fredag 19. april 2013

Rystende fra den eldste datteren i Alvdalssaken. Mammas Svik av Anne- Britt Harsem

Mammas svik er Elines historie. Eline er det fiktive navnet til den eldste datteren av mora som ble dømt i Alvdalssaken.  Eline har fortalt sin historie om en barndom gjennomsyret av vold og overgrep, om årene i fosterhjem og institusjon, om et hjelpeapparat og nærmiljø som sviktet totalt. Historien er ført i penn av Anne-Britt Harsem.


Fra omslaget:
11. januar 2011 startet rettssaken i den mest alvorlige overgrepssaken vi har hatt i Norge i moderne tid, den såkalte Alvdal-saken. En sak som rystet hele landet, og som avslørte et pedofilt fellesskap i den lille kommunen i Østerdalen. På tiltalebenken satt et samboerpar, et naboektepar og en pensjonert lærer. De var tiltalt for grove overgrep, også mot egne barn. Men historien begynner ikke der. Historien begynner mange år tidligere. Den gang den hovedtiltalte kvinnen bodde i Gjerdrum kommune. Dette er historien til den hovedtiltalte kvinnens eldste datter.

Vi følger Eline fra hun er lita jente som bor sammen med mor, far og den et år eldre broren i Gjerdrum. Eline beunderer sin mor som hun synes er vakker. Men mor gir tidlig uttrykk for at hun egentlig ikke ville ha henne, at hun var og er uønsket. Dette får datteren høre i hele oppveksten. Og Eline gjør alt hun kan for å tekkes mor for å få litt kjærlighet. Kjærligheten vises i sin forkvaklede form med seksuelle grenseoverskridelser, som for barnet blir normalt, og stadig større og alvorligere overgrep. Mamma skiller seg fra pappa og inn kommer stefaren Arild, som forgriper seg på den mest brutale måte overfor jenta, og mor blir også med på dette etterhvert. Eline gir mange signaler utad, og helsestasjon og barnevern er koblet på, men mor er en manipulator av rang og har sørget for at datteren får Aspergerdiagnose, og henger alt på jentas fantasi og lystløgneri.

Ved 12-årsalderen vil mor ta med seg familien og flytte til Alvdal, men Eline får ikke være med. Mor ber barnevernet ta seg av datteren, noe de ikke vil. En vennefamilie tar seg av Eline og får status som fosterhjem. Denne familien skjønner at ikke alt er som det skal, og de stiller seg kritiske til både Aspergers diagnose og barnevernets vurderinger. Det går jo ikke an, så ved et hastevedtak blir jenta flyttet til atter en ny familie. Bruddet er sårt for jenta, og hun får problemer med å finne seg tilrette i den nye familien som er hennes tante og onkel på farens side.

Ungdomsårene blir for Eline en reise mellom fosterhjem og institusjon, seksuell promiskuitet, dop og fortvilelse. Mora vil ikke ha noe med henne å gjøre, men holder likevel kontroll ved å ha tett kontakt med barneverntjenesten.

Eline har heldigvis noe gode hjelpere underveis , som foreldrene til nye venner, sin første fosterforeldre, advokat Bohinen, og en tidligere miljøterapeut som bor i Gudbrandsdalen. Uten disse hadde det vel gått rett i hundene med Eline. Dette er mennesker som tror henne.

Og det å bli trodd er et sentralt punkt i denne historien.  Mennesker og et hjelpeapparat som ikke vil se, ikke vil tro på barnet, men lar seg lure av de voksne. Et barnevern som blir  foreldrevern. Bekymringsmeldinger blir rotet bort/feilarkivert i årevis, samspillsobservasjoner av foreldre og barn mangler, de voksne er på de voksnes side og barna lider.

Dette er en rystende historie om hva barn kan bli utsatt for av vold og sadistiske overgrep av flere voksne, av et hjelpeapparat som svikter totalt. Det er sånn at jeg nesten ikke kan tro at det går an. Men det går an. Dessverre.  En mor kan maniupulere apparatet rundt seg slik at ungene får diagnoser. Selv tjener hun på det økonomisk og alt som skjer med barna, henges på diagnosene. Slik kan "gode hjelpere" lures. Og i Elines tilfelle ble diagnosen hengende med henne i årevis til og med etter at den var erklært ugyldig. Selv da fulgte papirene med henne slik at hun den dagen hun selv ble mor måtte følges med argusøyne fra barnevernets side. At det er viktig med forebyggende tiltak fordi hun selv har en historie å slite med, er forståelig, men slik Eline beskriver det ble hun ikke verdighet mye tillit og hun måtte bruke masse tid i en periode hun prøvde å få seg en utdannelse og være mor samtidig, med å være på møter med barnevernet og NAV.

Ja, det er så mye mer i denne historien som er rystende. Du må bare lese boka selv. Av slike historier kan vi lære å være mer årvåkne i forhold til barn som lider rundt oss, si fra, være medmenneske, varsle når det er nødvendig. Som hjelpeapparat må man sørge for at slike unnlatelser ikke skjer igjen.  Hadde noen tatt signalene fra Eline tidlig og tatt de på alvor der de burde vært på tatt på alvor, så hadde mange av disse overgrepene kunne vært unngått.

Etter at boka ble gitt ut var rettsaken i forbindelse med overgrepene mot Eline i gang. Mora ble nylig dømt til forvaring i 14 år for dette.  Endelig ble Eline trodd og fikk oppreising. Bevisene var uomtvistelige i form av en masse fotografier og videopptak gjort av overgrepene.


Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Takk til forfatter og Eline for en modig bok. La oss håpe som Eline ønsker, at den kan bidra til at slike ting ikke skjer igjen , at færre barn får lide.





Anne-Britt Harsem: Mammas svik. 239 s

Nova forlag 2012


10 kommentarer:

  1. Tusen takk for en kjempefin anmeldelse. Denne boken fikk jeg lyst til å lese. God helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen tak for ros Tine. Flott at du får lyst til å lese den. God helg til deg.:)

      Slett
  2. Takk for en grundig omtale! Jeg kommer ikke til å lese boka sjøl, men håper likevel andre gjør det... Det høres kanskje rart ut, men hvis det kan få flere til å engasjere seg og bry seg, ta affære når de aner at noe skurrer, så er et veldig viktig mål nådd.
    Jeg kommer aldri til å glemme da jeg ringte barnevernet for å gi ei bekymringsmelding om to små unger, og ble bryskt avvist med at "Du må være klar over at det kan være mye her som du ikke vet!" Noen uker senere flyttet familien... Jeg får bare håpe at jeg tok feil den gangen, men synes det var en forferdelig måte å bli møtt på. At de ikke var mer profesjonelle når "alle" vet hvor høy terskelen er for å melde i fra. Dette er noen år sida nå, så kanskje har de bedre rutiner nå? Det må man i hvertfall håpe!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Berit.:) Setter pris på at den ble godt mottatt enten du vil lese den selv eller ikke. Du er jo uansett en som brys seg. Trasig at du ble møtt på en måten av barnevernet. Jeg håper virkelig ikke at dette er vanlig, men et sørgelig unntak. God helg til deg.:)

      Slett

  3. Det er så utrolig vondt å lese dette.
    Spørsmålene strømmer på - hvordan kan slikt skje? Hva er det som gjør at mennesker som skulle være utdannet til å hjelpe forsvarsløse barn,- lar seg manupulere på denne måten?
    Jeg vet ikke om jeg klarer å lese boken, men jeg har den.....

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er grusomt.. Tror ingen kan garantere at man unngår å bli manipulert, dessverre. Les det du orker.:)

      Slett
  4. Jeg får helt grøssninger ved å lese omtalen din av boka. Så ille kan mennesker være- grusomt! Dette er skrekk, dette er horribelt, grusomt, umenneskelig. Modig å gi ut boka, kjempe bra! Kunne tenkt meg å lese den og kunne tenkt meg å ikke lese den. Livshistorier som dette er horror men hei! så bra at folk deler!!!!!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant.. Virkeligheten overgår noen ganger enhver fiction. Fortsatt god helg til deg Heidi.:)

      Slett
    2. Ja, der fikk du sagt det. God søndag til deg Anita :-D

      Slett