Hver torsdag klokken nitten av Nicolai Houm

 Jeg leste Jane Ashleys gradvise forsvinning for noen år siden, da den ble kortlistet til Bokbloggerprisen 2016. Houm har gitt ut mange bøker for barn, unge og voksne, Han har også vært plaget av skrivesperre i flere år. Etter å ha gått i både hypnoterapi og kognitiv terapi løsnet det for forfatteren, og det siste resultatet er hans nyeste roman; Hver torsdag klokken nitten. Det er en roman preget av overskudd, så at det har løsnet skikkelig er det ingen tvil om. Jeg humret i alle fall mye gjennom denne originale boka. 

Forlaget om boka: 

Hver torsdag klokken nitten samles ti mennesker på et kurs i kreativ skriving i Drammen. Kurslederen er den fallerte forfatteren Nicolai Houm. Noen av deltakerne tenker at han gjør sitt beste, andre vil til bunns i hva som egentlig feiler ham. De ti er fra alle deler av byen, og med høyst ulik bakgrunn, likevel kommer de uvanlig nær hverandre i løpet av høsten. Gjennom fortellingene de skriver, får de et dypt innblikk i hverandres liv: i Satinders store sorg og Margrethes skjulte fortid, i Arvids kjærlighetsevner og Lukas gangstervirksomhet, i Randis hevnplaner og Camilla H. sine intriger i lokalpolitikken.
Viktigst blir likevel historien de sammen skaper, en historie om kjærlighet, vennskap, svik og død.
HVER TORSDAG KLOKKEN NITTEN er en roman om hva det å skrive kan gjøre med mennesker, om hvordan livet og kunsten ikke så lett lar seg skille. Men først og fremst er det en roman du vil le av, gråte med, og ønske å forbli i.
Viktigst blir likevel historien de sammen skaper, en historie om kjærlighet, vennskap, svik og død.

Det første man legger merker til, er at kursleder har samme navn som forfatteren selv. Betyr det at boka er selvbiografisk? Tja, njet, hva vet vi? Jo, vi vet at forfatteren har hatt skrivesperre, noe han selv har uttalt i intervjuer. Utover det, vet i alle fall jeg intet om ham, og ikke bryr det meg så mye heller. Jeg skjønner jo som leser at her er det mye oppdiktet skrøneri, og at å spekulere i hva som er oppdiktet og hva som er reelt, ikke er noen nyttig øvelse. Ikke så interessant heller, for å være ærlig. Om han har vært skrivekurslærer, so what. Så fjern som romanens kursleder, tviler jeg uansett på at han kan ha vært. 

Som vi skjønner, så dreier denne boka seg om en håpefull gjeng som har meldt seg på skrivekurs med forfatter Nicolai Houm i Drammen, hver torsdag klokken nitten. De møtes i et trist klasserom på en barneskole med alt for små pulter og stoler. Det er en broket forsamling vi blir kjent med. Satinder skriver en slags westernroman, Margrethe har en skjult fortid, Arvid ønsket å gå på et kurs om spiselige planter, men det var fullt, så da tok han skrivekurset i stedet. Han skriver on jernbanen, og viser oss en ganske kjedelig tekst. Kanskje blir den bedre etter tilbakemeldingen fra Nicolai? Camilla H skriver om intriger i lokalpolitikken, og den ble vi veldig nysgjerrig på. Hva skjer videre? Har hun opplevd dette selv? Det virker som det er noe #metoo-greier her også. Camilla S skriver om noe annet, Lukas om gangstervirksomhet og Randi skriver en krim med Harry Hole. Ganske dårlig en, men litt artig lell. SaBrura skriver fra bygda. De er alle forskjellige personligheter, som vi blir kjent med gjennom tekstene deres, samt samtalene imellom. Deres tanker og observasjoner gir også liv til romanen. Hva er det med denne kurslæreren? De merker ganske fort at det feiler han noe, men hva? Han kan komme ustelt og oppføre seg ufokusert, ja, mer til skal vi bli vitne til etterhvert. Men her skal intet røpes. Jeg sier bare les, dette er en fornøyelig roman. 

Jeg har selv gått noen skrivekurs opp gjennom årene, og de siste årene også noen digitale skrivekurs av lengre varighet. Det gjorde det jo ekstra morsomt, det er jo ting å kjenne igjen her. Man blir jo kjent med folk i en helt annerledes setting enn ellers, man utleverer seg gjennom tekster man skriver og det man tar opp underveis i kurset og utenom i pauser.  Jeg humret av flere scener i boka . 

" Det konstruktive innspillet vi oftest gir Randi Helgerud under plenumsgjennomgangen, er å fatte seg i korthet. Det er ikke en generell regel. Det er ikke en norm. Det finnes gode tekster som er utbroderende , dvelende, assosiative. Men det kan bli for mye av det gode. Så vi foreslår strykninger. Etter noen runder skjønner vi at vi må gi oss, selv om vi brenner inne med ytterligere strykningsforslag. Vi innser at den samlede effekten av strykningsforslagene , hvis Randi tok dem tilfølge, kan bli at det ikke er noen tekst igjen." 

Legg merke til at romanen skrives i vi-form. Det er ikke et så vanlig grep, men det funker veldig bra i denne boka. De er jo en gruppe, og slik opplever de Nicolai, blant annet:

"Nå som vi har sett Nicolai animert, er det en nedtur å gå tilbake til den vanlige anspente versjonen av ham. Noen mennesker burde hatt promille hele tiden, har Sabrura sagt. Han ser for seg et infusjonsstativ med Baileys i drypposen."  

" "Han skal liksom være så flink,"sier Randi i pausen da vi står ute i den midtre skolegården. Hun tenner en røyk. Dype furer oppstår rundt leppene hennes idet hun inhalerer. "Jeg sitter og glipper med øynene. Det er som å være tilbake på ungdomsskolen." "

" "Det er sikkert derfor han har krise- og skrivesperre," sier Randi og blåser røyken ut i vinden. "Fordi alt skal være så ordentlig".

" Han var ikke så ordentlig forrige gang," sier Arvid.

" Ordentlig full", sier Sabrura.

"Vi vet ikke det," sier Magrethe.

Vi vet det.   "

Humor og alvor i skjønn forening. Det blir mer dramatikk utover boka, og den kan også være litt trist innimellom.  Særlig på slutten. Men mest er den ganske så fornøyelig.

Anbefales varmt, og du må ikke ha gått på skrivekurs for å ha glede ev denne romanen, men kanskje du blir fristet til å gå på et ? Med en mer stødig kursleder enn Nicolai, da, forhåpentligvis.

Mitt innlegg om Jane Ashleys gradvise forsvinning , her.

Intervju med Houm i Dagbladet Bok om hypnoterapi og skrivesperre og den siste romanen 

Nicolai Houm: Hver torsdag klokken nitten, 272 s 

Tiden norsk forlag 2024

Leseeksemplar fra forlaget