Den glemte hagen av Kate Morton. Den sto til forventingene.

Romantisk, rørende, hjerteskjærende, velskrevet, nydelig, trist, gripende, interessant, spennende. Hva mer kan jeg si om denne boka? Lang, - den hopper mellom tidsepoker- 1913, 1975, 2005- den hopper mellom steder- Australia, Cornwall, London, England. Dette er en varm generasjonsroman om identitet, familiens betydning, sorg, savn, kjærlighet, mysterier, og en gjengrodd, glemt hage.

Kort om handlingen:
1913- etter en strabasiøs sjøreise fra England til Australia, blir en liten pike funnet uten foreldre, uten følge. Alt hun kan huske er en mystisk kvinne som hun kaller Forfatterinnen, som lovet å passe på henne. Forfatterinnen er sporløst forvunnet. Et ektepar tar vare på henne, og der vokser hun opp som Nell.

1975- Nell er blitt en eldre dame og leter etter sine røtter. Hun reiser til England, Cornwall og det vakre godset Blackhurst som en gang tilhørte den aristokratiske Mountrachettfamilien. Nell kjøper et lite hus der, og planen er å reise tilbake.

2005- barnebarnet Cassandra får en overraskende arv når Nell dør, Hun arver det lille huset i Cornwall, og  reiser dit etter en del kvaler. Her løser hun til slutt mysteriet om Nells fortid og Forfatterinnen.

Jeg har hatt Den glemte hagen stående i hylla en stund. Jeg har hørt så mye bra om Kate Mortons sine bøker, og de har vært å se ofte på bestselgerlistene. Jeg er ikke så sikker på om jeg er så glad i disse historiske dameromanene som hopper frem og tilbake i tid, men jeg tenkte at jeg måtte sjekke hva dette var for noe. Og en historie om en hage kunne kanskje appellere til meg.

Da jeg fant lydboka på biblioteket her, tenkte jeg at jeg kunne starte der. Den er lang. 17 cdèr og 15 timer 5 minutter. Jeg har stort sett hørt på lydboka når jeg har kjørt lengre turer i bil, så derfor har den også tatt sin tid. Jeg merket at jeg ble lei av at det tok så lang tid, så i kveld tok jeg frem boka og leste ferdig de siste 90 sidene, istedet for å høre på lydboka. Og da var den umulig å legge fra seg. Selv om Anne Ryg leste utrolig bra og historien også fungerte på lydbok, er nok papir best. Ingen tvil om det.
Det som også ble litt vanskelig med lydboka her var tidsovergangene. Å henge helt med på hvor man var når med hvem,  var ikke like lett hele tiden. Men bevares-- dette var en gripende roman, en vakker roman, en godt skrevet roman. Jeg har fulgt med i diskusjonene om gode versus dårlige dameromaner en del, og skjønner godt at Kate Morton er blant de beste i denne genren. Det kan hende det blir mer Kate Morton på meg etterhvert. Dette er gåsehudstoff.

Kate Morton: Den glemte hagen, 589 s

Schibsted forlag 2007