Rystende fra den eldste datteren i Alvdalssaken. Mammas Svik av Anne- Britt Harsem

Mammas svik er Elines historie. Eline er det fiktive navnet til den eldste datteren av mora som ble dømt i Alvdalssaken.  Eline har fortalt sin historie om en barndom gjennomsyret av vold og overgrep, om årene i fosterhjem og institusjon, om et hjelpeapparat og nærmiljø som sviktet totalt. Historien er ført i penn av Anne-Britt Harsem.


Fra omslaget:
11. januar 2011 startet rettssaken i den mest alvorlige overgrepssaken vi har hatt i Norge i moderne tid, den såkalte Alvdal-saken. En sak som rystet hele landet, og som avslørte et pedofilt fellesskap i den lille kommunen i Østerdalen. På tiltalebenken satt et samboerpar, et naboektepar og en pensjonert lærer. De var tiltalt for grove overgrep, også mot egne barn. Men historien begynner ikke der. Historien begynner mange år tidligere. Den gang den hovedtiltalte kvinnen bodde i Gjerdrum kommune. Dette er historien til den hovedtiltalte kvinnens eldste datter.

Vi følger Eline fra hun er lita jente som bor sammen med mor, far og den et år eldre broren i Gjerdrum. Eline beunderer sin mor som hun synes er vakker. Men mor gir tidlig uttrykk for at hun egentlig ikke ville ha henne, at hun var og er uønsket. Dette får datteren høre i hele oppveksten. Og Eline gjør alt hun kan for å tekkes mor for å få litt kjærlighet. Kjærligheten vises i sin forkvaklede form med seksuelle grenseoverskridelser, som for barnet blir normalt, og stadig større og alvorligere overgrep. Mamma skiller seg fra pappa og inn kommer stefaren Arild, som forgriper seg på den mest brutale måte overfor jenta, og mor blir også med på dette etterhvert. Eline gir mange signaler utad, og helsestasjon og barnevern er koblet på, men mor er en manipulator av rang og har sørget for at datteren får Aspergerdiagnose, og henger alt på jentas fantasi og lystløgneri.

Ved 12-årsalderen vil mor ta med seg familien og flytte til Alvdal, men Eline får ikke være med. Mor ber barnevernet ta seg av datteren, noe de ikke vil. En vennefamilie tar seg av Eline og får status som fosterhjem. Denne familien skjønner at ikke alt er som det skal, og de stiller seg kritiske til både Aspergers diagnose og barnevernets vurderinger. Det går jo ikke an, så ved et hastevedtak blir jenta flyttet til atter en ny familie. Bruddet er sårt for jenta, og hun får problemer med å finne seg tilrette i den nye familien som er hennes tante og onkel på farens side.

Ungdomsårene blir for Eline en reise mellom fosterhjem og institusjon, seksuell promiskuitet, dop og fortvilelse. Mora vil ikke ha noe med henne å gjøre, men holder likevel kontroll ved å ha tett kontakt med barneverntjenesten.

Eline har heldigvis noe gode hjelpere underveis , som foreldrene til nye venner, sin første fosterforeldre, advokat Bohinen, og en tidligere miljøterapeut som bor i Gudbrandsdalen. Uten disse hadde det vel gått rett i hundene med Eline. Dette er mennesker som tror henne.

Og det å bli trodd er et sentralt punkt i denne historien.  Mennesker og et hjelpeapparat som ikke vil se, ikke vil tro på barnet, men lar seg lure av de voksne. Et barnevern som blir  foreldrevern. Bekymringsmeldinger blir rotet bort/feilarkivert i årevis, samspillsobservasjoner av foreldre og barn mangler, de voksne er på de voksnes side og barna lider.

Dette er en rystende historie om hva barn kan bli utsatt for av vold og sadistiske overgrep av flere voksne, av et hjelpeapparat som svikter totalt. Det er sånn at jeg nesten ikke kan tro at det går an. Men det går an. Dessverre.  En mor kan maniupulere apparatet rundt seg slik at ungene får diagnoser. Selv tjener hun på det økonomisk og alt som skjer med barna, henges på diagnosene. Slik kan "gode hjelpere" lures. Og i Elines tilfelle ble diagnosen hengende med henne i årevis til og med etter at den var erklært ugyldig. Selv da fulgte papirene med henne slik at hun den dagen hun selv ble mor måtte følges med argusøyne fra barnevernets side. At det er viktig med forebyggende tiltak fordi hun selv har en historie å slite med, er forståelig, men slik Eline beskriver det ble hun ikke verdighet mye tillit og hun måtte bruke masse tid i en periode hun prøvde å få seg en utdannelse og være mor samtidig, med å være på møter med barnevernet og NAV.

Ja, det er så mye mer i denne historien som er rystende. Du må bare lese boka selv. Av slike historier kan vi lære å være mer årvåkne i forhold til barn som lider rundt oss, si fra, være medmenneske, varsle når det er nødvendig. Som hjelpeapparat må man sørge for at slike unnlatelser ikke skjer igjen.  Hadde noen tatt signalene fra Eline tidlig og tatt de på alvor der de burde vært på tatt på alvor, så hadde mange av disse overgrepene kunne vært unngått.

Etter at boka ble gitt ut var rettsaken i forbindelse med overgrepene mot Eline i gang. Mora ble nylig dømt til forvaring i 14 år for dette.  Endelig ble Eline trodd og fikk oppreising. Bevisene var uomtvistelige i form av en masse fotografier og videopptak gjort av overgrepene.


Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Takk til forfatter og Eline for en modig bok. La oss håpe som Eline ønsker, at den kan bidra til at slike ting ikke skjer igjen , at færre barn får lide.

Foto: Rh.kultur

Anne-Britt Harsem: Mammas svik. 239 s

Nova forlag 2012