Liksteinen av Marit Reiersgård

Marit Reiersgård er ute med sin femte bok om etterforskerparet Bitte Røed og Verner Jacobsen. Jeg har faktisk lest kun de to siste, som jeg dessuten likte veldig godt. Bra er det da at jeg har de tre forrige tilgode, selv om jeg må lese meg bakover. Det går vel det og, når Liksteinen og det de døde vet var såpass gode.

I Liksteinen foregår handlingen delvis i Drammen og delvis i Flå i Hallingdal. En eldre dame i en blokk i Drammen melder fra til politiet om vond og mistenkelig lukt hos en nabo i oppgangen. Hun frykter det værste, at det ligger noen der, sånne som man leser om i avisen som ingen har besøkt på flere uker. De som dør i ensomhet. Politiet tar seg en tur og kjenner umiddelbart en lukt de vet hva er. De dirker seg inn siden ingen åpner.

Det de finner er de åpenbart ikke helt forberedt på. En rosemalt gammel kiste står på golvet og av den lekker det både en grusom stank og annet jeg ikke vil tenke på. 

Det viser seg at det  sannsynligvis er en mannen som bor der; Gunder Rotefoss, men de må selvsagt få dette stadfestet og liket obdusert. Verner og Heiki har saken.

Bitte Røed har fått en invitasjon fra en gammel venninne fra oppveksten som har flyttet til Flå i Hallingdal. Siri Sørsdal har hatt et turbulent liv med mye rus og menn, og veien deres skiltes i ungdomstiden. Siri er hemmelighetsfull i telefonen, men sier hun skal fortelle mer når de treffes. Hun sier hun har truffet en mann, og at det nå er alvor. Bitte stusser på at hun tar kontakt etter så mange år, og tar heller ikke det med ny mann så alvorlig. Hun bestemmer seg likevel for å reise og besøke henne. Bitte føler at hun sviktet Siri da hun hadde det som verst i ungdommen, og hun vil gjerne rette det opp igjen. Hun har også behov for å komme seg bort fra tankene om forholdet til Verner, eller det som kunne ha blitt. Verner valgte å bli hos kona Ingrid da det viste seg at hun var gravid. 

Bitte kjører til Flå på vinterføre og tar inn på Bjørnehotellet for en helg. Da hun drar til Siri, oppdager hun en melding fra henne der hun ber henne komme en annen helg i stedet.. Bitte synes dette er merkelig, og blir bekymret for henne. Siri er ikke å treffe i huset der hun bor, og Bitte begynner å forhøre seg om hvem som kan vite noe. Siri har visst både en bror og bestemor som bor i bygda, og Bitte oppsøker dem begge. Jonny er veterinær og ber henne inn. Han er ikke bekymret, og sier Siri bruker å stikke vekk innimellom. Alva sier det samme. 

I Drammen går etterforskningen på mannen i kista sin gang. Det viser seg at han tilhørte et jaktlag som jaktet en del i Hallingdal. Da de skal finne ut av resten av jaktlaget, viser det seg at den ene som het Einar, tok livet av seg for ikke så lenge siden. Han ble funnet på noe de lokale kaller Liksteinen i fjellet i bygda. Det er knyttet en del myter til denne steinen, og omstendighetene rundt selvdrapet var litt merkelige. De finner ut at Einar var en spesiell type og slet med med store psykiske problemer etter at noe skjedde på jakt. Han var også svært opptatt av okkultisme og overnaturlige/alternative ting. Noe han hadde har til felles med både Alva og Siri, da de tildels livnærer seg på blant annet astrologi og spådom. 

Etterhvert knyttes drapet på Gunder til jaktlaget og Hallingdal, samt noen utenlandske arbeidere som muligens driver med lyssky aktiviteter. Det er mye å finne ut av , men ikke så lett å finne svar. Bitte blir også koblet på etterforskningen etter frihelga si, og hun får igjen jobbe med Verner, som ikke bare er lett. 

Været drar seg til og de sporene de har, fører inn i fjellet, der det ikke er tilrådelig å dra akkurat nå.

Håper dere henger med selv om dette ble litt langt om handling og relasjoner, men her måtte det til, synes jeg. Når det gjelder hva jeg mener, som de fleste tross alt er opptatt av, så er konklusjonen at jeg likte boka veldig godt. Jeg storkoste meg med den. Marit Reiersgård har en lett og god penn og hun skriver med et driv og tempo som drar meg videre og holder meg våken. Det er passe mange karakterer å holde styr på. De er levende beskrevet, noe også miljøet er. Jeg kjenner godt uværet og det skumle i de hallingdalske skoger og fjell mens jeg leser. Jeg har selv bodd og jobbet et år i Ål i Hallingdal i min ungdom, og vet godt hvordan vinteren der kan være. Ikke noe problem å kjøre seg fast eller av veien i snøstorm for eksempel. Når denne gjengen her begynner å få det travelt mot slutten, kan alt skje. Jeg synes også tematikken var spennende, og det tok sin tid før trådene ble samlet og motiv og gjerningsperson ble avslørt. Dette var så godt gjort at jeg hadde ingen aning, kun vage umotiverte mistanker, helt til like før oppklaringen. Jeg vet at Reiersgård har sagt at hun er en intuitiv forfatter, mer enn en plottmaker, men her henger det i alle fall meget godt i hop. Slutten derimot, uten at jeg skal si mer om den, ga meg en del å tenke på. Hva vil forfatteren med dette, tenkte jeg. Jeg må nok spørre henne. 

Alt i alt, meget bra. Anbefales varmt og skummelt ! Ska du ta med en bok på hytta i påska, er dette et godt valg.

Terningkast 5. 

Andre innlegg om Reiersgård sine bøker her:

Det de døde  vet  #4

Sommeren før dagen i mars (ikke-krim)

Marit Reiersgård (f. 1965) har skrevet bøker i forskjellige sjangere. Hun er bosatt i Lier, og jobber utenom forfatterskapet, også som webinarmentor på Forfatterskolen. Det skal opplyses at jeg kjenner Marit litt derfra. Jeg prøver uansett å gi boka en så nøytral anmeldelse som mulig.  

Boka på  besøk hos familie i Lofoten

Boka på Bodø flyplass mens vi venter på flyet hjem til Trondheim. Hvem er den mystiske mannen med ryggen til, mon tro? Utenlandsk språk høres. Er det Sergej på flukt? 

Marit Reiersgård: Liksteinen, 364 s

Gyldendal 2023

Leseeksemplar fått av forfatter/forlag