torsdag 16. mai 2024

Det lille vi vet om mamma av Anne Kyong-Sook Øfsti. En utsøkt liten roman som berørte meg sterkt.

 Anne Kyong-Sook Øfsti har skrevet en nydelig roman om en oppvekst i Korea. Øfsti vant den nyopprettete Indiebokprisen 2023. kategori skjønnlitteratur for voksne, for denne boka. Det skjønner jeg godt, etter å ha lest den lille romanen, som inneholder så mye. Boka er også lekkert designet i et format som er godt å lese.



Om boka: 
Romanen Det lille vi vet om mamma handler om relasjonen mellom en mor og datter - om det å vokse opp hos en mor som bærer på store hemmeligheter og skam. Historien er både vakker og brutal, både trist og veldig morsom. Fortellerstemmen er datterens fra hun er førskolebarn og til hun er en voksen kvinne. Handlingen foregår i Sør-Korea.

Historien rommer Min- Ja Kim fra hun var et lite barn som snart skal begynne på skolen til hun blir en ung voksen dame. Hennes mor bærer på vonde hemmeligheter. Skam er et dypt tema hos henne. Den lille jenta Min- Ja vokser opp med en uforutsigbar mamma, som drikker mye, og forsvinner fra henne, om ikke fysisk, så mentalt og emosjonelt. En mamma som er lite tilstedeværende for henne, men som også skifter voldsomt mellom nærhet og avvisning. De to lever i kummerlige kår, noe jenta merker når hun begynner på skolen. Hun får en god venninne fra en mer bedrestilt familie, og reflekterer over forskjellene. Som liten er hun prisgitt sin egen mor, men etter som hun blir eldre begynner hun å stille stadig flere spørsmål. Hvem er faren min? Hvorfor drikker mamma? 

En mann de kaller Pengemannen kommer stadig på besøk. Han tar med seg Min-Ja på en begravelse. Det dukker opp en tante. Det er dunkelt for henne hvem de egentlig er, men dette nøstes opp i løpet av romanen på en var og gradvis måte. 

Jeg ble sterkt berørt av å lese denne lille romanen. Jeg synes den sier så mye, på ganske få ord. Språket er vakkert, effektivt, nært og sanselig. Det er en nytelse å lese, så jeg valgte å lese boka ganske sakte. Boka er også lett å lese, språklig sett, men innholdet kan tidvis være brutalt og hjerteskjærende. Tenker da spesielt på hva den lille jenta må gå gjennom av mors omsorgssvikt og måte å oppføre seg på.  Et lite barn er så prisgitt den eneste forsørgeren hun har, henne som skulle gitt henne kjærlighet , stabilitet og trygghet. Mora er sikkert glad i henne, men hun har så vanskelig for å vise det i praksis, fordi hun selv sliter og bærer på så mye vondt. Barnet suger jo den kjærligheten de får, uansett hvordan resten av omsorgen er. Men sin mor vil hun aldri bli ordentlig kjent med, noe hun forsøker å finne ut av ved dødsleiet hennes ved å minnes tilbake. Mora er også sterkt preget av det vi i Vesten vil kalle overtro. Jenta vokser opp med å bli fortalt at forfedrene alltid følger medpå hvordan de lever, og at de må ofre til dem og behage dem så de ikke blir straffet. Det er en annen kultur enn vi er vant med, men den kan være gjenkjennbar hvis man har vokst opp i sterkt kristne miljøer også her til lands, eller for et par-tre generasjoner tilbake, der straff fra Gud og det å ende i helvete som den store trusselen var mer vanlig. 

Vi får etterhvert en anelse av forhistorien på slutten, samt frempek i prologen. Uten å røpe for mye, kan jeg si at det som skjedde i Korea og andre asiatiske land (som jeg har lest om), under 2.verdenskrig da mange  amerikanske soldater tjenestegjorde der, førte til mange kjærlighetsrelasjoner som det ikke var så enkelt å leve med etter krigen. Barn og kvinner ingen ville vite av. Prologen i romanen sier noe om dette, så det er ikke direkte spoiling av meg å si det, håper jeg. Uansett tror jeg man glemmer det helt til boka er ferdig lest. For meg ga det meg mer lyst til å lese mer om krigen i Asia, og konsekvensene, som jeg vet ganske lite om. Jeg fikk også noen assosiasjoner til den sterke musicalen Miss Saigon, som jeg så på Folketeatret i Oslo i høst. Selv om det ikke er det boka handler om per se, for å presisere det. Men det er noe i bakteppet her som førte tankene dit. 

Konklusjon: Det lille vi vet om mamma er en nydelig roman, som jeg anbefaler på det varmeste.


Anne K-S Øfsti ( f.1962) har tidligere gitt ut to bøker: Fagboken Parterapi på Universitetsforlaget og Si at vi har hele dagen på Gyldendal. Sistnevnte ble blant annet nominert til Bokbloggerprisen 2014. 

Fra Indiebokprisutdelingen her (blogginnlegg) 


Anne Kyong-Sook Øfsti: Det lille vi vet om mamma, 160  s 
Pansori forlag 2023
Leseksemplar fått av forfatteren


4 kommentarer:

  1. Ikke lest innlegget ennå siden jeg skal lese boken selv om ikke så lenge. Leste den forrige romanen hennes og den likte jeg veldig godt så jeg ser frem til denne.
    Egentlig bare innom for å ønske deg en fin uke, Anita :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Gled deg Beathe:) Takk, fin uke til deg også:) Nå er det varmt her i Trondheim, type Spania i juni...

      Slett
    2. Takk :-) Her er det også veldig varmt. Merker at jeg ikke er så glad i denne varmen så jeg holder meg helst i skyggen eller innendørs :-D

      Ser du leser Stolpesnø, den leste jeg for mange år siden og husker jeg likte den godt. Har ikke lest flere av krimbøkene men har den nyeste så den skal bli lest i løpet av sommeren, så får jeg eventuelt lese meg opp etter hvert.

      Slett
    3. Ikke jeg heller.. ikke steikvarmt. I morra drar jeg på stranda tenker jeg..

      Ja, serien er god:)

      Slett