mandag 31. desember 2012

Åpne sår av Gillian Flynn: Grusomt, nakent, men godt skrevet

Jeg leste Gillian Flynns andrebok Mørke rom rett før jul, og ble virkelig beveget av den sterke krimromanen. Derfor ønsket jeg også å lese hennes førstebok Åpne sår, ganske fort. Og det har jeg nå gjort. Den satt ikke like godt som Mørke rom, synes jeg, men denne var også utrolig sterk.




I Åpne sår møter vi journalisten Camille Preaker. Hun arbeider i Chicago etter et lengre opphold på psykiatrisk klinikk. Sjefen gir henne i oppdrag å dekke en forsvinningssak i hjembyen Wind Gap. Camille drar hit med bange anelser og må forholde seg til barndommens mørke minner. Hun bor hjemme hos sin mor Adora, stefar Alan og lillesøsteren Amma. Sorgen etter den døde søsteren Marian henger enda i veggene. Camille har alltid følt seg avvist og ikke elsket av sin mor, og det ble ikke bedre etter at Marion døde.

Jenta Natalie, 11, som forsvant blir funnet drept. For ni måneder siden ble også enn annen jente på samme alder, Ann, funnet kvalt. Begge jentene ble funnet uten tenner. Drapsmannen har trukket dem.

Camille prøver å få til et samarbeid med politiet, og innleder et forhold til Richard, men det er lite informasjon å hente fra ham. Folket i byen er heller ikke så snakkesalige. De virker å holde hemmelighetene for seg selv, og mistenker helst de utenfra.

Etterhvert får vi innsyn i barns ondskap, som fortsetter i voksen alder, hva som egentlig skjedde i Camilles dysfunksjonelle familie, selvskading, Munchausen by Proxy, sorg, mørke og galskap.

Dette er sterk kost.
Jeg synes boka startet tregt. Jeg kom liksom ikke ordentlig inn i den før det var gått over femti sider, og jeg vurderte å legge den fra meg til fordel for noe annet. Jeg valgte å forsette, og er glad for det, selv om jeg ikke synes dette var noen lystig lektyre. Til det er det altfor alvorlige og grove ting som her presenteres; syke folk, skrudde personer. Barn i 13-årsalderen som ruser seg hemningsløst på piller og annet dop, mødre som lærer barna sine at piller  er svaret på alt. Hvor stor del er dette av virkelighetens Amerika? Man gjør seg noen tanker . Hvor stor sjanse har jenter som Amma og Camille til å takle et vanlig liv med den oppveksten de har gjennomgått? Er det håp?

Det må man jo tro, selv om jeg vet at mange barn kan bli svært ødelagte av syke, kalde, forskrudde foreldre.

Nå ønsker jeg imidlertid å lese noe feelgood.  Jeg lar noe lysere enn dette lede meg inn i det nye året i alle fall. Hva vet jeg enda ikke helt. Forundrer meg ikke om det blir en thriller igjen, hehe... Vi får se i morgen.

Boka fikk jeg med meg fra Bokbloggertreffet i Oslo i september. Takk til forlaget som ga oss bøker.

Gillian Flynns hjemmeside her, hvor også bildet under er lånt fra.


Gillian Flynn: Åpne sår, 249 s
Font forlag 2012





5 kommentarer:

  1. Synes ikke du denne er mye bedre enn Mørke rom? Jeg holder på med nr. 2 nå og det går betraktelig tregere, en kanskje det tar seg opp :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Beklager , har ikke sett denne før nå.
      Jeg likte Mørke rom bedre, faktisk. Så det er vel hver sin smak, dette...

      Slett
  2. Vet ikke helt hvorfor denne ikke falt i smak hos meg,for historien var forsåvidt bra, men jeg hadde vel en forestilling om noe helt annet før jeg begynte på den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, hvis forventningen er annerledes kan kan man jo bli skuffet. Hva forventet du? En annen handling?

      Slett
  3. Jeg har lest "Mørke rom" og "Flink pike" og er mildest talt sjokkert over ordbruken: bare banning og navn på kjønnsdeler.
    Det er siste gang jeg leser noe av henne.
    Hvordan den har fått "seksere" er over min forstand.

    SvarSlett