fram at Sylvia antagelig visste at Assia var gravid, like før hun tok livet av seg. Det var en venninne av Sylvia som fortalte det i en artikkel i Guardian. T det kan ha påvirket henne, sårbar og ustabil som hun var. Assia aborterte, men fikk barn med Ted igjen i 1965. Assia ble også veldig deprimert, hun følte at alle mente hun var skyld i Sylvias død. Ted brydde seg heller ikke noe særlig om den nye datteren, men forgudet Sylvia og hans barn; Frieda og Nicholas. Så det ble visst slutt mellom dem, men Assia og datteren fikk komme tilbake og bo på gården da jenta var to år. Sylvias venninne fortalte at barnet så veldig trist ut, tydelig preget av sin mors deprimerte tilstand. De fikk heller ikke mer oppmerksomhet fra Ted selv om de bodde der, og to år etter tok mor Assia med seg den lille jenta inn i døden med sovepiller og gass. Forferdelig..

      Slett
  2. Takk for utfyllende og fin omtale, kjenner jeg ser ekstra frem til å lese denne nå selv om kanskje ikke alt var like interessant å lese om(for deg mener jeg). Et spesielt konsept forfatteren har valgt seg, en slags biografi som egentlig ikke er det likevel,hvorfor liksom? Var også kjekt å lese kommentarene dine her til Randi. Plaths historie er mørk og trist. Jeg ser frem til å lese flere dikt av henne, jeg har den som heter Tre kvinner, og har funnet noen på nasjonalbiblioteket, skal se om jeg får lest litt i mai, men har planer om å ta fatt på Sarraute-prosjektet mitt igjen, nå som ting er litt roligere igjen her og jeg kan ha mer normale hverdager. Ser frem til det.
    Ha en fin fredag, Anita :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fine ord Beathe. Har lest en del litterære fantasier, særlig Sara Stridsberg er god på det, men det er lettere å forholde seg til Drømmefakultetet feks, eller Mine menn av Victoria Kielland (om Belle Gunnes) enn mytebefengte Sylvia Plath, som jeg har et nærere forhold til på en måte. Særlig Sara Stridsberg greier dette på en god måte, men som sagt er jeg i tvil om hvor godt Elin Cullhed har lykkes. Jeg er nok ikke helt der at jeg syns dette er vellykket, selv om boka i seg selv har noen kvaliteter.
      - Jeg leste ferdig " Jeg er loddrett" i ettermiddag. Mange sterke dikt der, spesielt å lese etter Eufori. Var usikker på om jeg skulle lese diktene før eller etter romanen. Vet ikke om det hadde gjort noen forskjell, eller hvilken. Det som gjorde en forskjell var å lese etterordet av Janne S Drangsholt og lese diktene enda en gang. Ser også i de andre to diktsamlingene jeg har her, at det er en del av de samme diktene som er publisert. Spent på å sammenligne gjendiktningene. Satser på å lese Birøkterens datter i morgen.
      Fin kveld til deg også Beathe:)

      Slett
    2. Sannelig er du en belest dame Anita......(skal se nærmere på den Birøkterens datter)

      Slett
    3. Takk, ja det er du også Randi:) Den er gjendiktet av Henning Kramer Dahl, og er fra 1986. Lånte den og Lady Lazarus på biblioteket.

      Slett
  3. Nydelige refleksjoner rundt boken Anita, jeg er enig med deg, det er trist lesning, og denne koblingen opp mot virkeligheten er en utfordring.
    Takk for lenke, jeg har fremdeles Jeg er loddrett liggende her, får meg ikke til å skrive om den, men jeg gir ikke opp.

    SvarSlett
    Svar
    1. Der ble jeg visst anonym, prøver sånn jeg og håper det blir rett. Uansett bra at Blogspot har gjort noe med kommentarfeltet :)

      Slett
    2. Gode kommentarer Beathe og Tine - Sylvia Plath, liv og levnet, skaper alltid engasjement.

      Slett
    3. Takk fro det Tine:) Skjønner at du synes det ikke er så lett å skrive om diktsamlingen.
      Jeg leste den i ettermiddag. Mye å skrive om, men man trenger ikke skrive om alt heller. Likte etterordet godt, og mange av diktene, men ikke alle , like godt. Fint å se utviklingen i forfatterskapet, de forskjellige fasene. Mer om det siden.. Håper du får skrevet noen ord om dine inntrykk, det trenger jo ikke være noe avansert.
      Angående Blogspot og kommentarfeltet: Jeg synes det var uvant i starten, men nå er det greit. Håper det funker bra og at kommentarer ikke forsvinner.

      Slett
  4. Jeg er usikker på om jeg forstår hensikten med Euferi, men forstår fascinasjonen for Plath. Eufori har jeg tenkt mye på. Har gledet meg til å lese den siden den kom ut i Sverige. Men så leste jeg Glassklokken på nytt, noen dikt og artikler - og så ble jeg lei Plath. Hennes skrivestemme ble nærmest sutrende. Så jeg måtte ta en pause. Hun har fulgt meg gjennom livet og jeg blir nok ikke "kvitt henne".
    Plath har blitt et symbol på unge, kreative og ustabile kvinneskjebner (med vekt på skjebner). Vi blir så fokusert på hennes depresjonsskildringer at vi glemmer at hun skrev godt.
    Dette ble en lang omvei for å skrive: Bra omtale, Anita :)
    Også: Om du ikke har lest noe av/om Anne Sexton er det en anbefaling

    SvarSlett
    Svar
    1. Interessante tanker Augusta - skulle gjerne ha "lest" den boken der, men den finnes ikke i lydbok.

      Slett
    2. Omveier er bare fint det Augusta.:)
      Ja, det er et spørsmål man godt kan stille seg (ang Eufori). En av anmelderne mente at det beste med boka var at den kunne anspore til videre lesing av Sylvia Plaths tekster. Er ikke helt uenig med han der..selv om boka i seg seg har noen kvaliteter som kunsterroman . Hvis du synes Glassklokken var sutrete, vil du sikkert synes Eufori også er det. Lenge siden jeg leste Glassklokken , og et ungt sinn , som meg den gangen, leste den nok helt annerledes enn jeg ville lest den i dag. Derfor vil jeg ikke lese den på nytt.
      Det du sier om fokus på hennes depresjoner, er en av grunnen til at Tiden gir ut en ny gjendiktning av et utvalg av diktene hennes. at de ønsker at folk skal forstå at hun var så mye mer, en dyktig og språklig begavet poet. Det står en del om det i etterordet til "Jeg er loddrett" samt forordet av Hege Woxen. Både Ted Hughes og datteren Frieda var også opptatt av det samme. (ifølge etterordet).
      Anne Sexton har jeg ikke lest, men hun er nevnt i etterordet der begrepet bekjennelsespoesi blir nevnt, en måte å forene det personlige og det politiske, noe både hun og Plath var eksponenter for. Aberet var at dette ofte kom i veien for forståelsen av det samfunnskritiske i diktene deres, særlig Plath fikk merke det.
      Jaja, ble langt dette også.
      Jeg ble opptatt av å google hvordan det har gått med barna deres og Ted Hughes etter å ha lest Eufori. Interessant i et generasjonsperspektiv. Noe som opptar meg.

      Slett
    3. Og takk for fine ord Augusta:)

      Slett
    4. Forstår at du er fascinert av barna. Traumer har det jo med å følge familien. Det kan ikke ha vært lett å vokse opp med Sylvia/Assia.
      Det er så bra at Tiden utgir bøkene med hensikt å fokusere på Plaths dikt. Må lese mer om det prosjektet. Min utgave av Birøkterens datter er fillete og full av notater. Håper du også vil ha glede av å lese den.
      Sexton og Plath var venner og de har mange fellestrekk, Sexton er litt mindre sentimental, mer intens. Adrienne Rich var også i samme miljøet i Boston. Verdt å lese. Jeg har forsøkt å lese Hughes, men har ikke klart å komme forbi Plaths versjon av ham. Dessverre.
      Du gjør et klokt valg ved å ikke lese Glassklokken på nytt. Jeg burde ha holdt meg til minnene.
      Ønsker deg en fin lørdag, Anita

      Randi: Håper Eufori kommer som lydbok. Du kan jo lytte på Plathdikt i mellomtiden :)

      Slett
    5. Noterer meg Anne Sexton til senere. Når jeg er ferdig med Birøkterens datter og Lady Lazarus er jeg ferdig med Plath for denne gang. Bekjennelsespoesi også. Da er det tid for å for å finne en bok til diktsirkel i mai. En fra hylla, spørs om det blir en romantiker, Shakespeare eller Geir Uthaugs Obelisk . Får se hva jeg har liggende med støv på.
      Birøkterens datter har mange av de samme diktene som i "Jeg er loddrett". Men det interessante blir å se hvor forskjellige eller like gjendiktiningene er. Men Birøkteren har med Daddy, ser jeg. Det diktet har en huskbar (? ) plass fra Eufori. Dvs jeg bet meg godt merke i det.
      Skjønner godt at det ble vanskelig å lese Ted Hughes. Tror jeg ville slitt selv, har ikke prøvd. Det er vanskelig å ikke tenke på hennes liv og død, når man har med både hennes dikt og hennes nære relasjoners skapelsesverk å gjøre.
      Takk og fin lørdag til deg også Augusta. :) Skal ta en titt på bloggen din senere i dag. Må på butikken en tur først.:)

      Slett
    6. Augusta: Nå får jeg ikke til å kommentere på bloggen din. Vet ikke om det er deg eller om det er meg? Bokstavene forsvinner..

      Slett